2023: Et godt år for godt voksne helter

Fri og bevare meg for å være en av dem som hevder at de gamle er eldst, i betydningen av også å være best i popmusikken. Det er ingen tvil om at 2023 først og fremst tilhører Taylor Swift. Men, nå er det altså 18 år siden hun ga ut sine første plater, dobbelt så lenge som The Beatles har hun holdt på, og hun er snart kvalifisert for de 20 årenes ansiennitet som pleide å være kravet til å bli omtalt på disse Lydhørt-siden i Dagsavisen.

2023 hadde mange mye omtalte eksempler på at den voksne popmusikken feiret nye triumfer. Bruce Springsteen kom med noen av årets største konserter. The Rolling Stones feiret 80-årsdagene til sine hovedpersoner med et formidabelt comeback, og The Beatles var tilbake i toppen av hitlistene med en slags ny sang. I skyggen av disse kom en lang rekke av våre gamle favorittartister også tilbake med plater det står stor respekt av. De fleste av dem gjør fortsatt konserter også. Vi skal nevne noen av disse – for første gang i år. Sånne begivenheter forsvinner fort i ei tid da algoritmer og annen ungdomsrettet markedsføring tar over stadig større deler av informasjonsstrømmen generelt, og musikkstrømmen spesielt.

En av hendelsene vi ikke så komme var gjenåpningen av platebutikken til HMV på Oxford Street i London. Siden dette falt sammen med utgivelsen av det nye albumet til Madness passet det perfekt å la London-gruppa stå for den offisielle åpningen. Køene utenfor strak seg rundt kvartalet. Oppmerksomheten kan ha vært medvirkende til at Madness gikk rett til topps på den offisielle britiske albumlista uka etter. Dette var deres første gang på førsteplassen i en karriere som har vart i 44 år.

«Theatre Of The Absurd presents C’est La Vie» er et fint gjenhør – et slags konseptalbum, med skuespilleren Martin Freeman («Love Actually», «Sherlock», «The Hobbit») som fortelleren i en rekke karakteristiske sanger om Londons gode og dårlige sider. Før utgivelsen la gruppa ut en video av Dame Helen Mirren som leste teksten til tittelsangen. Det sier litt om posisjonen Madness har i den britiske folkesjela. Aller mest tankevekkende er «In Our Street», som er en mørkere og dystrere «Our House» over 40 år etter: «We moved here so long ago/I don’t remember why/Must be 40 odd years now/But don’t time fly/When you’re having your fun».

En av de få gruppene som kunne konkurrere med Madness for 40 år siden var Dexys Midnight Runners, senere kjent som bare Dexys. Kevin Rowland har vært en av britisk populærmusikks mest egenrådige typer. På «The Feminine Divide» utdypet han sin egen form for feminisme. Også dette er et album som gamle venner vil finne fascinerende, og i balladen «My Submission» minnet han om at han ennå kan lage sanger på høyde med hans aller beste. Turnere gjorde de også: I Norge ble det konsert på Lillehammer. For et lite, med visstnok svært takknemlig publikum, som fikk hele det nye albumet først, deretter et sterkt sett med gamle hits.

Siden jeg har begynt med to grupper som var assosiert med plateselskapet 2 Tone vil jeg også gjerne nevne et annet av mine absolutte favorittalbum fra 2023: «Version Girl» med Rhoda Dakar, en gang sanger i The Bodysnatchers og The Special AKA, med reggaeversjoner av gamle popklassikere. Blant dem «(What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love And Understanding». Alle burde sunget den i år, og noen av oss fikk høre en annen 2 Tone-veteran, Elvis Costello, gjøre det i Den Norske Opera. La meg da også ta med Pauline Black og The Selecter, tilbake i godt, gammel slag med «Human Algebra».

Av alle de andre gamle 80-tallsheltene var det Depeche Mode som fikk mest oppmerksomhet, men det var enda hyggeligere å se at så mange var klare for duoen Everything But The Girl, da de etter 24 års fravær endelig kom tilbake med «Fuse». Behørig omtalt på disse sidene som et av årets fineste, uansett alder på utøverne.

Mer 80-tall: Chrissie Hynde og The Pretenders har hatt jevn og god aktivitet i moderne tid. De var på OverOslo så sent som i 2019, det forrige albumet kom i 2020, og i 2023 fortsatte de i fin stil med nye «Relentless». Konserten på Rockefeller i mars er allerede utsolgt. Det er bare få billetter igjen til Lloyd Cole kommer på Vulkan Area 24. januar. «Pain» kom i sommer, laget med medspillerne Blair Cowan og Neil Clark fra The Commotions. Uten å forsøke å gjenskape lyden fra den gangen, men med et kledelig voksent snitt.

En av de aller beste 80-tallsgruppene er ikke lenger blant oss, men Robert Forster fra The Go-Betweens holdt lyset levende med «The Candle And The Flame». I den personlige «When I Was A Young Man» så han tilbake på sine forbilder og sitt gamle band. Og i en annet av årets store gikk-glipp-av-konserter spilte Robert Forster midt i sommerferien på en hagefest hjemme hos forhenværende Beat-redaktør Eirik Mosveen, til stor anerkjennelse fra de som fikk være til stede.

