De beste norske jazzplatene i 2023

Sinikka Langeland: «Wind And Sun»

Et år før Jon Fosse fikk Nobelprisen i litteratur spilte Sinikka Langeland inn et album med tonesettinger av noen av tekstene hans. Med sin kantele, og sang og musikk fra Finnskogen kommer Langeland fra folkemusikken, men hun omgir seg her med et ekstraordinært lag av jazzmusikere.

Titlene på albumet er på engelsk, Langeland har et internasjonalt publikum gjennom plateselskapet ECM, men hun synger tekstene som Fosse har skrevet dem. Åpningssangen «Row My Ocean», «Ro mitt hav», var også med på Langelands forrige album, der hun framførte den helt alene. Her hører vi i dem i utvidet format, som legger en ny dimensjon til innholdet, med musikk som er like poetisk som lyrikken. Alt dette går opp i en ny enhet, som utsøkt visejazz, der stemme, tekst og musikk er utsøkt i alle ledd.

Isach Skeidsvoll: «Dance to Summon»

Pianist Isach Skeidsvoll har for lengst satt markante spor etter seg på den friere delen av den norske jazzscenen, med en særegen stil, som har en dunst av arven etter storheter som Cecil Taylor over seg.

Her er låtene signert Skeidsvoll. Bandet gyver løs på dem med en fandenivoldsk lekenhet som kler denne musikken, boltrer seg i leken og høyintensiv improvisasjon i ett øyeblikk, før de blåser kraft inn i de fengende temaene i de neste, som på det forførende åpningssporet «Dance To Summon». En feststemt og frittgående utgivelse som ikke bare er en overbevisende debut, men også et av de friskeste albumene vi har hørt i år. Les hele anmeldelsen her.

Liv Andrea Hauge: «Hva nå Ekko?»

Pianisten og komponisten Liv Andrea Hauge hadde gitt ut to fine album kort tid før «Hva nå, Ekko?», med sin egen trio, og med Kongle Trio. Ensemblet på det nye albumet hadde større besetning. Opprinnelig et bestillingsverk for Festspillene i Helgeland, som senere også ble framført på jazzfestivalene på Kongsberg og i Oslo.

Temaet er inspirert av gresk mytologi, om Ekko som er ulykkelig forelsket i Narcissus, og ikke har egne tanker eller meninger. Den improviserende musikkens uforutsigbarhet skal være en parallell til et ekko som endelig snakker fritt. Albumet gir god plass til ensemblet med alle sine individuelle talenter. Jazzmusikk i mange former, med en spennvidde fra løsslupne instrumentale improvisasjoner til noen smellvakre popballader. Les hele anmeldelsen her.

Gard Nilssen Supersonic Orchestra: «Family»

I august tok Gard Nilssen sitt Supersonic Orchestra ut av jazzklubbene, og til hovedscenen på Øyafestivalen – med stor suksess. Det er et formidabelt lag Nilssen har samlet. Med 17 velkjente navn fra jazzscenen, hver for seg særpregede stemmer som har spilt med hverandre i ulike prosjekter, på kryss og tvers, og her samles i et kollektivt løft av de sjeldne.

De smeller til fra start med en unison utblåsning, før de glir over i et fengende storbandlandskap, der det pumpes dansbar groove ut over publikum, mens det åpnes store rom for fri improvisasjonslek fra suverene solister. Det øses på for full kraft i et øyeblikk, serveres lavmælt vakre stemninger rundt neste sving, «Family» er blitt en mektig hilsen fra dette supersoniske orkesteret, med en trommeslager og bandleder i front som for alvor har funnet storbandformen. Les hele anmeldelsen her.

André Roligheten: «Marbles»

André Roligheten har deltatt på en rekke av de fineste albumene norsk jazz har hatt å by på de siste årene, i kollektiv som Team Hegdal, Friends & Neighbors, Waldemar 4, Gard Nilssens Supersonic Orchestra og Acoustic Unity, og i Susanne Sundførs band. Med sitt eget band åpner han i kjente spor, med en oppstemt melodi over en duvende groove, på låten «Sonny River».

