Familietragedie på utstilling

---

4

TEATER

«Lang dags ferd mot natt»

Av Eugene O’Neill

Regi: Runar Hodne

Med: Nils Ole Oftebro, Anette Hoff, Jakob Oftebro, Jonas Hoff Oftebro

Oslo Nye Teater

---

Eugene O’Neills «Lang dags ferd mot natt» (publisert og med urpremiere i 1956) må kunne sies å være det av de moderne amerikanske tragediedramaene som har stått seg best over tid. Dette er et uhyre elegant stykke virkelighetslitteratur, med O’Neills egen familiehistorie som utgangspunkt. O’Neill fletter sammen virkelighet og fiksjon på en måte som fortsatt oppleves som forbilledlig. Etter dramatikerens ønske ble ikke stykket tilgjengelig for offentligheten før etter hans død, og dette vitner kanskje om hvor nært dette stoffet lå ham. Men så ble da også «Lang dags ferd …» honorert med Pulitzerprisen, og ulike oppsetninger av stykket har mottatt flere Tonystatuetter.

At O’Neills teatertekst fortsatt berører, kjente jeg selv ganske sterkt på mens jeg leste den i forkant av forestillingen på Oslo Nye Teater. Med dens formale briljans, knakende gode replikker, og detaljerte og troverdige opprulling av familiens sammensatte tragedie, kan man lure på om det i det hele tatt er mulig å lage en svak oppsetning av denne teksten. Oppsetningen på Oslo Nye Teaters hovedscene i Runar Hodnes regi, viser at det i alle fall er mulig å lage en ujevn teaterproduksjon av dette strålende dramaet.

I denne oppsetningen er det spennende spillet mellom virkelighet og fiksjon i «Lang dags fred mot natt» tatt enda et hakk videre: De fire medlemmene av den fiktive skuespillerfamilien Tyrone gestaltes nemlig av ingen ringere enn en av Norges mest kjente skuespillerfamilier; familien Oftebro – Hoff. Nils Ole Oftebro, Anette Hoff, Jakob Oftebro og Jonas Hoff Oftebro skulle være kjent for de fleste nordmenn, og de er alle både dyktige og meritterte skuespillere. Men selv et ensemble som nok kjenner hverandre bedre på godt og vondt enn de fleste teaterensembler gjør, kan levere teater av ujevn kvalitet.

Denne ganske klassiske oppsetningen av O’Neills drama byr ikke på noen større fortolkningsmessige krumspring. Det er relasjonene mellom de ulike medlemmene av familien Tyrone, og hvordan de fire drar hverandre ned i en mørk spiral, som er selve handlingen. Dette er en familie preget av sykdom, alkoholisme, løgner og rusproblemer, og de har alle et svært ambivalent forhold til hverandre som gradvis kommer til syne i løpet av stykket. Nils Ole Oftebro gjør et veldig fint portrett av den drikkfeldige tidligere skuespilleren James Tyrone. Hans bitterhet og gjerrighet er som gift i familiemaskineriet, og scenene han gjør med Jakob Oftebro som den eldste sønnen Jamie, er forestillingens beste. Det er i disse scenene publikum virkelig blir drevet inn i den nedadgående spiralen til familien Tyrone, og karakterenes smerte blir vår smerte. Her er følsomheten sterk.

Jakob Oftebro er kanskje forestillingens sterkeste kort, og han leverer tidvis imponerende skuespillerkunst. I hans lange, forfyllede monolog i andre akt, er det vanskelig ikke å la seg rive med når elsk-hat-forholdet han har til den yngre broren, Edmund, spilt av Jonas Hoff Oftebro, kommer for en dag. Edmund selv forblir en noe mer utydelig karakter, det er vanskelig å forstå helt hvem han er. Kanskje er han den mest tilgivende av dem alle. Men så skal han jo også dø. Den karakteren det er vanskeligst å bli berørt av, er Anette Hoffs Mary Tyrone, som mangler en interessant utvikling. Hennes tragedie er svært sentral for handlingen, og at hun har blitt en karakter man ikke riktig gripes av, forflater mange av scenene i forestillingen.

Karakterenes bevegelsesmønster (eller mangel på bevegelse) på scenen oppleves som ganske statisk, og det er for mange scener som blir kjedelig frontalteater. I lange perioder føler jeg derfor ikke at jeg følger en familie på vei ned i avgrunnen, men at skuespillerne skal vise frem tragedien, at den er på utstilling. Det gjør at vi mister noe av den menneskelige dimensjonen ved dette egentlig dypt rørende dramaet. Teksten er for øvrig lettere modernisert, og forestillingen byr også på mange humoristiske øyeblikk.

Denne oppsetningen bærer visuelt sett preg av kjølige fargetoner i både lys og scenografi (begge signert Clement Irbil) samt kostymer (Maria Gyllenhoff). Handlingen er satt til et rom som på mange måter kan minne om det vi finner i O’Neills svært lange og detaljerte sceneanvisninger. Men i denne forestillingen er det nesten noe gjennomsiktig over det hele, noe spøkelsesaktig. Dette blir kanskje tydeligst i siste scene der mor Mary Tyrone kommer bærende på sin egen brudekjole, som er tynn og gjennomskinnelig – den minner jo om et spøkelse. Dette spiller godt på lag med stykkets handling, der flere av karakterene er preget av å bli hjemsøkt av fortidens uhyggeligheter, som blir til demoner i deres egne og de andres liv.

Selv om forestillingen på Oslo Nye Teater er ujevn, evner den allikevel å sin noe om kompleksiteten i familierelasjoner, og om hvordan en tragedie fort kan lede til en ny. Mange ganger er det kanskje ikke noen å skylde på for alt som har gått galt. For livet både gir og tar. Og noen ganger tar det mer enn en familie er i stand til å bære sammen.