En heftig og blodig teaterkveld

---

4

TEATER

«Roberto Zucco»

Av Bernard-Marie Kolté

Regi: Ivica Buljan

Med Carl Martin Eggesbø, Charlotte Frogner, Sarakka Gaup, Frode Winther, Ellen Birgitte Winther, Joachim Rafaelsen, Geir Kvarme, Kirsti Refseth, Hilde Olausson, Øyvin Berven, med flere

Det Norske Teatret, Scene 2

---

Hvor kommer ondskapen fra? Spørsmålet blir essensielt i Bernard-Marie Koltés drama «Roberto Zucco», basert på historien om den italienske seriemorderen Roberto Succo. I løpet av en sjuårsperiode på 1980-tallet tok Succo livet av en rekke mennesker etter først å ha drept moren med 32 knivstikk, så faren på tilsvarende bestialske vis. Da var han 19 år gammel.

Succo ble tatt og dømt til å sone i et psykiatrisk fengsel. Fem år senere rømte han, kom seg til Frankrike og Sveits og etterlot seg et blodig spor av drepte samt en rekke andre bestialske forbrytelser som voldtekter og kidnappinger. En stund var han etterlyst som samfunnsfiende nummer en i de tre nabolandene. Det var slik Kolté først ble oppmerksom på han.

Teaterstykket «Roberto Zucco», med Z, er med andre ord en «true crime», men i Koltés tapping vris den i retning den mytologiske fabelen. Den trekker ned i undergrunnen og inn i det makabre og absurde. Den kroatiske regissøren Ivica Buljan, som har gjestet Det Norske Teatret før, blant annet med oppsetningen av Jens Bjørneboes «Bestialitetens historie», forsterker mer enn gjerne det absurde.

Som en kunstnerisk ekshibisjonist pøser regissøren på med skranglende levende bandmusikk, eksplisitt nakenhet, realistisk utført fysisk vold og langstrakte scener ispedd svart og surrealistisk humor hvor han graver seg ned i materien for å finne de menneskelige bristepunktene. Vår tids politiske korrekthet har aldri nådd dette frodige persongalleriet av prostituerte, fattigslige og desperate mennesker som kunne vært hentet ut fra de bruneste krokene av en Aki Kaurismäki- eller Emir Kusturica-film, eller muligens Zoran Tadićs kroatiske klassiker «The Rythm Of Crime».

Det store ensemblet er utvidet med to ungdomsskuespillere, Bobo Hedin og Heine Røsten Haga. Det er etter at de i en lakonisk morsom og musikalsk åpningssekvens forteller den tilnærmede virkelige historien om Succo, at Koltés lett forvridde drama starter. Her er ikke drapsmannens far med. Så for å få han ut av historien først som sist, får Hedin en kort gjesterolle som faren, som så Zucco – spilt av Carl Martin Eggesbø – kveler med kald innlevelse. Kveldens første drap, på en 14-åring, er inngangen til en tolkning av teksten som ikke overraskende søker det grensesprengende.

Som regissør har Buljan et langt og nært forhold til Bernard-Marie Koltés dramatikk. Her vektlegger han ikke bare den magnetisk tiltrekkende hovedpersonens paradoksale ønske om usynlighet, men også det menneskelige kaoset og de ambivalente følelsene Zucco pisker opp hos både ofre og andre i kraft av sin skjønnhet. Den lineære handlingen spiller mindre rolle, men «Roberto Zucco»s egentlige begynnelse er når Zucco rømmer fra det psykiatriske fengslet. I stykket lever moren på dette tidspunktet, men derfra fortsetter blodsporet over til Frankrike. På veien innleder han et forhold til en ung jente som i likhet med Zucco vokser opp under elendige familieforhold. Søsteren og særlig den dominerende broren passer på henne som hauker, men når Zucco rømmer videre følger hun etter for å finne han.