Fra «When I Was A Young Man» er veien kort over til 90-tallsgenerasjonen, og «When We Were Very Young» fra det nye albumet til Belle & Sebastian. De gir ut plater i like godt tempo som da de virkelig var unge. Denne sangen satte voksenlivet på spissen, med sitt fromme ønske om å kunne legge bekymringer bak seg og igjen glede seg over fotballresultater og daglige gjøremål.

I særklasse blant de som begynte på 90-tallet sto Blur med «The Ballad of Darren». Deres første på åtte år, som tåler sammenligning med de aller mest aktuelle nyere navnene i kampen om årets beste – med tilhørende triumfkonsert på Øyafestivalen. Damon Albarn har siden antydet at det kan ha vært siste runde for Blur, men sånt sier de alltid. Også PJ Harvey viste seg fra sin beste side med «I Inside the Old Year Dying», og tilhørende konserter, men jeg innser at jeg begynner å gå litt forbi konseptet med artister som hadde fortjent mer oppmerksomhet i 2023. La det derfor heller være sagt at Teenage Fanclub alltid er en glede å høre igjen, selv om de kan ha mistet litt av de melodiske løftene i senere år.

De utrettelige Wilco gjorde det bra med lett eksperimentelle «Cousins», etter fjorårets mer tradisjonelle countryplate «Cruel Country». De beslektede Son Volt kom med en samling sanger av Doug Sahm på «Day Of The Doug», et sånt album som jeg regnet som et av årets viktigste, om det ikke bare hadde inneholdt coverlåter.

Noen av de mest spennende artistene fra det nye århundret begynner også å få en slags veteranstatus. Sufjan Stevens’ «Javelin» ble årets aller, aller fineste album. Med sanger som var skrevet til minne om Stevens’ partner, som døde i vår. Mindre oppsikt vakte det nok at Anohni, artisten som en gang var kjent som Antony Hegarty, var tilbake med sin gamle gruppe, nå som Anohni & The Johnsons. 13 år etter deres forrige utgivelse sammen var «My Back Was A Bridge For You To Cross» et velkomment gjenhør. Og et sterkt politisk utspill, med soulaktige sanger om økologi, kjønnsidentiteter og hatretorikk.

22 år inne i karrieren kom The National med to plater i år: «The First Two Pages Of Frankenstein» og «Laugh Track». Den første litt mer nødvendig enn det andre, og med enda en av årets mest bemerkelsesverdige sanger, «Eucalyptus», en skilsmisseskildring av de sjeldne. Som antydet, de fleste av disse artistene er opptatt av voksne problemstillinger.

I 2024 blir det 50 år siden Sparks slo gjennom. Ron og Russell Mael fikk et oppsving med dokumentarfilmen «The Sparks Brothers» i fjor, og kom i år med albumet «The Girls is Crying In Her Latte», som tok dem til nye høyder. Enda et av årets beste, uansett alder, uansett sjanger. Sparks er forresten, som gamle venner vet, en sjanger i seg selv.

Også Iggy Pop, Alice Cooper og Ian Hunter fortsatte å rocke langt inn i pensjonsalderen med spreke album. John Lydons Public Image Ltd fulgte opp en overraskende Eurovision-opptreden med langspillplata «End Of World». Velvet Underground-veteranen John Cale ga ut sitt første album på ti år, det samfunnsbevisste «Mercy», og kom til Loaded-festivalen i Oslo med et overbevisende sterkt sett. Peter Gabriels «I/O» var hans første med nye sanger siden «Up» for 21 år siden. Den ble mottatt med religiøs eufori av mange av hans største beundrere, men han kom ikke på forsiden av nettavisene han heller – kanskje bortsett fra lokalt i Bergen etter en konsert der.

Heller ikke The Zombies kvalifiserte seg for Dagsrevyen. Med grunnleggerne Colin Blunstone og Rod Argent i spissen kom hyggelige «Different Game» 59 år etter gjennombruddet deres. Den gangen gikk de helt til topps i USA med «She’s Not There», samme dag som de spilte på Nannestad Kommunehus. Denne gangen gjorde de seg ferdig med norgesturneen året før det nye albumet, men gikk dessverre ikke helt til topps igjen.

Tidligere i år bruke vi disse sidene på å formidle hvor godt Willie Nelson og Van Morrison holdt koken, og bare et halvt år senere var de tilbake med enda hvert sitt nye album – hyllester til henholdsvis gammelpop («Accentuate The Positive») og bluegrassmusikk («Bluegrass)». Vi minner også om Paul Simons fortryllende sangsyklus «Seven Psalms», som har gått langt under radaren til mange. Når vi nå slutter sirkelen med de aller eldste, må vi fortelle at Neil Young for to uker siden, nesten helt ubemerket, kom det nydelige «Before And After». Der satte han seg ned i tre kvarter og spilte gjennom 13 av sine mindre kjente sanger helt alene, vekselvis på gitar, piano og pumpeorgel, og fikk det til å bli en høytidsstund helt på høyde med julefeiringa ellers.