Når Thorvald Steen fyller 70 år i dag, er det som en av Norges mest produktive, feirede og originale forfattere og samfunnsdebattanter, en unik stemme i spennet mellom historisk nysgjerrighet, politisk intensitet og poetisk inderlighet. Da romanen «Påklederen» kom ut i fjor høst, var det den sjuende romanen som med det historiske Europa og fortidens makt og utbytting som forelegg, viser hvilken betydning Steens historiske romaner har for vår forståelse av verden slik den har vært, og ikke minst er blitt.
Samlet er romanene og andre bøker han har skrevet med utgangspunkt i Europas og spesielt Bysants og Konstantinopels historie og våre bindinger til den, et stille storverk i norsk litteratur. Ut fra disse springer også Steens betydelige initiativer til den offentlige samtalen. Vi som har kunnet oppleve han holde «floor show» på et hotelltak i Istanbul, hvor han med sola i nakken, med Bosporos, Den blå moske og Hagia Sophia i den nære horisonten, binder sammen det norrøne, kristne og muslimske i det som han understreker er verdenshistoriens viktigste metropol, har sett han i sitt rette element. Ut fra dette springer Thorvald Steens internasjonale arv ved siden av alle oversettelsene av bøkene: Konstantinopel-universitetet og Saladindagene.
Like sterke er de personlige fortellingene om hans egen families historie, de som spinner ut av tilfeldighetenes lunefulle spill, som så mye annet i Thorvald Steens liv. Fra han som hopptalent satte utfor Midtstuebakken som 16-åring, et aller siste hopp etter å ha mottatt diagnosen som skulle bunne ut i progressiv muskeldystrofi (fasio-scapulo-humoral) og med det vissheten om at hans største drøm, en karriere som skihopper, var slukket. Han brekker begge anklene, men overblikket skal han beholde. Livet tar nye retninger, noe han skriver om i romanene «Vekten av snøkrystaller» og i «Det lengste svevet». Så i 2012 må denne historien skrives på nytt. Livet og forfatterskapet tar en ny vending.
Thorvald Steen får en telefon fra en kusine han ikke visste at han hadde. Hun kunne fortelle om en for han ukjent gren av familien, om at både morfaren og en onkel hadde samme sykdom som han. Moren hadde i alle år tiet om familiehemmeligheten. De påfølgende romanene «Det hvite badehuset» og «Det siste fotografiet» er blant Steens viktigste og mest personlige beretninger.
De brå kastene i Thorvald Steens liv har ført han dit han er i dag. De fleste kjenner han med det litt dratte ansiktet og – før han ble avhengig av rullestolen som er døpt Sleipner – den slepende gangen, som en veltalende og mektig formann i Den norske Forfatterforening. Han var med på å etablere Stuntpoetene, og ble en debattant for mangfold, samhold og solidaritet på tvers av grenser og religioner, blant annet her i Dagsavisen. Han er en førstehånds kilde på psykiatriske spørsmål og helsetilbud, og en flammende forsvarer for det frie ord. Hans tro på og evne til samarbeid kjenner få grenser, enten man ser det fra Norge eller Tyrkia.
Det har gjort at hans allierte er like mange som de han har ertet på seg, og fra de bredeste av samfunnslag. I sitt syttiende år lager han skuespill med norsk teaters trolig fremste regissør i dag, Kjersti Horn. Han feirer 20-års-jubileum for forelesningene i Istanbul, blant annet med et tre og en halv times foredrag her hjemme. For hip hop-miljøet med den svenske nestoren Timbuktu i spissen, er han selveste «Big T». Og han er Kåffas mest trofaste benkesliter.
Det er denne kombinasjonen av nysgjerrighet, åpenhet og evnen til dialog, av kloke og lekne tanker, av høye ambisjoner, trass og ren vilje, som har ført til at Thorvald Steen nå har stått på barrikadene i over fem tiår. Det er ingen tegn til at han vil gi seg. Under det hele det aller viktigste, et glødende engasjement for sine medmennesker.
I over førti år av disse årene har han vært forfatter, dikter og dramatiker, helt siden han høsten 1983 debuterte som dikter med samlingen «Hemmeligstemplede roser». Det var på ingen måte planlagt. Det var ikke gitt at pleiemedhjelperen, så maleren og senere hovedverneombud for hele Gaustad sykehus gjennom 20 år, skulle skrive dikt. På samme tid som han var politisk aktiv i Oslo Samorg møtte han den da 19 år gamle hjelpepleieren Marianne Vik. Hun ga Thorvald diktsamlinger av Pablo Neruda, Arne Ruste og Kjell Erik Vindtorn. Den store mannen som allerede hadde skapt seg et navn med utestemmen, ble en øm skaplyriker som debuterte på «arbeiderforlaget» Tiden Norsk Forlag, der også arbeiderpartikjempen Haakon Lie ga ut sine bøker. Den lyriske tillitsmannens poesi var et stykke fra flammetalene holdt i Samorg, og intervjuer med den bokdebuterende Steen havnet da også i overvåkingstjenestens hemmeligstemplende mapper.
Femti år og førti bokutgivelser senere er Thorvald Steen fortsatt i hundre når han 7. januar fyller 70 år. Det er stayerevnen og trassigheten som sammen med familien har båret han hit. Han er fortsatt en skarp debattant, men kanskje er det i dag litteraturen som solidaritetens og menneskehetens navn gjør han til et verdensnavn, for å si det på samme introverte måte som han selv kanskje ville sagt.
Han er en av vår generasjons mest produktive og allsidige forfattere, en tydelig stemme og en meningsbærer som alltid går sine egne veier. Kanskje beror det på at han aldri har sluppet fascinasjonen for å bryte barrierer, for å hoppe selv om han ikke vet hvordan han vil lande, og for å bryte opp det hemmeligstemplede, enten det har handlet om konkrete dokumenter og rapporter, eller dogmatikken som har gjort at særlig vi i vesten vegrer oss for å se verden og historien slik den egentlig fortoner seg.
Gratulerer med dagen, og med et svev vi ikke kjenner maken til.