Flere familier og enkeltpersoner virvles inn i Zuccos blodstenkte ferd, hvor han blant annet i forestillingens mest glitrende og intense scene kidnapper en rik kvinne mens forbipasserende vitner lik fotballsupportere kommenterer fra sidelinjen. Kvinnen har all grunn til å både frykte og hate Zucco, men begjæret etter han er like sterkt. Eggesbø spiller Zucco med en følelsesløs, rolig eksplosivitet, nesten undergangssøkende og likevel maktbegjærlig. Charlotte Frogner, som i likhet med det øvrige ensemblet har mer enn en rolle, mønstrer de motstridende og nesten psykotiske følelsene hos den kidnappede kvinnen med stor overbevisning.

Kolté regnes som den kanskje viktigste dramatikeren i etterkrigstidens Frankrike. Han skrev og regisserte også selv i den absurde tradisjonen, dels innenfor avantgarden, tett opp til virkeligheten og sitt eget liv. «Roberto Zucco» ble Koltés siste drama, uroppført i 1990, året etter at han døde av komplikasjoner knyttet til aids. I «Roberto Zucco» er det ikke bare psykologien mellom drapsmann og ofre som interesserer han, men også den sosiale kritikken som ligger latent. På Det Norske Teatret er dette fint ivaretatt gjennom Alexandar Denićs scenografi og Ana Savic Gecans kostymedesign.

Scenen er som et sjuskete torg i en italiensk eller fransk drabantby, med de enkle utsalgsvognene, telefonkiosken (vi er på 80-tallet), de lurvete «partyteltene», markedsbodene og musikkpaviljongene hvor det flyter av fruktkasser, flasker, søppel og bling. Over det hele ruver et gedigent reklameskilt for Agip, det italienske olje- og bensinselskapet med den slående logoen hvor en ulv med seks bein spyr ut flammer som en mytologisk drage. Det er lett å se Zucco som et bilde på den aggressive anderledesheten gjennom denne skapningen, men Agip-logoens reelle symbolske betydning i etterkrigstidens Italia var derimot ladet med framtidshåp, makt og framgang.

Det er lite igjen å spore av framtidstro i familiene og det sosiale bakteppet vi møter i «Roberto Zucco». Kun resesjon, sosial nød og menneskelig nedrighet og utbytting av de svakeste. I dette patriarkalske og sterkt klassedelte samfunnet målbærer mennene et utstrakt kvinnehat, ikke minst gjennom Zucco i den grad han har følelser overhodet. I tekstens premiss ligger elendigheten nedarvet, og det latent voldelige oppstår med skadene foreldre påføres sine barn. Makten er skeivt fordelt, og på dette samfunnsnivået ligger den hos hallikene og blant lovens korrupte håndhevere. Zucco dreper flere av dem.

Fra den litt naivistiske starten som angir fiksjonen i det vi skal se, drar Ivica Buljan oss inn i en verden den ondskapen får fotfeste i likegyldighet og desperasjonen i det å stå utenfor. Det er medrivende, ikke minst musikals gjennom Mitja Vrhovnik Smrekars effektivt filmatiske «score», men også langstrakt og tidvis provoserende for provokasjonens skyld, før slutten hvor en blodig og naken Zucco blir stående som et relieff mot det øvrige ensemblet som her setter seg ned og avrunder som under en tidlig leseprøve.

Buljans ekspressive stil legger til rette for flere gode og fristilte rolleprestasjoner, hvor Eggesbø står sentralt i både intensitet og balansegang. Men i Buljans lesning av manus og da heller ikke i spillet, ligger det spor av moralske føringer eller etiske forbehold. På ett vis gjør det virkelighetens forbrytelser i denne semifiktive fortellingen sterkere, samtidig blir man sittende igjen med et «men» i forhold til mangelen på korreksjon når det gjelder maktovergrep eller Succos grove forbrytelser som er dokumentert også utover de rene drapene.

En åpenbar voldtekt foregår riktignok ute av syne, men ikke av sinn og øre i forestillingen. Den eneste konsekvensbearbeidelsen er en sutrende bror som fraskriver seg all skyld og en sørgende søster. Ikke dermed sagt at et slikt scenario er helt utenkelig, men i en kunstnerisk bearbeidelse av et forbrytersinn savner man en dypere refleksjon. Det er her Zucco skiller seg fra Succo.