«Mean Girls» er ikke slem nok

---

3

FILM

«Mean Girls»

Regi: Regi: Samantha Jayne & Arturo Perez Jr.

USA, 2023

---

Vi som tilhører den ironiske X-generasjonen fikk den oppviglerske kultklassikeren «Heathers» (1988). Skiftet til millennials-generasjonen ble markert med den mer overflatiske Jane Austen-oppdateringen «Clueless» (1995), og Z-generasjonen fikk sin motsvarighet med syrlige «Mean Girls» (2004). Alle tre filmer ble med variert hell forvandlet til scenemusikaler, men «Mean Girls» er den første som har blitt nyinnspilt som et syngespill strømlinjeformet for den såkalte Alfa-generasjonen. Akkurat hva alt dette sier om den konstant skiftende tidsånden er åpent for debatt.

«Mean Girls» var opprinnelige en skarp komedie skrevet av Tina Fey og produsert av «Saturday Night Live»-guruen Lorne Michaels, som gjorde Lindsay Lohan til hva hun nå er i dag. Tina Fey har selv oppdatert manuset med tidsriktige referanser til TikTok, mobilkameraer og sosiale medier - og gjentar birollen som mattelæreren fru Norbury. Hun baserte opprinnelig historien til dels på Rosalind Wiseman-boken «Queen Bees and Wannabes», og til dels sine egne opplevelser under skoletiden. Hennes skildring av USAs akademiske system er en nådeløs sandkasse full av ondsinnede tenåringsjenter med skarpe negler og syrlige tunger.

Et strengt klassesystem i full krigsberedskap, der utfrysning, nådeløs mobbing, utspekulert taskenspill og verbale stikkpiller er en del av arsenalet. Men ikke helt i samme grad som i den originale «Mean Girls». Den troskyldige sekstenåringen Cady Haron (Angourie Rice) har tilbrakt oppveksten på en savanne i Kenya, og kastes rett til haiene på North Shore High School. De slemme plastikkjentene på toppen av skolens kastesystem lukter umiddelbart blod i vannet.

Skolens Aphex-rovdyr Regina George (Reneé Rapp, som gjentar rollen fra Broadway-musikalen) tar Cady nedlatende under vingen, og gir henne en ærefull plass på kantinebordet deres sammen med brødhodet Karen (Avantika) og usikre Gretchen (Bebe Wood) - så lenge hun er bevisst sin plass i økosystemet, og ikke truer Reginas plass på toppen som skolens selvkronede biedronning. Kunstfrikeren Janis (Auli’i Cravalho) og hennes kronisk klisje-homsete bestekompis Damian (Jaquel Spivey) advarer Cady om at Regina ikke har venner. Hun har bare undersåtter og disipler. Problemer oppstår etter at Cody faller for Reginas barske ekskjæreste Aaron (Christopher Briney), og blir en brikke i Janis’ utspekulerte plan for å hevne en gammel urett fra barneskolen.

Herfra gjentar årets «Mean Girls» høydepunktene fra originalfilmen med betydelig lavere uttelling, ispedd jevnlige sangnumre (tilfeldigvis komponert av Tina Feys ektemann Jeff Richmond) som staver ut det vi allerede ser med store bokstaver. Stemningen har uansett en tendens til å duppe så fort sangene starter, men det er noen hederlige unntak som fungerer bra - inklusive et Billie Eilish-aktig kraftnummer fremført av Reneé Rapp under en Halloween-fest. Hun gjør en veldig bra innsats i rollen som gjorde Rachel McAdams kjent, og tilfører den noen vittige nyanser som gjør Regina litt mindre avskyelig.

Det hjelper selvfølgelig veldig at Tina Fay er en av USAs skarpeste komedie-forfattere, helt uavhengig av hva man måtte mene om High School-musikaler sånn generelt. Så det er fortsatt noen gøyale episoder her, selv om de fleste bare er gjentagelser fra første film. Du skal heller ikke se helt bort ifra at vi får noen vittige gjestespill fra gamle kjenninger.

Denne musikalske nyinnspillingen understreker at det har skjedd en del i det kulturelle landskapet de siste tjue årene, og er mer snusfornuftig velmenende. Man kan dessuten mistenke at årets «Mean Girls» er strømlinjeformet for snøfnugg-generasjonen, noe som betyr at flere av de mer nådeløse og skarpe morsomhetene fra originalen er luket bort for å forsikre at ingen føler seg forurettet. «Mean Girls» skulle opprinnelig ha hatt sin premiere rett på strømmekanalen Paramount+, før studioet ombestemte seg og satte den opp på kino verden rundt, og det ville nok ha vært en smartere slagplan.