Helgens nye låter: Hannah Storm sprer rykter og Astrid S griper rattet

---

5

LÅT

Hannah Storm

«When Does A Rumor Become Gospel»

---

Det ligger et sus av ikonisk storhet over Hannah Storms stemme gjennom den nye låten «When Does A Rumor Become Gospel», hviskende som om den spilt på en gammel Tandberg-spiller og hele pophistorien smittet av gjennom båndet. Storm fra Oslo har kommet en lang vei siden den første overbevisende Bylarm-konserten og Øya-opptreden i 2022. Hun har tilbrakt de siste par årene i Bergen, men også i London og Los Angeles og på turneer i Sør- og Mellom-Amerika. Fjorårets låt «Dry These Tears» hadde noe av den samme innfallsvinkelen som den nye sangen, hvor også vokalen fikk mye større spillerom enn det litt «flinke» og trygge, men udiskutabelt imponerende uttrykket hun viste i begynnelsen av karrieren. Nå er det hva man kan kalle levd liv mellom stemmebåndene, hvor jazzvokalen lurer i bakgrunnen og den sterke stemmen knekker bevisst i fraseringene når den stryker over ordene.

Her synger hun i en jazza poptradisjon som om hun for lengst skulle forlatt den nedre delen av tjueårene. Det har hun ikke. Produksjonen av Rich Cooper har mange av hans kjennetegn slik vi kjenner det fra artister som Cloves, Billie Marten og Lucy Rose, og den kler også Storms stemme. Koringen, det bakenforliggende sorlet, de fine lydmalende detaljene og de tunge tangentene yter harmoniene og de buktende melodilinjene mye rettferdighet, men først og fremst er dette en låt som domineres av en vokalist som viser stor trygghet og en rekkevidde som lover det meste for resten som kommer.

[ Nye låter: Emelie Hollow møter «Månemannen» og Oscar Blesson gjør opp status (+) ]

---

5

EP

Hkeem

«Oslo er kald»

---

Stovners fineste stemme starter året med ny EP og den treffende tittelen «Oslo er kald». Men kulde er ikke nødvendigvis målt med et isblått termometer og en januarforfryst by. Det er en helt annen type kulde Hkeem melder om, en personlig følelse av kulde og tomhet som kommer av et brudd. Tittelsangen på den firespors EP-en er åpen som en bok og forsiktig storartet på en og samme tid, en lett drivende beat overstrødd med nydelige harmonier, og igjen formidler Abdulhakim «Hkeem» Hassane såre følelser som om han aldri skulle gjort annet. Tittelen gjentas i den avsluttende låten med Lille Caesar som gjest, 18-åringen med stemmen fra framtida. Utgangspunktet her er «Mellom 4 vegger», om det å sitte tilbake hjemme mellom fire vegger og kjenne på minnene, og selv om de ikke behøver å være vonde lyder likevel verset: «Oslo er kald, du pleide å holde meg varm».

Sporet «Hver vår vei» sier vel det meste, og er EP-ens mest intense spor, mens førstesingelen «By til by» kjenner mange fra før. Alle låtene er skrevet sammen med Omar Mohammed og Håkon Brevig Ingvaldsen, mens Kastel står for produksjonen. Hkeem har for øvrig gitt ut flere singler i løpet av det siste året, og legger ut på «By til by»-turné senere i vinter, blant annet til Stavanger, Trondheim og Bergen foruten kalde Oslo.

[ 24 norske album som vil prege 2024 (+) ]

---

4

LÅT

Astrid S

«Two Hands»

---

Nylig fortalte Astrid Smeplass til VG at hun vil «litt tilbake til bygde-Astrid» med en hyllest til Berkåk og rånemiljøet. På sosiale medier høynet hun det hele med nyheten om at nå skal hun ta lappen. På «Two Hands» har hun definitivt begge hender på rattet, men låten får en fin sladd som føles ny og faktisk litt tilbake til bygda i forhold til det mer strømlinjeformede og internasjonalt rettede materialet. Men med tanke på at det finnes «bygder» også andre steder enn i Norge, er kanskje det et lurt trekk.

Dette er rendyrket pop med et budskap hvor Astrid S proklamerer temperament og at hun er en «handfull» på et lett og medrivende vis. Ser man bort fra smittsomme refrengene får man innimellom litt singer & songwriter à la Suzanne Vega-følelse over hvordan hun med småakustisk gitardriv og energisk akkompagnement girer opp det hele. Produksjonen er signert Matias Téllez, og er ikke helt ulik det han har gjort for Sondre Lerche. Téllez spiller også alle instrumentene på låten, som er en aldri så liten avstikker i retning noe mer jordnært enn vi har hørt fra Astrid S tidligere.

