Hele Norges stemme har stilnet

I nær 60 år var hele Norge på fornavn med Bjørn Falk Nilsen, eller rettere sagt bare Lillebjørn. Han steg ut fra 60-tallets visebølge og ble den fremste komponisten og tekstforfatteren i sin generasjon. Han behøvde ikke å heve stemmen for å formidle alt det han hadde på hjertet, men hjertet det var stort, hadde mange rom og brant for byen som var hans egen og for menneskene, både de som bor i den og de andre. Alt han ville fortelle lå i og mellom linjene i mer enn 200 sanger, blant dem finner vi noen av våre mest elskede viser her i landet. Han har gitt innsyn i levd liv som i «Tanta til Beate», latt sola gå ned i «God natt, Oslo», tatt oss «Inni mitt hode» og skapt «Crescendo i gågata», bare for å nevne et par. Og «Barn av regnbuen», sangen mange har trodd var hans egen, men som er en oversettelse av Pete Seegers vise «My Rainbow Race».

Lillebjørn ringte den over nitti år gamle Seeger da han ble bedt om å lede an i sangen foran det som skulle bli 40.000 frammøtte på Youngstorget etter 22. juli. Det ble et av de mest gripende øyeblikkene i katastrofens etterdønninger, og «Barn av regnbuen» og Lillebjørn Nilsen ble blant de sterkeste symbolene i kjølvannet av angrepene på Utøya og Regjeringskvartalet.

Alt dette og mye mer, ikke minst det han gjorde som medlem av gruppene Ballade og Gitarkameratene, har gjort at Lillebjørn Nilsens musikk, visene, Oslo-engasjementet og han selv som person, er blitt en av våre fremste fellesnevnere og en kunstnerisk kraft alle føler nærhet til, gamle som unge.

Lillebjørns sanger har rørt og beveget oss gjennom generasjoner. Han har definert oss som folk og ikke minst Oslo som by. Han har formidlet norsk folkemusikk og visekultur på en måte få andre har klart, og vært land og strand og utaskjærs flere ganger enn de fleste. Men selv ville han ha minst mulig styr. NRK-dokumentaren «Stilleste gutt – Lillebjørn Nilsens egen historie» som hadde premiere sent i 2022, gir et sjeldent og fint innblikk i en tilbaketrukket og sjenert artists liv. I filmen forteller han sjeldent åpent om hvordan han skyr oppmerksomhet. Han ville helst leve i ro og fred, bare med lyden fra Akerselva rennende nedenfor huset der han bodde.

I filmen forteller han også om skolesangboka de fikk utdelt da han var barn, som framsto som at kongeriket Norge besto av fjorder, fjell og dalar, men ikke en eneste bygate. Han ble opptatt av at «de gatene jeg er oppvokst i, de har også hatt kunstnere, litteratur, dikt og alt det der». Som han selv synger i en av sine fineste sanger om Oslo: «Men en trekkfugl vender tilbake/om ikke annet så på trass/og ser tidens tann og en gammel mann/på Alexander Kiellands plass».

Lillebjørn Falk Nilsen ble født ikke langt unna Alexander Kiellands plass i Oslo i 1950. Han gikk på Ila realskole og på musikklinjen ved Hartvig Nissen skole, og det var foreldrene og spesielt faren som oppmuntret han til å spille. Sin første gitar reparerte han på sløyden etter å ha funnet den på flyttelass. At han virkelig var «Stilleste gutt på sovesal 1» hadde han svart på hvitt på diplomet fra feriekolonien.

Lillebjørn Nilsen ble først kjent som 16-åring i visegruppa Young Norwegians i 1966, sammen med Bjørn Morisse, som var litt større av vekst, slik at Nilsen ble Lillebjørn. De ga ut noen singelplater dette året, og fulgte på med to album i 1967 og 1968. I 2020 hadde vi med det andre av disse, «Music» på ei liste over norske album som fortjener større oppmerksomhet i en ny tid. Denne unge lyden av Norge, med sang, gitar og fele, var sterkt inspirert av norske, engelske og irske folkeviser. Men her var også «Danse, ikke gråte nå», som er den første Lillebjørn Nilsen skrev selv, og som ble med hele veien videre.

– Denne sangen forteller alt om hva jeg har drevet med siden. Jeg har sunget den på festivalscener over hele verden, og ser folk bli nysgjerrige som barn. Den var et svar på en stiloppgave. «Grei ut om et dikt du er glad i», og så skrev jeg dette diktet selv. Jeg hadde ikke trodd det skulle nå andre enn meg. Nå er det spilt inn av klassiske vokalgrupper, som BBC Chamber Choir og Chicago A Cappella – på norsk. Jeg hadde aldri klart å skrive en sånn sang nå, da må man være tenåring, helt uten hemninger om havet, døden og kjærligheten, fortalte Lillebjørn er gang vi snakket med ham.

Etter at Young Norwegians ble oppløst i 1969 har Lillebjørn Nilsen vært soloartist. Det vil si, først var han skuespiller, i filmen «Himmel og helvete», som var en sterk skildring av farene ved hasjrøyking i hovedstaden. Litt for sterk i sin skremselspropaganda, mente mange. I et debattinnlegg i Dagbladet kalte Harald Kolstad filmen «fascisme med statsstøtte». Han ba de involverte ta avstand fra innholdet. Det gjorde også Lillebjørn Nilsen i et svarinnlegg etterpå. «Ja, Harald Kolstad, jeg finner å måtte ta avstand fra filmen. Jeg vil gjerne være den første av skuespillerne til å innse det», skrev han.