Men reisen tar en ny vending når svenskene Mattias Ståhl og Johan Lindström kommer smygende med vibrafon og pedal steel. Når varmen fra tenorsaksofonen møter den myke klangen av pedal steel var det som om de bragte en duft av sommer og velbehag inn i en kald høst, på et album med smakfulle melodier og frittgående improvisasjon, filmatiske, drømmeaktige stemninger, i en forførende helhet. Les hele anmeldelsen her.

Ellen Andrea Wang og Kvindelige Studenters Sangforening: «Magnificat»

Dette albumet var det vakreste og mest saliggjørende vi hadde hørt på lenge. Bassisten Ellen Andrea Wang kjenner vi fra en rekke jazzsammenhenger, som soloartist og med gruppene Pixel, Gurls og Closeness. Kvindelige Studenters Sangforening har også gitt ut en rekke album før. «Magnificat» var et bestillingsverk til Moldejazz i 2021, nå bevart for ettertiden med en innspilling fra Sofienberg Kirke. Wang kunne framført disse sangene med alle sine andre grupperinger, men koret gir dem et himmelhøyt løft med sine luftige klanger.

Wang spiller kontrabass på en måte som minner oss om at dette også er jazz. Hun har fått med seg sin medspiller fra Gurls, saksofonist Hanna Paulsberg, som setter en ekstra spiss på de sporene hun er med i. Melodisk er sangene på et utsøkt nivå, og til slutt kommer hennes salme «I Am God’s Servant», som høres helt himmelsk ut, både i religiøs og i overført musikalsk betydning. Les hele anmeldelsen her.

Harald Lassen: «Balans»

Saksofonist Harald Lassen er en av de mest særegne stemmene på den norske jazzscenen. «Balans» er hans fineste album så langt. Låtene er signert en bandleder som synes å være ute på en kompromissløs jakt etter gode låter og stemninger, hinsides sjangerforventninger. Det er fengende så det holder, uten å bli motstandsløst og kjedelig.

Lassen kan kunsten å balansere mellom ulike uttrykk, det låter sødmefylt popaktig i et øyeblikk, lavmælt melankolsk i det neste, gjerne i en og samme låt, ofte med en filmatisk stemning, som på melankolske og smertefullt vakre «Sentiment Constant». Hele veien krydret med fine detaljer, i en sjelfull og tiltalende helhet av elegant balansekunst, på et nydelig album. Les hele anmeldelsen her.

Lilja: «Mirage»

Gitaristen Oddrun Lilja hever hun seg over alle stilretninger, inspirert av reiser over hele kloden, og en rekke møter med musikere fra alle kanter. «Mirage» heter det nye albumet, og meningen er at alle inntrykkene smelter sammen i en stor luftspeiling av Liljas verden. Det sier seg selv at dette blir til et stort og variert album, med forskjellige stemninger. Her er mye spenstig, fyrig samspill med hennes store ensemble, men også mange vakre, melodiøse høytidsstunder.

Oppfølgeren til nærmest sensasjonelle «Marble» fra 2020 fortsetter altså med de samme store perspektivene, men setter nye spor. I sangen som heter «Mirage» synges det om å la musikken ta seg med langt, langt bort, til en planet der alt er glede, dans og latter. Det ser litt kleint ut på papiret, men høres svært overbevisende ut som sang og musikk. Les hele anmeldelsen her.

Marthe Lea Band: «Herlighetens vei»

«Aldri ska eg glemma livet, som det skinne, som det skinne», synger saksofonist Marthe Lea på en låt som avrunder «Herlighetens vei». Det samme kan sies om dette albumet. Som det skinner av denne musikken. Det serveres fengende tema av det slaget som kryper inn under huden og fester seg.

Det oppstår noe helt eget når Leas kollektiv av musikere strekker musikken i ulike retninger, dyrker øyeblikkets kunst, lar folketoner og frihetssøkende jazz tvinnes sammen til et særegent uttrykk, tidvis med et strøk av mystikk over seg. Og det er tidvis riktig så vakkert, når de synker ned i det mer ettertenksomme. Marthe Lea spilte også på et beslektet høydepunkt i jazzåret, Andreas Røysum Ensembles «Mysterier». Les hele anmeldelsen her.

Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love: «Guts & Skins»

Oktetten «Guts & Skins» ble satt sammen da Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love ble bedt av Jazzfest i Trondheim om å spille opp til fest for å feire jazzlinja ved NTNU sine første førti år. De fikk som bestilt. Det åpner med et smell, en kollektiv og kompromissløs utblåsning av øregangene, de banker til for full kraft, i et galopperende tempo, før de synker ned i en mer tilbakelent groove. Les hele anmeldelsen her.

Slik veksler de gjennom hele albumet, fra det hardtsvingende i et øyeblikk, til det mer lavmælte i det neste. Dette er ikke musikk som lener seg på tidligere bragder. De to bandlederne har en sterk vilje og evne til å sette sammen kollektiver som tar musikken videre. Det preges av et kollektiv driv, heftige vendinger og kreative utfall i alle ledd. Les hele anmeldelsen her.

Veslemøy Narvesen: «We Don’t Imagine Anymore»

Vi har støtt på Veslemøy Narvesen som trommeslager i en rekke sammenhenger de siste årene, først og fremst i gruppene Mall Girl og Kongle Trio, men også som medspiller for en lang rekke andre. I forfjor kunne vi høre henne på Oslo Jazzfestival som hovedpersonen bak bestillingsverket «We Don’t Imagine Anymore». Tittelen var et uttrykk for en kreativ tørke, en problemstilling som hørtes ut til å være tilbakelagt allerede da.

Debutalbumet er en videreføring av dette. Fortsatt sitter Veslemøy Narvesen bak trommene, men nå synger hun selv også. Sangene er umiddelbart lette å like, og arrangementene tar dem langt inn jazzlandet. Det handler om å ville mer enn bare å lage pene sanger (ikke bare bare det, forresten), men også å presentere dem på en måte som gir dem nye dimensjoner og større dybde. Les hele anmeldelsen her.

Frode Haltli Avant Folk: «Triptyk»

Frode Haltlis store ensemble Avant Folk har gjennom tre album vist seg som en av de mest eventyrlystne, ambisiøse grupperingene i det utvide jazzbegrepet. En besetning av gjengangere i jazz og folkemusikk, som alltid utfordrer både seg selv og lytterne, til stor glede for begge parter.

«Åpen klasse åpner seg sjelden mer enn dette», skrev vi om albumet som bare het «Avant Folk» i 2018. Triptyk er ellers en betegnelse på ei tredelt altertavle, gjerne med hengsler. Hvordan dette henger sammen med musikken til Haltli er uklart, men de to forrige albumene het «Avant Folk» og «Avant Folk II», så det er kanskje en slags treenighet som oppfylles. Les hele anmeldelsen her.

Marius Neset & London Sinfonietta: «Geyser»

«Geyser» er et bestillingsverk til The Proms i Royal Albert Hall i september 2022, direktesendt på BBC. Marius Neset forteller at komponeringen begynte som en optimistisk feiring av at pandemien var over. Så kom angrepet på Ukraina, og musikken skiftet karakter, med nye, mørkere sider. Samtidig er tittelen «Geyser» også brukt for alt den er verdt, inspirert av de varme kildene med sine dramatiske utblåsninger før de roer seg ned igjen. Også låtene bygger opp om underjordisk aktivitet. Aktuelt nok dette også!

Neset og medspillerne hans balanserer mellom improvisert jazz og komponert samtidsmusikk. Albumet er sterkest når saksofonisten er i sentrum selv. Han spiller med glød og innlevelse, like elegant i melodiøse partier som i mer opprivende toneløp. «Geyser» kom nettopp på 2. plass i den britiske avisa The Guardians kåring av de beste jazzplatene i 2023. Les hele anmeldelsen her.