Kultur

Å leve som overlever

Hun var 15 år da hun overlevde Utøya. Storebroren kom aldri hjem igjen. Nå har historien hennes blitt teater for generasjonen som ikke husker 22. juli.

Dagsavisen anmelder

---

5

TEATER

«Å leve videre»

Av Nina Wester

Regi: Nina Wester

Med Christina Sleipnes

Rimfrost produksjoner i samarbeid med Kloden Teater

Vega Scene

---

22. juli er ikke bare en dato. Det er et begrep, og for svært mange utløser det skred av minner. De kan være ensbetydende med traumer, vonde følelser, angst og sinne. Avtrykket fra terroren som rammet AUF-leiren på Utøya og Regjeringskvartalet er fortsatt som en klo rundt vår egen samtid, så vel politisk som mentalt. I teaterforestillingen «Å leve videre» går regissør og manusforfatter Nina Wester inn i kompleksiteten med utgangspunkt i samtaler hun har hatt med en familie som lever videre etter å ha mistet en sønn og en bror på Utøya. Han var 21 år gammel. Søsteren på 15 som også var på Utøya, overlevde. Det er hennes stemme, hennes minner, sorg, redsel, refleksjoner, skam, frykt og fortsatte kamp for egenverd som fører historien gjennom en sterk og mangefasettert monolog.

For oss som på ulikt vis husker den grufulle dagen og opplevde kaoset og ordskiftet den påfølgende tiden, ligger inntrykkene og detaljene fortsatt langt framme i bevisstheten. 77 mennesker ble terroristens ofre. Åtte mistet livet da bomben sprang i Oslo sentrum. På Utøya ble 69 i hovedsak unge, engasjerte sommerleirdeltakere skutt og drept under massakren. I tillegg kommer det betydelige antallet skadde, pårørende og berørte. Men selv så nære 22. juli er i tid, er det for en hel generasjon allerede blitt en litt fjern del av historiefortellingen om Norge, et kapittel som de selv ikke har noe personlig forhold til.

Teaterstykket «Å leve videre» henvender seg først og fremst – men ikke bare – til den yngre generasjonen. De som knapt var født eller ikke er gamle nok til å ha egne minner og refleksjoner rundt det som skjedde. Stykket lodder likevel dypere enn noen historietime. Fortellingen til 15-åringen som overlevde blir ikke bare personlig, intim og privat, men også allmenngyldig og utfyllende når det gjelder blindsonene i terrorens etterslep.

I «Å leve videre» har ikke jenta noe navn. Historien om henne og broren er imidlertid virkelig nok. Hun og familien har fortalt den før gjennom mediene, men aldri på denne måten. Scenekunstner Nina Westers evne til å veve sammen det dokumentariske med det skildrende og dramatiserte, løfter fram nyanserende aspekter de mer flyktige avisartiklene sjelden rommer.

«Å leve videre»

Vi har sett det i hennes tidligere prosjekter, som i «Utvik Senior», historien om fiskefartøyet som gikk ned i 1978, under den kalde krigen, et fortsatt åpent sår som er innhyllet i storpolitisk mystikk. Eller «Idiot!», om hvordan barn på midten av forrige århundre som ikke passet inn i oppfatningen av det normale, ble tvangssendt til Statens Abnormskole på Røstad i Trøndelag, et lite helvete på jord.

Selv har Wester kalt denne måten å skape teater på for dokumentarisk fiksjon. Nærheten til virkelighetens forelegg i mange av stykkene, og i særlig grad «Å leve videre», ligger så åpent at ungdommene undertegnede så «Å leve videre» sammen med, trodde at hun som står på scenen var den virkelige Utøya-overlevende. Det sier også svært mye om skuespiller Christina Sleipnes’ innlevelse og formidling av teksten så vel verbalt som kroppslig når angsten kommer, når pusten blir alt. Hvordan hun i små, men virkningsfulle trekk spiller på Mari Lotheringtons enkle scenografi bestående av soveposer, telt, turklær og utstyr, det hele i fint samsvar med Andreas Wangsbros intrikate lyddesign og Øystein Heitmanns lyssetting. Dette underbygger det selvforklarende, som når bruken av blinkende lysstoffrør mellom soveposer, i mørket lik kropper, i en rystende sekvens illuderer mobiltelefoner som lyser opp når familie og venner desperat forsøker å få tak i sine kjære.

«Å leve videre» favner bredt, og måten Wester bygger opp historien og den psykologiske vekten den øver på hovedpersonen og hennes omgivelser, er egnet til både diskusjon og samtale langt utover den uttalte målgruppen. Det dypt menneskelige i jeg-personens reaksjonsmønster, både som 15-åring og som voksen, er påtrengende gjennom helt basale følelser som skam og stadig tilbakevendende skyldfølelse over å ha overlevd. Skildringen av jentas egen opplevelse av angrepet, når venner rundt henne blir skutt, skrekken, hennes egen hardt skadde bror, skutt av en angriper i politiuniform, er naturlig nok blant stykkets sterkeste sekvenser.

Selv om man har hørt eller lest lignende opplevelser av selve angrepet fra før, er Westers og Christina Sleipnes dramatiske tilnærming så nøktern at selv de minste detaljene og ordene fester grepet.

«Å leve videre»

Det er den samme enkelheten som preger funderingene over å hele tiden være «hun som overlevde». Hvordan trangen til å unnslippe stigmatiseringen blir en del av forsvarsmuren hun bygger rundt seg selv. På et tidspunkt skal hun rive denne muren, også symbolsk. På veien får Wester fint fram det politiske bakteppet, både det som tegner seg gjennom de søsknenes ildfulle engasjement i den nordnorske hjembygda, hvor de danner et lokallag av AUF, og hvordan de også på Utøya deler den politiske hjertebanken med andre. Ikke minst gir Wester det uvirkelige og urovekkende etterslepet stor plass. Det som blant annet gir seg utslag i åpenlyst hat mot og trakassering av Utøya-overlevende og mot Arbeiderpartiet. Ordene fra rosetogene og markeringene i 2011, om samhold mot terror, føles nytteløse når hun mange år etter mottar anonyme drapstrusler eller meldingen om at hun skulle blitt drept hun også.

Fortellingen glemmer ikke han som døde, om en søsters forhold til en bror, om å ta farvel og om å likevel ha han så nærme i livet sitt at hun tar seg i å snakke med han fortsatt. Det handler på alle vis om å puste, om å håndtere angsten og de sjokkartede opplevelsene som står levende fram for henne, om lyder og detaljer som for oss andre er bagatellmessige selvfølgeligheter, men som for henne blir konstante påminnelser om angrepet som setter kroppen og sinnet i beredskap. «Å leve videre» er blitt en viktig brikke i den kunstneriske bearbeidelsen av 22. juli-terroren som en konkret hendelse. Men like viktig er det at stykket målbærer den udefinerbare sårbarheten, det som ikke vil eller kan gro, som en helt nødvendig påminnelse om at de som «lever videre» etter voldsomme hendelser ofte gjør det uten ytre tegn på hva de går igjennom.

Spilles på Vega Scene i Oslo 9. - 17. januar. Anmeldelsen er basert på premierevisningene på Kloden Teater under Showboxfestivalen 2023.