Høydepunktene stod i kø

Magdalena Abakanowicz

«Floker av tråd og tau»

Henie Onstad kunstsenter, Bærum

Til 25. februar 2024

Utstillingen med den polske tekstilkunstneren Magdalena Abakanowicz (1930–2017) er en så overveldende opplevelse at jeg anbefaler å se utstillingen flere ganger før den stenger i februar. Kunsten hennes er makeløs: På 1960- og 70-tallet skapte hun tekstilkunst av dimensjoner som menneskeheten ikke hadde sett maken til. Hun revolusjonerte kunsten ved å frigjøre tekstilene fra flaten og la dem vokse ut i rommet. Hun skapte et eget begrep, «Abakaner», om de gigantiske skulpturene i hamp, sisal og andre tekstilmaterialer. Enkelte rager mer enn fem meter under taket.

Både kunsten og historien hennes er spennende: Hun var med på den moderne reisen gjennom etterkrigstiden, selv om hun levde og virket under det kontrollerende kommunistiske regimet i Polen. Hun fikk en internasjonal karriere, og Norge hadde en spesiell betydning for henne. Vi har flere gode verk i private og offentlige samlinger. Utstillingen står til 25. februar. Jeg må føye til at Henie Onstads utstilling med Per Barclay også er vel verdt å se. «Soft Sweet Vortex» vises til 14. januar.

[ Pasenau og Andersen slår fra seg (+) ]

«Goya og Munch – Moderne profetier»

Munchmuseet, Oslo

Til 11. februar 2024

Akkurat som Henie Onstad kunstsenter har Munchmuseet utmerket seg med en serie veldig bra utstillinger. Presentasjonene av amerikanske Alice Neel (1900–1984) og norske Marianne Bratteli (født 1951) hører med på en toppliste, men vi skal to hundre år tilbake for å finne den kunstneren som traff aller best i beskrivelsen av den galskapen vi ser utfolde seg nå. Utstillingen som setter sammen Francisco de Goya og Edvard Munch er en én-gang-i-livet-opplevelse du bare må få med deg. Sjansen for at du noen gang vil få muligheten igjen til å se Goyas to viktigste, berømte grafiske serier komplett og samtidig er mindre enn minimal. Både «Kaprisene» («Los Caprichos» 1797–98) og «Krigens grusomheter» («Los Desastres de la Guerra», cirka 1810–15) teller 80 grafiske blad. De er så sentrale i vår kulturelle bevissthet at du knapt ville vært den du er uten de billedmessige fabuleringene Goya tegner ut.

Spesielt den siste serien er uhyre aktuell nå. Goyas skildring av krigens redsler er noe vi kan kjenne oss igjen i. Krig er blitt en del av hverdagen – på avstand. Goyas kunst er nær og hjerteskjærende bevegende på en måte som blir ekstra tydelig med vår tids erfaringer. Selv om vi ikke er direkte påvirket av krigene i Ukraina og Israel/Palestina, blir vår evne til å ta innholdet i Goyas kunst inn over oss sterkt påvirket av de grusomhetene vi blir informert om hver eneste dag. Goyas kunst lindrer ikke smerten, men den kan hjelpe oss til å se og forstå sammenhenger og til å rette sinnet dit det hører hjemme. Goya-utstillingen vises til 11. februar.

Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahme

«An echo buried deep deep down but calling still»

Astrup Fearnley-museet, Oslo

Hvis du synes det er en stor, men også givende, utfordring å ta inn over deg Goyas detaljerte beskrivelser av krigens grusomheter, skal du vite at virkeligheten er mye verre. Den krigen som foregår i Gaza nå gjennomføres med en brutalitet som overgår det meste. Det har FN-systemet gitt uttrykk for. De siste månedenes krigføring har fått meg til å tenke tilbake på Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahmes utstilling på Astrup Fearnley-museet. Den dreide seg, blant annet, om situasjonen i Palestina og de forhold palestinerne lever under i en tid da den israelske staten kontrollerer dem med brutal makt. Tittelen kan oversettes til «Et ekko av noe som er begravd dypt, dypt i jorden, men som fortsatt roper på vår oppmerksomhet», og den snakket om de forholdene palestinerne levde under før krigen. Nå er det mye verre.

Ett eksempel er kunstnerparets sammensatte filminstallasjon som dokumenterer mordet på 14 år gamle Yusuf Shawamreh. Den palestinske gutten ble skutt og drept av israelske soldater i 2014, da han og broren skulle ut og plukke en plante som er en delikatesse i det palestinske kjøkkenet. Familiens jordbruksland er delt av en «separasjonsbarriere» israelerne har satt opp. For å komme til stedet der planten vokser klatret de gjennom et hull i gjerdet. Siden det ikke er lov å krysse barrieren, ble gutten skutt og drept. – Denne overflatiske beskrivelsen skraper bare overflaten av en utstilling som er blitt stadig viktigere i min bevissthet. De visuelle opplevelsene kombinert med den kunnskapen kunstnerne formidlet, har satt seg som en klo i bakhodet – som jeg ikke helt vet om jeg skal pleie eller fjerne. – Utstillingen var en sterk opptakt til Astrup Fearnley-museets 30-års jubileumsutstilling, som viste seg å bli en uvanlig markering av kunstens (politiske) betydning.

Jakob Weidemann

«Det eventyrlige» og «Kinds of Blue – Jakob Weidemann 1942–1957»

Lillehammer kunstmuseum, Lillehammer

Når krigen herjer, kan alle ha behov for alternative fortellinger. Da er det godt å ty til eventyrene. Jeg kalte det «et lærestykke i toleranse» da Lillehammer kunstmuseum i sommer viste de to utstillingene «Det eventyrlige» og «Kinds of Blue» samtidig. Den siste viste den modernistiske pioneren Jakob Weidemanns tidlige periode, men det var mangfoldet i den første som virkelig blåste meg av banen. Jeg kalte «Det eventyrlige» for «en liten genistrek» fordi den, ved å vise kunst som formidler dypt allmennmenneskelige historier fra et tidsspenn over 150 år, viste at disse fortellingene bygger på universelle spørsmål som angår oss alle. Utstillingen bygget på et estetisk univers som jeg syntes var så tiltalende og spennende at inntrykkene kunsten skapte fortsatt er med meg. Det vil de være lenge.

[ Bjarne Melgaard slår tilbake, og det med en friskhet som feier all tvil til side (+) ]

«Årsutstillingen 2023»

Samleutstilling ulike kunsthåndverkere

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo

Med fare for å gjenta meg selv (i tittelen) vil jeg trekke frem tre utstillinger som dreier seg om den taktile sensasjonen du kan oppleve når du møter kunst og gjenstander som er så fine at du bare ønsker å ta og føle på dem. Kunsthåndverkernes årsutstilling er en årlig konkurrent til Høstutstillingen. Da de åpnet i Nasjonalmuseet i høst viste det seg at de slo «storebroren» ned i støvlene. Jeg kan knapt huske en bedre årsutstilling. De nyskapende, engasjerende og visuelt utfordrende kunstverkene stod i kø, og sjelden har jeg hatt trang til å oppsøke en utstilling så mange ganger som jeg gjorde med denne. Siste visningsdag er lille nyttårsaften.

Du har litt bedre tid hvis du ønsker å få med deg «Slottets håndverk», en raffinert utstilling som vises i Dronning Sonjas kunststall til 14. januar. Jeg har ikke anmeldt den, men den gir publikum innblikk i stolte håndverkstradisjoner. Et utsøkt utvalg gjenstander fra De kongelige samlinger og noen helt spesielle innlån setter håndverkskvaliteten i høysetet. Etter en tid da mange tradisjonelle håndverk er forsvunnet, er det godt å se at i hvert fall én oppdragsgiver vet å ta vare på de mange spesialiserte håndverkene. Jeg vil også trekke frem en annen utstilling som jeg ikke har anmeldt. I låven på Ringebu prestegård har keramikeren Torbjørn Kvasbø bygget opp et Senter for keramisk kunst som det virkelig svinger av. I sommer presenterte de «Keramikk Ringebu 1993–2023» som feiret 30-årsjubileet for symposiet som var en del av det kunstneriske programmet til De olympiske vinterleker på Lillehammer 1994. Det jubileet vil nok bli behørig markert i februar, men kunstprogrammet var også bemerkelsesverdig. Og keramikkutstillingen i sommer var usedvanlig bra.

