En av våre ubestridt største billedkunstnere

Stillheten etterpå: Det er flere enn familien, de nærmeste vennene og de mange berørte i kunstlivet som vil kjenne på savnet nå, når en av våre ubestridt største billedkunstnere er død. Leonard Rickhard (1945–2024) malte den store tomheten og følelsen av tap som preget en hel generasjon. Men han var også en ettertenksom gledens mann, en god venn og en faglig støttespiller som heiet frem gode kolleger.

Leonard Rickhard ble født inn i seiersrusen etter andre verdenskrig. Men fødselsdatoen 12. mai 1945, fire dager etter frigjøringen, kunne ikke kompensere for de traumene som preget oppveksten. Krigen og nazistenes okkupasjon av Norge ødela menneskers mentale helse. Det preget mange i den generasjonen som ble foreldre til alle barna som ble født i årene etter krigen. Han ble født før dem.

Kunstneren Leonard Rickhard laget bilder som uttrykte alt det som aldri ble sagt: Etterkrigsbarna måtte bære forventingene til lykke og fremskritt som skulle erstatte krigens traumer. Kunsten var hans måte å bearbeide det usagte, den store stillheten etter traumatiske opplevelser som foreldregenerasjonen ikke klarte å snakke om.

Det var ikke slik at han malte krigens redsler. Eksplosjoner, bomber og granater var ikke en del av hans maleriske vokabular. Men krigens elementer var sterkt til stede: krigsfly og kjøretøy, vrakrester og tyskerbrakker. Rekvisittene fra en krigserfaring som setter sitt preg på et barnesinn var elementer i malerier som bar i seg en stor ro.

De kompositorisk velorganiserte maleriene han ble så kjent og elsket for, bærer ofte på ett eller flere elementer som skaper uro. Det springer deg ikke alltid i øynene, men tar du deg tid til å fordype deg i bildene hans, vil du oppdage elementer som bryter med og forstyrrer balansen i bildet. De store maleriene hans er ofte fargesterke og figurativt fortellende. Samtidig snakker kunstneren med dempede virkemidler, elementer som vekker minner om noe fryktelig som har vært, eller tanken på noe katastrofalt som kan komme. Det er i det vibrerende misforholdet mellom malerisk perfeksjon og kompositorisk uro at noe av Leonard Rickhards storhet ligger.

Leonard Rickhard bodde og arbeidet i Arendal. Han ble født og vokste opp i Tvedestrand, en liten by med en stolt sjøfartshistorie. Den senere tid er det rettet ny oppmerksomhet rundt krigsseilernes umenneskelige forhold, noe kunstnerens kone, forfatteren Berit Rickhard, var tidlig ute med å dokumentere. Leonard Rickhard snakket sjelden om private ting, men han hadde ikke samme erfaring av en traumatisert far som hans kone hadde. Derimot var han åpen om «fattigdommen» som fikk ham til å gå mot akademilærernes råd. De hevdet at du var ferdig som kunstner hvis du flyttet tilbake til hjemstedet. Sannheten er den motsatte: Det er stor grunn til å anta at flyttingen til Arendals relativt lille bymiljø ga ham muligheten til å konsentrere seg om den kunstneriske fordypingen som har gitt så flotte resultater.

Det kan synes som Leonard Rickhard har en stor produksjon: Da han stilte ut i Kunstnerforbundet i 2018 fylte han galleriet med 25 malerier i til dels veldig store formater og hele 189 tegninger. I virkeligheten opplevde han atelieret som en kampsone: «– Det er ingen atelierfester her, for å si det sånn,» sa han til magasinet D2 i 2016, etter den store suksessutstillingen ved samtidskunstmuseet i Aarhus, ARoS. Utstillingen med den ukjente nordmannen ble sett av over 146.000 dansker.

I det samme intervjuet sa han også dette: «– Jeg strever alltid mye. Det er en sen og tung og krevende prosess. Prisen jeg må betale, er at jeg må ha kontroll på det sosiale. Det er nødvendig for meg å være i fred. (…) Det er ingen mellomting i kunst – det er alt. Og dette «alt» er en distanse du skal stå ut.»

Dette alvoret hindret ham ikke fra å være en aktiv støttespiller som heiet frem sine kolleger. Da han ble hedret med Anders Jahres kulturpris i 2015 trakk han frem den da unge kollegaen Johanne Hestvold. Likeledes vil mange tilskrive ham æren for at Bomuldsfabriken ble etablert i Arendal i 1994. Med hans aktive støtte og deltagelse har kunsthallen markert seg som et visningssted med nasjonal betydning.

Når Astrup Fearnley-museets direktør Solveig Øvstebø om noen uker skal åpne det som nå blir en minneutstilling over Leonard Rickhards imponerende livsverk, står hun i fotsporene til sjefene ved flere viktige museer og utstillingssteder. Det er bare 23 år siden museet viste ham sist. I 2009 var han årets festspillutstiller i Bergen kunsthall, og samme år ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 2005 ble hans «Trett modellflybygger» (1985) inkludert i Morgenbladets liste over de tolv viktigste kunstverk som en kanon etter Munch. Listen over galleriutstillinger kan synes lang, men han var en kunstner som aldri slapp fra seg noe som var halvgjort.

Leonard Rickhards kunstneriske livsverk vil bli stående og lyse på samme måte som de ranke bjørketrærne rammer inn tyskerbrakkene i maleriene hans. Kunsten hans står igjen som forsonende minner om en fæl erfaring vi som lever etter ham aldri fikk oppleve selv.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen