«Moby Dick» blir verken hval eller fisk

---

3

TEATER

«Moby Dick»

Av Herman Melville

Dramatisert av Johannes Holmen Dahl og Sara Tangenes

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostyme: Nia Damerell

Band: Elisabeth Mørland Nesset, Kaja Fjellberg Pettersen og Peder Varkøy

Det Norske Teatret

---

Mange teaterkunstnere har gjennom årenes løp satt i scene Herman Melvilles viden kjente mastodont av en roman «Moby Dick» fra 1851. Noen har lyktes godt, andre ikke. Selv om romanen forteller om en eventyrlig skipsseilas og den spenningsfylte jakten på en hvit hval, er det også en roman som strekker seg langt utover det tradisjonelle romanformatet. Fortellingen er ikke bare en fortelling, men en sammensetting av mange fortellinger, digresjoner og bibelallusjoner, og det hele er opplevd og gjenfortalt av romanens forteller Ismael. Dette er et komplekst narrativ. Selv om «Moby-Dick» aldri ble noen stor suksess i Melvilles levetid, står den nå som ett av vår kulturs mest kjente litterære verk. Det er som om vi har fått en blind tillit til at dette er en god tekst. Og nettopp denne tilliten til teksten blir et ganske stort problem når «Moby Dick» nå settes opp på Det Norske Teatrets hovedscene.

Det sier seg selv at det må gjøres rause kutt i fortellingen når en bok på drøye 700 sider skal kokes sammen til en forestilling med publikumsvennlig lengde (her: to timer). Denne gangen kan man faktisk spørre seg om det er strevet verdt. Eller kanskje er saken at regissør og dramaturg ikke har strevd nok for å skape en meningsfull teatertekst av Melvilles roman. For selv om Melville er en god forteller, er det ikke nødvendigvis lett å trenge gjennom teksten hans. Den er tung. Den er omstendelig. Den er langsom. Så når denne forestillingen i stor grad hviler på lange monologer, som så vidt mitt øre kan høre, er hentet direkte fra Bjørn Alex Herrmans oversettelse av boken (som igjen er oversatt til nynorsk), så er det altfor lett å falle av for tilskueren. Iblant er det uklart om skuespillerne henger med selv på det de sier om spermhvaler og hvalfangst, og om spermasett og livslykke. De greier i alle fall ikke å vekke noen ny entusiasme for hvalens vesen hos undertegnede.

Det virker dessuten som om utvalget av tekst er litt tilfeldig gjort, for det er ikke egentlig noen rød tråd rent tematisk i denne forestillingen. Bortsett fra at vi følger en gjeng unge kvinner og menn om bord på en båt der en ganske sinna kaptein Akab (Ane Dahl Torp) dukker opp og med klar kommando og setter dem i sving for å fange den hvite hvalen Moby Dick. Så da holder de på med hvaljakt sånn innimellom. Men først skal det skrubbes dørk, bades i spermasett og kjempes mot storm og uvær. Det er som om det er fortellingens skip, Pequod, som er hovedrollen i denne forestillingen, ikke hvalen, Ismael (spilt av Thea Lambrechts Vauen) eller kaptein Akab.

Det skal ikke stikkes under en stol at denne anmelderen et stykke ut i forestillingen er både forvirret og litt fortvilet. Hva handler dette om? Hva er motivasjonen bak forestillingen? Har den noe med oss som aldri har vært på hvalfangst, aldri mønstret på et skip, å gjøre? Det er virkelig ikke godt å si. For om det kan være vanskelig å finne en relevans i romanen, så er det nærmest umulig i denne forestillingen. Det er som om produksjonslaget har stolt for mye på at Melvilles historie nærmest gir seg selv. At man kan klippe i den litt hist og her, og så gir den fortsatt mening. Men det er jo ikke sånn. Man må ta bevisste valg. Og når man lager teater, er det også rom for nytolkninger og kritiske blikk på tekstgrunnlaget. Men denne gangen forsvant visst dette i et stormkast ute på havet.

For den som har sett forestillinger signert regissør Johannes Holmen Dahl og scenograf/kostymedesigner Nia Damerell tidligere, er den sceniske løsningen ingen overraskelse. Denne iscenesettelsen vekker assosiasjoner til tidligere hovedscene-forestillinger som «Antigone» (2018) og «Tid for glede» (2022), med sin minimalistiske produksjonsdesign, markante scenelys og bruk av musikere på scenen. Både trommeslager Elisabeth Mørland Nesset og organist Peder Varkøy er musikere vi forbinder med Holmen Dahls produksjoner. Som vanlig bygger musikerne oppunder forestillingens dramaturgi og spenningskurve, og det fungerer fint, vi blir mer revet med.

Men faste teatergjengere har sett og opplevd dette grepet fra Holmen Dahl utallige ganger tidligere, og da ikke bare på Det Norske Teatret. Har det ikke snart mistet noe av gløden? Det er ikke forestillingens formspråk som er dens største problem, men denne gangen oppleves de sceniske løsningene mest som replikaer av tidligere forestillinger. Vel gjøres det en fin jobb med å skape skipet Pequod på scenen nesten helt uten ytre staffasje, og når et stort seil dekker nesten hele scenen, er det et både storslagent og vakkert bilde. Men det sceniske konseptet som helhet virker denne gangen noe tømt for både energi og nytenking. I det minste klarer det å holde denne retningsløse forestillingen sammen.