Ahmed Umar

«Glowing Phalanges»

Kunstnernes hus, Oslo

Det er flere kunstnere som lar håndverksbeherskelse være en drivkraft i sine kunstnerskap. Ahmed Umars utstilling i Kunstnernes hus i vinter står i en særstilling. Det var en styrkedemonstrasjon av internasjonal toppklasse. Han viste en utsøkt håndverksmessig behandling av et stort utvalg materialer, og han brukte håndverket til å fortelle historier om religiøse rammer som kan utfordre vår oppfatning av islam. Umars skulpturelle objekter bygger på et møte mellom kulturer og religioner, mellom tradisjonelle håndverkserfaringer og moderne praksiser, og mellom filosofiske livsforståelser og praktiske erfaringer. Hans personlige historie, familiens rolle i samfunnene han har vokst opp i (Sudan og Mekka i Saudi-Arabia), hans flyktningstatus, hans visuelle stil og homofile identitet – alt sammen bidrar til et prosjekt som er så ekstraordinært, komplekst og vakkert at superlativene strømmer på. Utstillingen flyttet videre til Bergen kunsthall, der du kan se den til 7. januar. Den bør sendes videre ut i verden. Jeg ser den gjerne for meg i Tate Modern i London.

Ahmed Umars største konkurrent blant de mange sterke separatutstillingene i år er Gunvor Nervold Antonsens utstilling samme sted. Hun former sine store treskulpturer med motorsag, noe som plasserer henne i motsatt ende av Umars forfinede håndverk. «De fleksible» var en utstilling fylt av omtanke, nærhet og håp. Samtidig var utstillingen på Kunstnernes hus en visuell kavalkade over menneskelig sårbarhet og fortvilelse, fremstilt i store treskulpturer og tekstile applikasjoner som sprengte rommets format.

Og når jeg først er inne på tekstil, må jeg nevne to totalt ulike separatutstillinger i samtidskunstsenteret Nitja på Lillestrøm. Jeg fikk ikke anmeldt Ron Te Kawas tekstilutstilling i høst, men representanten for New Zealands urbefolkning viste fargerike applikasjoner av så vilter karakter at det var en fryd å dykke ned i de mytologisk baserte fortellingene.

Én jeg fikk anmeldt er tekstildesigneren Edda Gimnes’ utstilling av overdimensjonerte, men bærbare klær med håndtegnet mønster. Hennes barokke tilnærming gir en overveldende frodighet som har gitt henne oppmerksomhet fra internasjonale storheter som Lady Gaga og skaperen av TV-serien «Girls», Lena Dunham. Jeg vil også trekke frem Camille Norments festspillutstilling i Bergen og Elise Storsveens lille genistrek i Vigelandmuseet. Kjell Erik Killi Olsens fabulerende utstilling på Ullinsvin i Vågå i sommer fortjener også å bli nevnt. Jeg fikk ikke anmeldt den heller, men dette var antagelig hans beste utstilling på veldig lang tid. Den hadde kvaliteter som (til en viss grad) når opp til hans legendariske installasjon «Salamandernatten».

Thorvald Hellesen

«Thorvald Hellesen – Kubistisk pioner»

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo, 31/3 – 20/8 2023

Blant Nasjonalmuseet fine utstillinger troner, etter min mening, utstillingen «Thorvald Hellesen – Kubistisk pioner» øverst. Han var én av flere norske kunstnere som tok del i den modernistiske kunstrevolusjonen som skjedde i Sentral-Europa rundt første verdenskrig. Flere av dem har fått ny oppmerksomhet i senere tid, men Thorvald Hellesen (1888–1937) har vært så å si helt glemt også etter at kunsthistoriker Steinar Gjessing skrev om ham. Nå er feilen rettet opp med museets soloutstilling. Utstillingen, som er resultatet av et utstrakt forskningsarbeid gjennomført i samarbeid med en privat stiftelse, viser en dansende, kubistisk maler. Hellesen startet som en god fortolker av Edvard Munch, men etter at han flyttet til Paris utviklet han sitt eget uttrykk ved å knytte forbindelser til tidens ledende kunstnere. Det har vært diskutert hvor original han var, men selv om han kanskje ikke var unik hadde han en særegen stil.

Det er grunn til å legge merke til at Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design havner nederst på listen. Årsutstillingen til kunsthåndverkerne er nevnt tidligere, men den er museet bare vertskap for siden den er organisert av fagorganisasjonen Norske kunsthåndverkere. Én grunn til at Nasjonalmuseet står nederst, er at de har trått feil flere ganger i 2023. I den positive enden av skalaen finner vi utstillingen med Louise Bourgeoise (1911–2010) og de mange pop-up-utstillingene i museets studiesal tilknyttet grafikk- og håndtegningsamlingen.

Les flere av Dagsavisens kunstanmeldelser her