Kultur

Sjarmportrett av en alderdom

Lars Saabye Christensen har skrevet en sjarmbombe av en bok om ensomhet, alderdom og snarlig død.

Dagsavisen anmelder

---

ROMAN

Lars Saabye Christensen

«Herr Knapps uforrettede saker»

Flamme forlag

---

«Herr Knapps uforrettede saker» er en syltynn roman, proppfull av vidd, paradokser, ordspill og sviende bemerkninger om livet i sin alminnelighet og gamlinger i særdeleshet. Underveis i boka får du lyst til å le, men ender med å gråte. Som hovedpersonen Manfred Knapp selv, som plutselig en dag strigråter i bøtter og spann.

Dette er ingen handlingsmettet roman, snarere en type dagboksnotater, inndelt i korte avsnitt på fire fem sider viet dagliglivets mange utfordringer, overraskende utspill og innspill. Det hele foregår i pandemiens innestengte dager. Hovedpersonen Manfred Knapp, enslig pensjonist med en farlig diagnose lurende i postkassa, blir sett både utenfra og innenfra. Den velvillige fortellerstemmen viser ham fram i sin stoiske prakt og sin menneskelige tilkortkommenhet. Knapp er «en mann som aldri klager, bare i enerom». Han har fått en kreftdiagnose og forstår at tiden er «knapp», men likevel tilstrekkelig til en nødvendig opprydding.

Lars Saabye Christensen: «Herr Knapps uforrettede saker»

Som litterær type er Manfred Knapp en familiær figur i Lars Saabye Christensens univers. Den engstelig tilbaketrukne, med alle følehorn ute, en skarp observatør med treffende og noen ganger stikkende bemerkninger til myndigheter og samfunnsmaskineri. Kanskje kan han ligne litt på Kjell Askildsens mange ensomme mannlige novellefigurer, men fritatt deres mest misantropiske sider. Manfred Knapp lar seg bløtgjøre, til tider i bokstaveligste forstand. Som når han plutselig en dag får hjemmehjelp som kontant befrir ham for hullete sokker og plasserer hans gamle føtter i varmt vann med etterfølgende negleklipp. For øvrig en av romanens ømmeste og nydeligste kapitler, med et lite tilsig av litterær fryd over Hamsuns naturglede.

Lars Saabye Christensen byr på overraskende hendelser, sin vane tro. Den muntre, sjarmerende språklige overflaten skjuler ofte mørke hemmeligheter. Også denne gangen. Som når Manfred Knapp blir invitert av vaktmester von der Fehr til en tur på loftet i høyblokka der han bor i niende etasje. En ubestemmelig mørk fuktflekk i taket, som drypper ned på hans eget gulv, må undersøkes. Det skal ikke røpes her hva som befinner seg på loftet og enda høyere opp. Kanskje kan man kalle det et forbløffende innspill i flyktningedebatten.

Ellers triller de livskloke og sviende observasjonene og ordspillene utover sidene også i denne lille vinterromanen. Manfred Knapp må innrømme at det å bli gammel er lite oppkvikkende: «vi husker fortiden som om den var i går, men dagen i dag er umulig å komme på». Og verre blir det når fasttelefonen dør. Og det gjør den allerede i første kapitel: «Herr Knapp hadde nettopp innsett at fasttelefonen hans var død. Han hadde ikke engang vært til stede da det skjedde».

Ellers koster han på seg tilbakeblikk og varmer seg på minner om en fjern fortid i Paris, den gang han også hadde en kjæreste. Altså ikke bare en begredelig historie om ensomhet og alderdom. Til tider er dette en svært inntagende fortelling. Som når Manfred Knapp må inn i nærmeste butikk for å få en lader til den mobiltelefonnen han en gang glemte å levere inn da han sluttet i jobben. Noe som plager ham daglig. I butikken treffer han på et vennlig menneske som plutselig tenner et lys i hverdagen hans.

Lars Saabye Christensen etterlater sjelden sine lesere i limbo, han bringer dem flere etasjer opp. Gir dem overblikk og håp. «Herr Knapps uforrettede saker» er Lars Saabye Christensen på sitt mest inntagende.