Et av de beste dramaene vi kommer til å oppleve i år

---

5

FILM

«Fritt fall»

Regi: Justine Triet

Fra./Eng./Ty. – 2023

---

Skyldspørsmålet i Gullpalme-vinneren «Fritt fall» er helt åpent for tolkning. Fremfor å fokusere på mysteriet som utfolder seg, er regissøren Justine Triet mer opptatt av å fange opp de tvetydige nyansene; og utforske hvordan vi alle filtrer virkeligheten gjennom våre egne historier. Det er høy aktivitet i familien Voyters nedslitte chalet i de franske alpene i Grenoble. I andre etasje prøver den elleve år gamle sønnen Daniel (Milo Machado Graner) å bade fårehunden Snoop, mens nede i stuen prøver mamma Sandra (Sandra Füller) å gire ned med en flaske vin mens hun blir intervjuet om sitt forfatterskap av studenten Zoe (Camille Rutherford). De ser ut til å ha en avslappet flørt på gang, som blir avbrutt av et forferdelig spetakkel.

Sandras ektemann Samuel spiller konstant en plagsomt fengende instrumental-ståltromme-coverversjon av 50 Cents «P.I.M.P.» på full guffe fra stereoanlegget på loftet, der han angivelig jobber med å isolere veggene. Musikken er så utagerende høy at Sandra avbryter intervjuet, mens sønnen går ut for å lufte Snoop. En time senere finner han faren liggende i snøen bak huset: blodig og veldig død. Den rettsmedisinske undersøkelsen antar at Samuel enten ble slått ihjel med en stump gjenstand før liket ble dumpet ut fra verandaen i loftetasjen, eventuelt snublet ut av vinduet og landet med hodet først rett i et skur - eller hoppet frivillig. Så enten et drap, en ulykke eller selvmord.

Blodsporene korresponderer ikke helt med teorien om at dette var en ulykke, og det er mange usikkerhetsmomenter. Mye som skurrer. Ingen klare svar. Siden Sandra var alene i huset med ektemannen da dødsfallet inntraff er hun eneste mistenkte i saken. Sandra bedyrer sin uskyld, men familievennen og forsvarsadvokaten Vinzent (Swann Arlaud) understreker at «det er ikke poenget». Poenget er at hun virker skyldig. Så den eneste strategien er å hevde at Samuel tok sitt eget liv. Rettsaken starter et år senere med betydelig mediedekning, og blir et hardkjør der ekteskapet til Sandra og Samuel blir dissekert og dekonstruert for åpen scene. Hver eneste stein skal løftes, og enhver skitten hemmelighet eksponeres foran alle. Økonomiske problemer, dypt private konflikter, utroskap, sjalusi, personlige svakheter, psykiske skavanker og dysfunksjonelle særheter: Alt heftig diskutert i rettsalen mens Sandras sjokkskadede, synshemmede sønn Daniel sitter på tilhørerbenken.

Han får høre om morens sidesprang med andre kvinner, og hvordan belastningene av en ulykke Daniel ble utsatt for som fireåring bidro til å splintre ekteskapet. Påtalemyndighetene sitter på en minnepinne med lydopptak som Samuel i all hemmelighet spilte inn til et planlagt bokprosjekt, som dokumenterer en voldsom krangel mellom ekteparet dagen før han døde. Men alt er bare indisier og spekulasjoner, mens de håndfaste bevisene mangler. Rettsaken dreier deg ikke om å stadfeste sannheten, den dreier seg om hvordan alt vil bli oppfattet og tolket. Om hvilken side som forteller den beste historien. Som en TV-kommentator sier: det spiller egentlig ingen rolle hvordan Samuel døde. Historien om en forfatter som myrder sin ektemann er jo mye mer fascinerende enn en lærer som begår selvmord. En mann som snubler over vinduskanten ved et uhell er knapt nok noen historie i det hele tatt.

Så det er opp til oss å tolke utfallet, og velge den historien vi er mest komfortable med. Den eneste som vet hva som egentlig skjedde er Samuel, og han er ikke til mye hjelp nå. I normale fall ville filmens uvillighet til å gi oss klare svar bli grådig frustrerende, men i «Fritt fall» føles tvetydigheten som eneste logiske utvei. Det franske rettssystemet har en del særegenheter som åpner opp rikelig med muligheter for dramatiske vendinger og retoriske dueller. Filmen har alle ingrediensene til et saftig melodrama, men regissør Justine Triet (som dessuten skrev manuset sammen med partneren Arthur Harari) unngår alt som kan minne om sensasjonalisme. Hun er mer opptatt av å fange opp nyansene, de små øyeblikkene som kan tolkes i alle mulige retninger. Så vi er pent nødt til å lene oss fremover i 150 minutter, og følge årvåkent med på detaljene som kan gi oss nok ledetråder til å danne vår egen teori om hva som muligens kan ha skjedd.

Triet har selv beskrevet dette som en Hitchcock-aktig rettsthriller løst inspirert av mediesirkuset rundt mordtiltalte (og forhåndsdømte) Amanda Knox, men jeg ville nok heller ha klassifisert dette som et skikkelig engasjerende, alvorstynget arthouse-drama drevet av sterke skuespillerprestasjoner. I likhet med hunden Messi (som fikk Cannes-festivalens egen hundeskuespillerpris «Palm Dog») og barneskuespilleren Milo Machado Graner, gjør tyske Sandra Hüller en virkelig imponerende innsats (som alternerer mellom engelsk og fransk). Hun nekter plent å appellere til sympatien vår, og gjør det lett å tolke Sandras oppførsel i verste mening. Er det ikke litt merkelig at hun forteller advokaten sin at «jeg er så utslitt av å gråte hele tiden», selv om vi ikke har sett henne gråte en eneste gang? Og er det ikke litt påfallende at hele denne tragedien er akkurat den typen historie hun kunne ha skrevet i en av sine autofiksjon-romaner?

Sandra reagerer ikke som vi forventer av en kvinne som har mistet ektemannen sin, men hver eneste ting som er mistenkelig kan ha sin helt naturlige forklaring – og under dette mikroskopet ville vi alle ha virket skyldige. Hvis hun viser seg å være uskyldig i anklagene er hele rettsprosessen et utilgivelig overgrep. Det lover uansett veldig godt at filmåret 2024 starter så sterkt i oppløpet, med et av de beste dramaene vi trolig kommer til å oppleve i år!