Hun har alle fullmakter

---

5

MUSIKK

Hilma Nikolaisen

«Social Works»

Sheep Chase Records

---

Rødt flagg kan signalisere fare, og Hilma Nikolaisen holder det høyt på sitt fjerde soloalbum, «Social Works». Ikke overraskende retter platen seg inn mot nok en himmelretning i måten hun velger å kanalisere rockens iboende og likevel omskiftelige bestandighet på, mens tekstene ulmer av det man kan tolke som endetidstegn, men også sosial medmenneskelighet.

Albumet kickstarter med «Red Flag», som også var første singel. Den etterfølges av ytterligere sju låter, som med unntak av det monumentale avslutningssporet «Carte Blanche» er korte, kontante og briljante i sin sjanger. Igjen er det gitaren og den kjøliginsisterende vokalen som leder oss inn i et villnis av referansetung, høyenergisk og melodisk rock som drypper av like deler ironi og seriøsitet.

Hilma Nikolaisens bakgrunn er godt kjent for de innvidde, med musikalsk og familiær bakgrunn fra ikke minst Nikolaisen-familien med søsknene Ivar (Kvelertak, The Good, The Bad and the Zugly), Emil (Serena Maneesh) og Elvira, samt en rekke bandprosjekter og samarbeid med Anne Grete Preus. Og fra oppvekst i bibelbeltet i Moi.

Det siste er ikke helt irrelevant for metaforbruken på «Social Works», som inkluderer både brennende busker, den hellige ånd og manna fra himmelen. «Social Works» etterfølger 2021-platen «Heritage», hvor hun nær rendyrket et akustisk lydbilde mens hun på ulike vis tok for seg arv, det være seg familie, instrumenter eller platesamlingen hun overtok etter Preus. Nå slår hun alle vinduer på vidt gap, nærmest som på impulsiv trass. Og hun svarer på mange vis ut den søkende «Heritage» med en selvsikkerhet som oser av «nå gjør jeg hva jeg vil»-holdning.

Tydeligst blir det på «One Two Three Four» og særlig «Today (Satan)», som spiller på «Maybe Today (Satan)», åpningslåten på den forrige platen som var en hviskende låt hvor teksten hintet om lyset i alt det uklare. På «Today (Satan)» er hun åpenbart «ferdig snakka»:

«Shake up my Heritage/My juvenile elation/I’ve had my share of the blurry hesitations/Reckon all I ever needed was a proper conversation»

Uansett hvilken temperatur det er i Nikolaisens musikk, ligger det noe nært og gjenkjennelig i det. Ved siden av det eminente, nesten intuitive og personlige gitarspillet som former låtene, er det først og fremst energien og spontaniteten som gjør «Social Works» til nok et klassikeremne fra hennes hånd. Det er som om all tvilen som fascinerte på forrige album nå er blåst vekk. Hun gjør det meste på egen hånd. Selvfølgelig gitaren, låtskrivingen og produksjonen, men også bass, synther og trommemaskin. Sporadisk bidrar Jack Holldorff på synth/bass og koring samt Kristofer Staxrud på diverse rytmeinstrumenter. «Social Works» er nesten ekstatisk så vel musikalsk som i tekstene, samtidig som Nikolaisen temmer villskapen med melodiøse partier av stille intensitet hvor hun – som på «Red Flag» – leter fram noe av den samme pysch-rock-følelsen som hos tyske Can. Eller hun i nevnte «One Two Three Four» teller opp til den skitne og rustikke punkrocken slik den oppsto rundt CBGBs og andre punkrockklubber i New York.

Litt Television, litt Lou Reed, litt (tidlig) Patti Smith, men aldri helt noe annet enn Hilma Nikolaisen. «One Two Three Four» etterfølges av «This Time», også den et øs av en låt, men med et smittende melodiøst refreng: «En popglad versjon av prog- og alternativrockens gladeste øyeblikk, med et småpunka skjelmsk blikk i retning sekstitallet», skrev vi da denne ble sluppet på singel i fjor.

Som sist avslutter Hilma Nikolaisen også dette albumet med et monster av en låt, den over 12 minutter lange «Carte Blanche» som legger seg i et seigt, drivende progrockleie med Eirik Opheim på bass mens hun i grunnrytme og melodisk flanering stanger mot storheter som Velvet Underground og Suicide. Her kommer også et nytt blad Nikolaisen inn på refrenget.

Som låt, eller skal vi kalle det verk, har «Carte Blanche» noe av Motorpsychos kompleksitet i seg, men med en poppa avvæpning som er så «kul» – ikke minst i vokalen – at du må være Nikolaisen for å slippe unna med det: «You can give me everything/If you give me carte blanche babe/Or give me nothing at all».

Melding mottatt. Det er ingen som nekter Hilma Nikolaisen fritt leide etter dette.