---

4

LÅT

The Northern Belle

«Hell & Back»

---

The Northern Belle med Stine Andreassen i spissen snur ikke helt ryggen til americana-røttene på «Hell & Back», men det er vel så mye alternativ pop i denne fjærlette låten som er en smakebit på albumet «Bats In The Attic» som kommer i mars. Den handler om den overveldende forelskelsen, og er i så måte en liten motsats til alle de triste bruddlåtene som det florerer av om dagen.

Ikke dermed sagt at ikke «Hell & Back» er helt fri for melankoli. Det ligger tvil og brå kast mellom linjene, og Andreassen utsetter sin «utkårede» for både himmel og helvete, men som poplåt er den farlig smittende med et refreng som sitter skreddersydd i øret og med en atmosfære som gir tyngde til tempoet og dermed også bekymringsløsheten. Det seks personer store bandet skaper et sammensatt lydbilde med gitarpop i forsetet og låtskriverens egen fininnstilte vokal som følelsesmessig ledestjerne, men kanskje kunne friksjonen og kontrastene som ligger i teksten kommet enda bedre fram i arrangementene.

---

4

LÅT

Leander

«Eg kommer ikkje tilbake»

---

Mye bra popmusikk er blitt til ut fra en tanke om å finne seg sjøl, og fra følelser av håpløshet, stillstand og generell elendighet. Bergensartisten Leander har flere eksempler på dette, blant dem hans forrige låt «Tårer i min champagne». Nå brenner det under beina når han går, trivialiteten tynger og han setter ut for å finne seg sjøl utenfor det selvsagte. En smittende melodi og ditto refreng løftes av en elektropopmiks som har bangerens egenskaper selv når låten nærmest inntar stabilt balladeleie.

Joachim Leander Lauritsen albumdebuterte med «Du vet at eg liker når du danser» i 2021, og er også sjef for det som kalles «Norges største musikkollektiv», nærmere bestemt Balestrand Badeklubb (med Kjartan Lauritzen, Ka2, Zupermaria, Lemaitre, Gabifuego og en rekke andre). Solo har han et helt eget uttrykk og låter som løfter seg gjennom en tilsynelatende ærlig omgang med egne følelser og behov, pakket inn i et her småpoppa univers som er nesten i overkant enkelt teksten tatt i betraktning.

---

5

LÅT

Heave Blood & Die

«Dog Days»

---

En følelse av paranoia sprer seg når Tromsøs kanskje beste rockeband de senere årene reflekterer over «hundedagene», eller «Dog Days» nå midt på vinteren. Det er mørketid over Heave Blood & Die, på flere vis, men når det kommer til låten som er den siste før albumslipp, er dette en kontant og suggererende postpunk-rekyl som raljerer over dunkle og kalde gater hvor det bjeffes mot både månen og andre innbilte forfølgere.

De startet som et metalband, og nå er de tilbake et sted mellom opprinnelsen og den tunge, knallharde punkrocken slik Joy Division ville spilt den om de hadde rigget seg opp foran en massiv gitarvegg. Synthene de har eksperimentert med er dels bakenforliggende, men drivet og lydbildet har likevel mye av det sene åttitallet i seg. «Burnout Codes» heter albumet, og «Dog Days» er den tyngste og heftigste av de i alt tre singlene som er utgitt nå i forkant. Albumet dediseres til Eivind André Imingen, bassist i bandet som døde mellom innspillingen og utgivelsen. Når bandet bestående av Karl Løftingsmo Pedersen, Marie Sofie Langeland Mikkelsen, Jonas Helgesen Kuivalainen og Kenneth Mortensen holder konserter på Eurosonic nå i januar og drar ut på storbyturné i Norge i februar, har de med Luna Storeide (LNUA) på bass.

---

4

LÅT

Signe DØ

«Ode til havet (og solen som drukner i horisonten hver dag»

---

Under artistnavnet Signe DØ debuterte Signe Danielsen Øgrim for snart tre år siden med minialbumet «Ways Of Escaping» – og med en overbevisende egenart. Kall det gjerne et demontert popformat innen det elektroniske, eller et melodisk dødsstup ned i en kunstpopmaterie det skal både mot og fandenivoldskhet til for å mestre. Øgrim har ingen problemer med det.

«Ode til havet (og solen som drukner i horisonten hver dag» er hentet fra det kommende albumet «Gi meg månen» (i motsetning kanskje til Ibsens «gi meg solen»), og det er da også en underliggende uro her som er fascinerer, like vakker som den er betent. Signe DØ skriver tekster på både engelsk og norsk, og «Ode til havet (og solen som drukner i horisonten hver dag» er til tross for tittelen engelsk. Den lette og tidvis gitar-akustiske stemningen intensiveres og transformeres til noe ganske annet underveis mot en oppløftende og mektig finale. Og det er mer enn nok til at «Ode til havet» får oss til å vente i spenning på albumet.

[ Åge Aleksandersen om Ap: – Jeg må passe kjeften min nå ]