Hva er ungdom opptatt av? Pupper, katter og skateboard

---

KUNST

Lasse Amundsen: «We will never stop»

Mona Ulriche Schanche: «Not the best, but still good»

Fotografiens hus, Oslo

Til 4. februar

---

Tar du en titt på fargefotografiene i Mona Ulriche Schanches (25) store veggcollage vil du fort legge merke til at enkelte motiver går igjen. Det er flere venner med spesiell stil, men når det kommer til antall bilder er pupper, katter og badekar de motivene det er flest av. Hun tar oss med inn i intimsonen, men uten å sette vennene i et dårlig lys.

Slik er det ikke i Lasse Amundsens (23) bilder, som hun deler gallerirom med. Hans fotografier skiller seg veldig klart fra hennes, blant annet fordi de har ett tema og presenteres i sort-hvitt. Der hun hovedsakelig viser seg selv og hennes mangfoldige vennekrets i private rom, er han opptatt av et skatemiljø som søker eksponering og opererer på steder der de synes i offentligheten.

Det de to fotokunstnerne har felles er at de er unge, (Mona Ulriche Schanche er født i 1998, Lasse Amundsen er født i 2000), og at de er opptatt av vennskap og nære relasjoner. Begge jobber også med analoge fotokameraer og -prosesser, men bildene som vises på vegg er digitale utskrifter.

Amundsens sort-hvite fotografier fra skateboardmiljøet viser utøvere av en sport som enkelte voksne opplever som skremmende og avvisende. Men bildene viser knapt nok triks og skatere i aksjon. Fotografiene konsentrerer seg om gutter og ungdommer som eksponerer en åpenhet i ofte avvisende omgivelser. Bildene skryter ikke. De er tatt over en periode på tre-fire år, og de er fotografert blant annet i Trondheim, Malmø og Berlin. Han portretterer et inkluderende skatemiljø: Kommer du med brettet under armen blir du ønsket velkommen. Kommer du uten blir de som viser interesse møtt med åpen vennlighet.

En annen ting de to fotografene har felles er en intim forbindelse til dem de avbilder. Egne erfaringer og nære vennskap er en grunnleggende forutsetning for begges fotografiske prosjekter. I en tid da unges psykiske helse viser foruroligende tendenser, er det godt å se to unge voksne som bevisst søker stabile miljøer. Bildene avslører et blikk innenfra gjennom det at de viser mennesker i sårbare situasjoner uten filter. Du kan si at vennene i Mona Ulriches gjeng er graden mer opptatt av å posere og vise seg frem enn Lasses skatevenner. Men det er en grunnleggende åpenhet og sårbarhet i begges fotografier som inviterer betrakteren inn i intimsonen.

Begge to har kunstnerisk utdanning fra fotofagskoler, og det synes at de behersker håndverket. De har gjennomført sine prosjekter med konsekvens og nysgjerrighet. Utstillingen i Fotografiens hus viser ikke noe radikalt nytt. Men de to fotografene viser en forståelse for de kunstneriske utfordringene som avslører et personlig potensial for videre utvikling.

Både Schanche og Amundsen kan plasseres innenfor ulike tradisjoner i fotokunsten. Hennes måte å ordne sin fotocollage på er inspirert av den tyske fotografen Wolfgang Tillmans, mens motivene og hele prosjektet står i gjeld til Nan Goldin og – mer lokalt – Maria Pasenau. Sistnevnte slo igjennom i 2018, da hun 23 år gammel ble inkludert i Nasjonalmuseets gruppeutstilling «Troløse Bilder». Da var hun like gammel som Lasse Amundsen er nå. Det er få forunt å få en rakettstart på karrieren som den Pasenau fikk. Lasse Amundsen og Mona Ulriche Schanche må fortsette å jobbe for å ta sin plass i kunstmiljøet. Det har de alle forutsetninger for å greie. Eller for å si det med Mona Ulriche Schanche: «Not the best, but still good».