Førsteklasses feelgood

---

5

FILM

«The Holdovers»

Regi: Alexander Payne

USA – 2023

---

Det føles virkelig som en tapt mulighet at denne vinterlige feel good-filmen ikke ble sluppet til jul her hjemme, men det er helt i tråd med intensjonene til Alexander Payne. Regissøren uttalte nylig at han hater «julefilm»-stempelet med lidenskap, og blir kvalm av tanken på at «The Holdovers» forbindes med koselig høytidsstemning. Jeg håper ingen fortalte ham av filmplakaten er dekorert av en diger juletrekule. For regissørens del er det sikker bra timing at filmen slippes på norske kinoer mens de fleste av oss blir kvalme av tanken på mer snøvær, selv om jeg tipper at den uansett vil toppe en del lister over «tidenes beste julefilmer» fremover.

Helt uavhengig av alt sånt er «The Holdovers» en helt førsteklasses dramakomedie, som gjenforener Alexander Payne med en av USAs mest pålitelige karakterskuespillere: konstant severdige Paul Giamatti – som også spilte en av hovedrollene i hans Oscar-vinnende vinkomedie «Sideways» (2004). Mens jeg skrev dette ble samtidig årets Oscar-nominasjoner annonsert, der «The Holdovers» sikret velfortjente finaleplasseringer i kategorien Beste film, manus, redigering, beste mannlige skuespiller (til Giamatti) og beste kvinnelige birolle (Da’Vine Joy Randolph). Gratulasjoner!

Denne gangen tar Giamatti turen tilbake til senvinteren 1970, mens historielæreren Paul Hunham runder av nok et skuffende semester på den eksklusive kostskolen Barton Academy i New England. Hunham har bygget opp en sunn forakt for disse bortskjemte pappaguttene, som automatisk tror at familieformuen vil forsikre dem ståkarakterer uten at de behøver å gjøre en innsats.

Som en prinsippfast, pompøs mann med uklanderlig arbeidsmoral nekter Hunham stanakket å spille etter disse reglene, noe som gjør ham til et hatobjekt både blant de privilegerte elevene og den økonomibevisste overlæreren Woodrup (Andrew Garman). Hunham er en evig ungkar med dovent øye, høyt alkoholkonsum, stram kroppslukt og en stadig voksende bitterhet, som har tilbrakt mesteparten av livet i eksil på Barton-akademiet uten å ha fått særlig høy uttelling for sine akademiske bedrifter. Han er i overhengende fare for å ende sine dager som en sær einstøing ingen kan utstå, men vi aner konturene av en anstendig fyr et sted langt under skallet. Som straff for å ha gitt strykkarakter til sønnen av en innflytelsesrik donor får Hunham den utakknemlige oppgaven med å bli igjen på skolens eiendom for å passe på elevene som ikke drar hjem for å feire jul. Bah, humbug.

En av dem er Angus Tully (debutanten Dominic Sessa), som har pakket kofferten og ser fram til en luksuriøs juleferie på sydhavsøya Saint Kitts da moren hans avlyser i siste liten for å tilbringe hvetebrødsdagene med sin nye ektemann. Angus er en keitete føkkupp som allerede har blitt utvist fra en rekke skoler, og ligger bra an til å bli kastet ut fra Bartons. Neste stopp militærakademi. Han er slett ikke innstilt på å tilbringe høytiden på skolens eiendom, særlig ikke etter at faren til en av elevene inviterer dem alle på skiferie – og Angus må furtent bli igjen fordi moren hans ikke gidder å ta telefonen for å gi ham tillatelse til å bli med.

Nå er Angus strandet alene her sammen med den misantropiske surpompen Hungham og kafeteriasjefen Mary (Da’Vine Joy Randolph), som er i dyp sorg etter å ha mistet sin eneste sønn i Vietnamkrigen. Det er anstrengt stemning rundt kantinebordet, men i løpet av julehelgen blir de en provisorisk familie som danner et nært bånd under en improvisert rundtur til Boston.

Alt dette høres kanskje forutsigbart ut, men Alexander Payne vrir stadig om forventningene våre og lokker fram sterke følelser uten å for et sekund spille på lettvint sentimentalitet. Han klarer dessuten å bygge opp enorm sympati for to hovedpersoner som i utgangspunktet er temmelig usympatiske (noe som for så vidt er en Payne-spesialitet), og avslører gradvis nye sider som plasserer dem i et annet lys. Og i det vi blir ledet til å tro at «The Holdovers» åpner døren på gløtt for lettvint romantikk sendes vi isteden i en helt annen retning.

Dette er ikke bare en film som utspiller seg i 1970, men dessuten ser ut til å være laget da – fra den gamle Universal-logoen som starter filmen til det kornete syttitalls-filmfotoet, pluss en musikkspor fylt av forholdsvis tidsriktige sanger fra blant andre Badfinger, The Allman Brothers Band og Labi Siffre. Alt ble spilt inn digitalt med eldre linser, og møysommelig bearbeidet for å inngi illusjonen av å være fanget opp på kornete 35mm med en del smårusk på negativen. Den typen film som salige Hal Ashby eller Bob Rafelson kunne ha skapt i brytningstiden da Hollywood-studioene ga en ny generasjon med yngre regissører albue- og pusterom til å fortelle karakterdrevne, humanistiske historier der fokuset forble på sterke skuespillerprestasjoner – og innledet en ny gullalder for amerikansk film, som for en flyktig tid var mer opptatt av mennesker enn konsepter.

Med «The Holdovers» har Payne skapt et melankolsk, lite mesterverk som er dem begge verdig: en oppriktig hjertevarm og gjennomført fin humørspreder som sømløst blander lun humor med vemodig alvor. Det sier seg selv at dette er en type film vi sannelig ikke ser så ofte nå.