Lillebjørn Nilsen var nå en av hovedpersonene i det nye visemiljøet på klubben Dolphins i Oslo, sammen med Ole Paus, Øystein Sunde, Lars Klevstrand, Finn Kalvik, Kari Svendsen og mange andre. Det første soloalbumet hans het «Tilbake», og kom i 1971. Herfra er «Far har fortalt» blitt stående til evig tid, men helt fra åpningen med «Nattestemning fra en by» er dette et gjennomført stemningsfullt tidsbilde fra Oslo, med bylyder mellom hver sang. Sangene er så rent og nært framført at de er helt tidløse, som folkesanger fra en ny tid.

– Jeg var så sær. Det er merkelig at jeg fikk lov til å lage det albumet. Jeg skulle ikke ha platesidene inndelt i låter, det var side A og side B som gikk i ett. Jeg hadde vært ute med båndopptaker og tatt opp lyder som bandt dem sammen. Plata var derfor umulig å spille på radio, og den solgte ikke. Uten noe tekst på forsiden av coveret, baksiden med bare tett tekst? Jeg var veldig eksperimentell. Fordelen var at jeg da kunne tillate meg å lage noe mer tilgjengelig etterpå, fortalte han.

Helt uselgelig var ikke dette, for «Tilbake» fikk ei uke på 20. plass på albumlista i 1971. Men ganske riktig ble han enda mer tilgjengelig i neste runde. Albumet «Portrett» gikk til topps på salgslistene i 1973. «Barn av regnbuen» ble gitt ut som singel og var på førsteplass i 11 uker, på bekostning av andre populære samtidige viser som «Angie» med Rolling Stones og «Knocking On Heaven’s Door» med Bob Dylan.

«Portrett» begynte med «Gategutt», med en gammel tekst av Rudolf Nilsen. Lillebjørn benyttet sin posisjon til å få plateselskapet Polydor til å gi ut et helt album med tonesatte tekster av Rudolf Nilsen, «På stengrunn», med Lars Klevstrand, Jon Arne Corell, Kari Svendsen, Steinar Ofsdal og Carl Morten Iversen. Også dette solgte svært godt.

Nå var Lillebjørn Nilsen popstjerne. En ny hit kom i 1974 med «Haba Haba», fra barneplata «Og Fia hadde sko». Lillebjørn forteller at sangen ble til i garderoben etter et TV-opptak på Centralteatret 1968, under en jam med Christiania Fusel & Blaagress og Peter Greens Fleetwood Mac. Rockhistorie blir ikke bedre enn dette.

Platene kom med ganske jevne mellomrom på 70- og 80-tallet. Det aller sterkeste albumet er nok «Original Nilsen» fra 1982, som begynte med «Tanta til Beate» og sluttet med «God natt Oslo». Men en av de aller, aller fineste sangene kom i 1988, med «Se deg aldri tilbake», fra filmen «Blücher», spilt inn med Norges beste jazzmusikere. Den satte en ny standard for sangene hans, ifølge min egen samtidige omtale.

Nilsen gjorde suksess med gruppene Ballade og Gitarkameratene. Et annet aspekt av virksomheten som aldri kan roses nok er «Lillebjørns Gitarbok» som først kom i 1973, som skal ha solgt et sekssifret antall eksemplar, og som har lært en generasjon å spille gitar.

Etter albumet «Nære Nilsen» i 1993 kom det ikke flere nye sanger. Lillebjørn hadde et avslappet forhold til dette da vi langt senere spurte om hvorfor. Han mente at repertoaret hans var stort nok, at det alltid var mange sanger han ikke rakk å spille på konsertene, og enda flere som de færreste har hørt.

– 100 til sammen, og de fleste kjenner bare to, sa han med glimt i øyet. Dette kan være en oppfordring til å gå gjennom de gamle albumene i disse dagene, det alltid er flere sanger å oppdage, enten igjen, eller for første gang. Lillebjørn Nilsen hørtes evig ung ut.

De siste årene har han holdt seg borte fra offentligheten. Unntaket var da han fikk Spellemanns hederspris i fjor. «La dine sanger tale for seg», skal en god venn og svensk kollega ha sagt til Lillebjørn Nilsen en gang for lenge siden. Slik har det da også vært så lenge vi kan huske nå, med sjeldnere og sjeldnere intervjuer og bare en og annen tradisjonsbunden konsert. Sist gang vi så han holde en konsert var i 2017, da han spilte på den siste Norwegian Wood-festivalen, med hans svært gode Trio Seresta, som han for øvrig hadde mange fine konserter med i tiden etter at alt var over med Gitarkameratene i 2013. Lillebjørn Nilsen har forklart i NRK-dokumentaren at da han falt om på scenen i Bergen med Gitarkameratene - gruppa som foruten han selv besto av Jan Eggum, Øystein Sunde, Halvdan Sivertsen - var det blant annet på grunn av overbelastning og en utsatt kreftoperasjon.

Selv om han ikke lagde nye sanger fortsatte Lillebjørn Nilsen å gjøre konserter. Den viktigste, mest minneverdige opptredenen i nyere tid kom under rettssaken mot terroristen i Oslo våren 2012, som hadde nevnt «Barn av regnbuen» som et eksempel på kulturmarxistisk indoktrinering i skolen. Noen dager etterpå var Youngstorget fylt av mennesker som sang sangen sammen med Lillebjørn Nilsen. «En sang som druknet hatet fra rettssalen», som den britiske folkesangeren Billy Bragg skrev i avisen The Guardian. Senere samme året sang han den samme sangen som avslutning på markeringen av ettårsdagen, der Lillebjørn Nilsen var den eneste i verden som kunne gå på scenen etter Bruce Springsteen.

Artikkelen er delvis basert på tidligere tekster om Lillebjørn Nilsen i Dagsavisen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen