Det beste på teaterscenen i 2023

Etter den euforiske «nyåpningen» av teatrene i 2022, ble 2023 mer for et normalår å regne. Det ble blant annet preget av oppsetninger som hadde vært planlagt og utsatt lenge på grunn av pandemi og teaterstreik, men også av de store kontrastene mellom de mest ambisiøse prosjektene som tenkes kan, og de små, nærmest hemmelige forestillingene som fant sted i gallerier, leiligheter og nedlagte bedrifter. Og innimellom mer tradisjonelle oppsetninger som hadde mye fint å by på.

Et særtrekk for teateråret 2023 var de mange og svært gode monologene. Blant dem er Kate Pendrys «My Dinner With Putin» fortjent å finne på årsbestelistene, mens på Rogaland Teater i Stavanger løftet rapper og skuespiller Benedicte Izabell Ekeland teksten «Cassandra», skrevet av radarparet Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer. Hildegunn Eggen briljerte på scenen gjennom tre hele samfulle timer i sin avskjedsforestilling «Juvikfolket» på Trøndelag Teater, og på Grønland i Oslo ble «Ivars kro» gjenopplivet av Mine Nilay Yalcin. I randsonen nevner vi også Don Martins medrivende og biografiske jubileumsshow/konsert «En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt».

En annen «trend» som gikk ut over rammene til opplevelser for de spesielt interesserte, var eksklusive teaterforestillinger for de få som var raske nok på avtrekkeren. Spilt i leiligheter eller i lokaler myntet på noe helt annet, som gjerne inkluderte forflytning og ikke minst tematikk som er politisk, mellommenneskelig og eksplosiv, hvor tiden tas på kornet og nye stemmer står fram. I Oslo ble «Sorte gutter gråter ikke», spilt i gallerileiligheten «Hos Arne» høstens store snakkis, sammen med den tematisk beslektede «Rasisten» i Teaterkjelleren på Centralteatret, i regi av Antiteatret.

I Hamar og med Teater Innlandet som vert, bød Julie Bjørnebyes «Fuckgirl» på det hardeste slaget i trynet – en kveld på byen som starter i en privat leilighet og som slår fra seg på en bar idet «kul» livsstil og tvilsomme holdninger kolliderer med indre verdier og personlig usikkerhet. Andre slike 2023-forestillinger utenfor institusjonene, men ofte med dem på laget, er Cici Henriksens og Østfold Internationale Teaters «Særp Tropez – Fengselet» i Sarpsborg, samt Feil Teaters «Siste stopp: Nordpolen» i et fabrikklokale på Økern og «Husk at du skal dø» i en privat leilighet.

Dessverre når ikke alle helt opp på listene over årets beste teaterforestillinger, men her er de utvalgte fra Dagsavisens anmeldere:

Inger Marie Kjølstadmyrs utvalgte teaterforestillinger fra 2023:

«My Dinner With Putin»

Vega scene

Mens Russlands aggressive krigføring mot Ukraina holder frem på andre året, dukker plutselig Kate Pendrys fortellerforestilling «My Dinner With Putin» opp og setter en støkk i publikum. Dette er fortellerteater av høy klasse, der Pendry selv viser seg som en helt briljant forteller. Den påstått sanne historien om hvordan hun har kommet i kontakt med, og skal jobbe med, en av Russlands største filmskapere, Nikita Mikhalkov, tar mange uventede vendinger. Avslutningen får publikum til å sitte nærmest måpende igjen. Dette er en forestilling som utfordrer oss og vårt forhold til de ulike partene i en krig, og grensen mellom humor og blodig alvor blir tøyd ganske kraftig. For er det virkelig ok at Pendy skal lage film med en av Putins nærmeste bekjentskaper? Og hvem er egentlig vi som lar oss more av at Pendry har kommet så tett innpå en av verdens farligste maktpersoner?

«Oresteia»

Det Norske Teatret

Aiskylos’ tragiske trilogi, som antagelig ble spilt første gang i år 485 fvt., er blitt en stram forestilling basert på Jon Fosses frie gjendiktning av teksten. Regissør Eirik Stubø har skåret tekst og handling helt inn til beinet, og i Erlend Birkelands minimalistiske scenografi er det skuespillerne som står i sentrum. Særlig Gjertrud Jynge gjør sterkt inntrykk med sin poetiske og nærmest musikalske tolkning av rollen som Klytaimnestra, som dreper sin mann, og som selv blir drept av sin egen sønn Orestes som hevn for dette. Det er en vakker skildring av blodhevnens brutale vesen, både tekstlig og visuelt. Samtidig er skildringen av demokratiets fremvekst i kjølvannet av brutaliteten tankevekkende. I en tid der flere av Vestens demokratier er under sterkt press får nettopp dette ekstra tyngde. Man slutter dessuten aldri å forundres over at en gammel tekst som denne berører både tanker og følelser hos oss som lever i dag.

«Siste stopp: Nordpolen»

Feil Teater/Kloden Teater

Det unge teaterkompaniet Feil Teater har de siste tre årene laget gratis opplevelsesteater for de yngste med utgangspunkt i en fiktiv trikketur til Nordpolen. De tre forestillingene har mange av de samme komponentene, men historiene som fortelles, er ulike. Etter at forestillingen i fjor flyttet inn på Kloden teater, har den vokst seg bare flottere. Årets opplevelse, der vi blir med jenta Alma Sørensen og bestemoren hennes på vei til Nordpolen for å få oppfylt et ønske, er særlig en scenografisk opptur. Dette er et vandreteater så fullt av overraskelser at selv en voksen blir både overrumplet og paff. Karakterene vi møter på veien, er både skumle og morsomme, og det hele er som en litt avansert lek som særlig barna ble dratt med inn i. Feil Teater har funnet en teaterform der alle er på lag i reisen mot Nordpolen, og der det noe forslitte ordet «magisk» gis nytt og fargesterkt liv.

«Detektimen – En kriminalmusikal»

Riksteatret

Noen ganger går man på teater kun for å underholdes, og blant denne høstens underholdende forestillinger, er Riksteatrets detektivmusikal ett av de artigste bidragene. Handlingen foregår på Kiel-fergen, der Øystein Røger imponerer som den lurvete detektiven Stephan Reckyll, som knoter på en blanding av tysk og norsk. Forestillingen harselerer over krimsjangeren, men gir oss samtidig en krimgåte som er spennende til siste slutt. Vi får dessuten medrivende musikalnumre med dyktige sangere og dansere, og det hele er så uhøytidelig og festlig som vel en detektivmusikal kan bli. For den som vokste opp med Detektimen på fredager for mange år siden, er dette en herlig nostalgitripp og en hyllest til en tid da underholdningstilbudet på skjerm var langt dårligere enn i dag, men livet slett ikke var så verst allikevel.

«Evig ung»

Chat Noir

Erik Gedeons «Evig ung» har siden den tyske urpremieren i 2007 blitt en moderne komedieklassiker som er satt opp på flere norske scener. Denne komedien slutter virkelig aldri å være morsom! Forestillingen om de avdankede, gamle skuespillerne som tilsynelatende sitter på gamlehjemmet og kjeder seg, har fått et godt løft under høstens oppsetning på Oslos gamle revyscene Chat Noir. Kostymene er oppdaterte, og skuespillere som Bjarte Hjelmeland, Mari Maurstad og Hege Schøyen skaper en ny gnist i Gedeons allerede fastlagte konsept og nøyaktig tegnede karakterer. Det er umulig ikke å føle en viss ømhet for disse snåle gamlingene, selv om påfunnene deres blir villere og villere og sangnumrene stadig mer absurde. En skikkelig sjarmbombe av en forestilling.

«Alt er gratis!» (ulike forestillinger)

Det Norske Teatret

Det er tøffe økonomiske tider for både privatpersoner og kulturinstitusjoner. Allikevel viser Det Norske Teatret seg fra sin rauseste side med senhøstens prosjekt på Scene 3, «Alt er gratis!». Målet har vært å skape kunst for et publikum uten at økonomi skal være et tema. Gratisbillettene, som har blitt lagt ut ca. en uke før forestilling, har blitt revet bort på kort tid. Nye og gamle forestillinger har blitt vist, og det har vært konserter og debatter. Både barn, ungdom og voksne har fått teatertilbud myntet på akkurat dem. Av nyskapte produksjoner har man kunnet se bl.a. Dario Fos «Vi betaler ikkje! Vi betaler ikkje!» og en vilter nyversjon av eventyret «Hans og Grete». Disse lavbudsjettforestillingene har vært ikke-kommersielle og utforskende, og prosjektet viser at et allment publikum gjerne også vil se slikt teater.

Mode Steinkjers utvalgte teaterforestillinger fra 2023:

«Døden på Oslo S»

Nationaltheatret/Økernsenteret

Sjelden har man så sterkt følt at man vandrer inn i en teaterbegivenhet som når man kom inn i det ellers forlatte Økernsenteret og ble kastet tilbake til et Oslo som en gang var, og som på sitt vis fortsatt eksisterer. En dramatisering av Ingvar Ambjørnsens «Døden på Oslo S» ble årets teatersatsing, og innfridde som en totalopplevelse der detaljer og enkeltprestasjoner glitret og de beste sangene skapte en atmosfære av noe eventyrlig. Et mørkt eventyr riktignok, av noe skittent, nedbrutt, ødelagt og vanskjøttet, men også breddfullt av varme, empati og håp. Det ble en tidløs kjærlighetserklæring til Oslo sett i bakspeilet, til de som ramler utenfor i en by man ikke vil forlate uansett hvor dårlige odds den gir. Uavhengig lyste Lars Rambergs kunstverk «Tillit» opp Økern-høyhuset som en påminnelse om at Oslo fortsatt har blindsoner, mens en helt ny gererasjon skuespillere bidro til et utvidet framtidshåp.

«Sorte gutter gråter ikke»

Hos Arne

Regissør, dramatiker og skuespiller Tani Dibasey har skapt en av 2023s teaterbegivenheter med «Sorte gutter gråter ikke», spilt i Grünerløkka-leiligheten som huset galleriet «Hos Arne». Med utgangspunkt i det skambelagte, enten det er personlig, kulturelt eller religiøst betinget, drøfter fem unge menn (Tani Dibasey, Deniz Kaya, Rafid Islam, Mohammed Aden Ali, Taume Dery) skam, maskulinitet, frykt og psykisk sykdom, dels i lys av fellesnevnere som stereotypering, rasisme og kolonialisme. Måten de går inn i tematikk og materie på, river bokstavelig talt ned imaginære vegger og slår ut gjennom glasstaket med eksplosiv kraft, skarpe observasjoner og en sår sannferdighet som pendler mellom det allmenngyldige og det private og intime. Slik føyer dette seg intenst inn blant en rekke kunstnere med minoritetsbakgrunn som selv har tatt ordet for å definere eget ståsted. Ikke bare generelt i det norske samfunnet, men også i seg selv, i familien og miljøene de selv springer ut av. Denne gangen fra guttenes synsvinkel.

«Romeo og Julie»

Den Nationale Scene

Shakespeare spilles over en lav sko på norske scener om dagen, men Kjersti Horns tolkning av «Romeo og Julie» bød på en fornyelse av både teatret og hennes egen regissørgjerning. Akkurat i det vi lurte på hvordan hun skulle lage enda en forestilling med video og «filmet teater», tar hun en «Quentin Tarantino, mikser inn litt Baz Luhrmann og John Waters anno «Cry Baby», og skaper det hele om til b-filmatisert teater som flyr som et betent stjerneskudd av camp og drøy humor over hovedscenen. Shakespeares uslitelige klassiker fikk en blår av nåtidens klassedrama med influenser-referanser, utpreget tenåringsangst, gjengrelaterte blodfeider og overrumplende intelligent og rå humor. Det hele spilt i realtid inni, over, under og utenfor DNS-teaterbygningen, overført til lerretet i salen som dels voldsballett, dels hjerteskjærende, pur ungt kjærlighetsdrama. En triumf av en «teaterfilm» med Stine Robin Eskildsen og Ameli Isungset Agbota som henholdsvis Romeo og Julie.

«Semper Eadem»

Det Norske Teatret

Musikk på en teaterscene blir ikke mer overdådig enn dette. Mimmi Tambas «Semper Eadem» ble grensesprengende så vel vokalt som visuelt. Med seg på scenen hadde hun Heidi Gjermundsen Broch, og «de to stemmene utfyller hverandre når de framfører sanger som handler om å bryte med stereotyper og forventninger, det hele sett i speilet gjennom Mimmi Tambas fascinasjon for den britiske dronningen Elizabeth I (1533-1603)», het det i anmeldelsen. Regien ved Belinda Braza, som kommer fra dansen og fra hip hop’en, knuste sjangeroppfatningene og lot de to hovedpersonene på scenen og sangene stråle over det lekne, eventyrlige og konseptuelt komplekse i scenografi, video og lys. En av årets mest ambisiøse oppsetninger, en kultforestilling som ble en fortjent sensasjon enn så «smal» den var i utgangspunktet.

«Shockheaded Peter»

Den Nationale Scene

Det putrer ikke, men formelig fosskoker i den svarteste og mest makabre gryta på Den Nationale Scene i Bergen. Vidar Magnussen gyver løs på «Shockheaded Peter» med en uærbødig tilnærming til scenekunstens stramme rammer som er grenseløs selv til han å være. Mens norske barneoppdragere i et århundre lente seg på Margrete Munthe, hadde Europa hennes rake motsetning i Heinrich Hoffmans «Der Struwwelpeter», der barn som sugde på tommelen fikk kuttet av fingrene og lek med ild gjerne førte til at brent barn luktet ille. Bokstavelig talt. Med et herlig overdådig og absurd ensemble som «bødler» og uskikkelige barn er dette et overflødighetshorn av en forestilling, hvor Pål Rønning (i 2024 med Magnussen som vikar) spiller «Busteper» selv – seremonimesteren – som loser oss gjennom så melodiene skingrer og blodspruten står.

«I vårt sted»

Nationaltheatret/Kanonhallen

Etter den euforiske gleden kommer gjerne mismotet. I suksessen «Tid for glede» utforsket dramatiker Arne Lygre familiebånd og kjærlighet. «I vårt sted» er en videre utforskning av mellommenneskelige forhold, men nå med søkelys på vennskap som oppstår i voksen alder, hvor higet etter aksept og tilhørighet eltes og forvitrer gjennom teorien om at tre i et vennskap er en for mye. Likevel handler det aller mest om det allmennmenneskelige behovet for nærhet, i et drama hvor tre venninner seg imellom utløser mindre og større laviner av sjalusi, rivalisering og mismot. Regissør Sigrid Strøm maler ut de emosjonelle utfordringene med bred palett, og tre av Norges fremste skuespillere – Laila Goody, Ragnhild Tysse og Gisken Armand – har sjelden gravd dypere når de lar ordene og stillheten mellom skape en egen rytme i møte med de store temaene og dristigheten som ligger i det å si det man tenker høyt. Spilles fortsatt.

«My Twisted World»

De Utvalgte/Black Box

Ensemblet De Utvalgte fortsetter å dissekere samtiden. I «My Twisted World» mønstrer de en slags varme og sympati for den splintrede maskuliniteten idet det handler om menns seksualitet, incelkultur og nettets mørkeste kamre. Gjennom en performancekunstner som utgir seg som kvinner på nettet og en politimann med dunkle drifter, drøftes det ensomme utenforskapet vi ikke nødvendigvis ser i hverdagen. Nøkkelen til våre dagers kaninhull inn i eventyrene er fortsatt følelser, men det mørke internettets chatmuligheter og hemmelige rom åpner for deltakelse i alle slags verdener. De Utvalgte arbeider ut fra en kollektivtanke, og i «My Twisted World» er det vitterlig mørke kaninhull de tar oss ned i, med teknologiske virkemidler, mildt sagt overraskende effekter, musikk og dialog med mange og dype lag. Torbjørn Davidsen og Snorre Sjønøst Henriksen er begge fantastiske i sine rolletolkninger og sterke samspill. (Flere forestillinger på programmerende scener i 2024)

«Ivars kro»

Nordic Black Theater/SPKRBX

Skuespiller og dramatiker Mine Nilay Yalcin var tenåring da faren kjøpte Ivars Kro på Grønland i Oslo. Han hadde kommet fra Tyrkia og Istanbul som politisk flyktning. Teaterforestillingen «Ivars Kro» er en varm, personlig og underholdende hyllest til en far utenom det vanlige, og til en legendarisk og beryktet brun pub og pianobar som gjorde mer for deler av samholdet i byen enn de fleste offentlige instanser har klart. Yalcin står selv i baren mens hun forteller sin og farens historie som en monolog, og regissør Cici Henriksens regi ivaretar illusjonen av å være på stedet det handler om, hvor Yalcin trekker med seg publikum, formilder minnene, stemningen, villskapen, ømheten og kaoset ved dette vannhullet som for mange var siste skanse. En historie om det nye mangfoldige Norge og om en mann som dro fra en kultur og famlet seg fram til en ny. I dette tilfellet som krovert på en dansebandpub. (Ekstraforestillinger våren 2024)

«Kaos. Natten. Stillheten»

Trøndelag Teater

Lars Noréns sterke trilogi om en dysfunksjonell familie spilles samlet av et fantastisk ensemble på Trøndelag Teater. «Natten. Kaos. Stillheten» skaper mørketid også på teatret, samtidig er denne sviren av en tekst lysende i måten den blottstiller en familie som er i ferd med å gå til grunne i et oksygenfattig vakuum av mistro, ensomhet, svik og hat. Lars Norén var ved siden av Jon Fosse den mest sentrale nordiske dramatikeren i sin generasjon, med stykker om dype klasseskiller og familier som sakte knuses under vekten av tiltakende økonomisk armod, sinnslidelser og avhengighet. Hans egen familie var ikke noe unntak, og her slås «Natten er dagens mor», «Kaos er nabo til Gud» og «Stillheten» sammen til en familiekrønike fra lille helvete.