---
KUNST
Håkon Bleken
«Sagt på en annen måte»
Galleri Brandstrup, Oslo
Til 3. februar 2024
---
Det er ikke lett å skrive denne anmeldelsen. Hvorfor skal det komme innvendinger når norsk billedkunsts «grand old man» blir feiret for sin utholdenhet og kunstneriske kraft. Det jo er ingen tvil om at det er imponerende at en 95 år gammel mann har energi nok til å produsere så mye som det Håkon Bleken (født 1929) gjør. Han er en nestor som har all grunn til å nyte anerkjennelsen etter et langt liv i kunstens tjeneste.
Gratulantene har stått i kø, og mediene har publisert stolpe opp og stolpe ned om en kunstner som ikke er redd for å hevde sine meninger. Slik sett er han en forfriskende urkraft i et kulturfelt som kan virke servilt og i (alt for?) stor grad er opptatt av penger og omsetningstall. Det er jo gjerne det første det blir spurt om når det kommer spørsmål om kunst. Det kan diskuteres om Håkon Bleken er dyr, eller om prisene faktisk reflekterer en reell prisvurdering. Grafikken har fortsatt overkommelige priser, men du får dem rimeligere og ferdig innrammet på auksjon. Maleriene hos Galleri Brandstrup er priset opp til 550.000 kroner. Hvis alt blir solgt (det er ikke langt unna) vil galleriet omsette for drøyt seks millioner kroner. Prisene tilsvarer i noen få tilfeller nivået i annenhåndsmarkedet, men det er bare unntaksvis.
[ Det beste fra kunst- og kulturåret 2023 ]
Det blir ikke lettere å være kritisk når utstillingen i Galleri Brandstrup i Oslo faktisk er bra. Den viser at Håkon Blekens nye malerier er på høyde med det beste han har gjort tidligere. Pop-up-utstillingen med kulltegninger i Nasjonalmuseet sist onsdag (som skal gjentas tre onsdager i mars) viser en banebrytende kunstner som gjorde furore med sine mesterlige og teknisk eksperimentelle kulltegninger fra 1970- og 80-tallet. Og utstillingen i Galleri Ismene i hjembyen Trondheim viser en kunstner som ikke viker tilbake for å gå i nærkamp med de store spørsmålene i livet. Utstillingen teller 68 verk, med den nyproduserte grafikkserien over de syv dødssynder som høydepunkt. Den fjerde utstillingen som er aktuell nå, i Galleri Soon i Oslofjord-idyllen Son, er en kurant og informativ blanding av gammelt og nytt.
Maleriutstillingen i Galleri Brandstrup er en styrkedemonstrasjon. Selvportrettet som henger rett innenfor døren, «Holocaust», kombinerer hans særegne malestil med historisk motpropaganda: Hakekorsflagget som vaier over folkemengden knytter maleriet både til den store historien og hans personlige historie gjennom det at hans far satt fengslet for motstandsarbeid under andre verdenskrig. Nattlandskapet «Trondheim» bærer en sitrende stemning som skyldes hans maleteknikk. I «Vårbilde» henter han frem den fascinerende ishockeyspilleren fra 2008 i en ny variant. Og «Kulturredaktøren» (ett av få bilder som ikke er malt i 2023) kombinerer malerisk energi med mediekritikk: Oppe i venstre hjørne, over en fortvilt skikkelse, står det med små bokstaver: «En sjefredaktør grubler over et fremmedord».
Ordet redaktøren grubler over er malt med ildrøde bokstaver: KULTUR. Maleriet har én svakhet, og det er at Adresseavisens logo i ubestandig avispapir er limt utenpå maleriet. Den innvendingen er for ingen ting å regne i forhold til det jeg mener om «Damen som elsket førerkort». Det er malt som reaksjon på at Håkon Bleken ble fratatt førerkortet i fjor. Historien har vært gjengitt flere ganger, og mange vil synes at bakgrunnshistorien rettferdiggjør bildets plass i utstillingen. Jeg er ikke enig.
[ Leonard Rickhard: En av våre ubestridt største billedkunstnere ]
Det som er vesentlig for meg er at bildet ikke holder mål. Det har en svak komposisjon med flere felt i det store maleriet som virker uferdig. Figuren som forestiller hovedpersonen, er fremstilt med en karikert letthet i heldekkende hvitt som gjør det vanskelig å se hva det er. De mange avisklippene som utgjør bakgrunnen i collage-maleriet, dominerer bildet i så stor grad at det blir vanskelig å oppdage hovedmotivet – som er den bilsakkyndige ansatte som tok beslutningen om å frata ham førerkortet. De fleste avisklippene er ikke overmalt i særlig grad, og innholdet på avissidene har ingen relevans til bildets hovedmotiv.
Håkon Blekens collageteknikk har skapt noen av etterkrigstidens beste, norske kunstverk. Han ble ikke inkludert i Morgenbladets liste over etterkrigstidens tolv viktigste, norske kunstverk i 2005, men jeg mener at hans «Madonna tar av seg glorien» kvalifiserer til en topplassering. Det henger i den permanente samlingspresentasjonen i Nasjonalmuseet. Og Nasjonalmuseet pop-up-utstilling onsdag viste kulltegninger med et teknisk og innholdsmessig mesterskap som plasserer Håkon Bleken helt i toppen av det vi måtte ha av hierarki i norsk kunst.
Men collageteknikken er også årsaken til hans ujevne produksjon. De siste årene har han overlatt til en assistent å velge ut og lime avisklippene til lerretene. Resultatet er at avisklippene mangler relevans til motivene han maler over. Man skal være svært velvillig for å fortolke bruken av annonser og forglemmelige avisoverskrifter som konsum- eller mediekritikk. Flere av disse maleriene har også vært slapt komponert og uinteressante motivmessig.
En del av Håkon Blekens malerier fra de siste tiårene skulle aldri sluppet gjennom i en utstilling. Galleriene burde satt foten ned. Men markedet er så sultent på Håkon Blekens kunst at kunstnerisk kvalitet blir uvesentlig. Når en kunstner når en viss status blir det å ha «en Bleken» på veggen et statussymbol som får kundene til å legge igjen sin kritiske vurderingsevne hjemme. De store samlerne, som han navngir i et intervju med Aftenposten fredag, blir ikke rammet fordi de kjenner kunstnerskapet og kan skille mellom skitt og kanel.
Vi så det samme i multiplisert grad med opphaussingen av Pushwagner de siste årene før han døde. Håkon Bleken har begynt å rydde i arkivet. Grafikk og eldre malerier dyttes ut i markedet. I fjor viste Fineart en stor utstilling med Blekens grafikk. Resultatet er at han slipper fra seg en del som er uferdig og ikke bra nok. Problemet med gallerienes ukritiske formidling av middelmådige kunstverk, er at det går ut over de uerfarne kunstsamlerne. De som kjøper denne kunsten, vil oppleve et tilbakeslag hvis de noen gang forsøker å selge kunsten i annenhåndsmarkedet. Det er nådeløst, og der skilles det allerede nå.
Håkon Blekens kunst omsettes for veldig varierende priser. Det som er bra og vesentlig - Verker som vil bli stående som en påle i norsk kunsthistorie - oppnår høye priser, på linje med og inniblant over dagens prisnivå. Andre ting av mindre betydning går billig. Markedet er brutalt. Det vil mange få merke.
Merknad: Lars Elton holdt åpningstale ved utstillingen i Galleri Soon. Håkon Bleken var ikke til stede.
