2023 ble et filmår hvor mye har handlet om ambisiøse prosjekter og usikre tider for kinoene. Men også mye god film har nådd sitt publikum.

Her er filmkritiker Espen Svenningsen Rambøls ti utvalgte filmer plukket fra de som har hatt norsk premiere på kino eller strømming i løpet av året som har gått. Bakerst finner du listen over de filmene som nesten nådde opp.

«Killers of the Flower Moon»


«Killers Of The Flower Moon»

Martin Scorsese serverer oss nok en mesterlig tungvekter om amerikansk kapitalisme, basert på den sanne tragedien om de enorme lidelsene som ble påført det oljerike Osage-folket. En western, gangsterfilm, psykologisk thriller og et episk mastodontdrama på tre og en halv time, som nådeløst eksponerer Amerikas nattsvarte nybyggersjel. Det er ikke akkurat en innsiktsfull observasjon at Leonardo DiCaprio og Robert De Niro er på sitt beste mens de samarbeider med Scorsese, men begge har sjeldent vært bedre enn de er i «Killers of the Flower Moon».

«Babylon»

«Babylon»

Årets mest oppviglerske, polariserende storproduksjon er en intens berg-og-dalbanetur gjennom Hollywoods turbulente overgang til lydfilm, marinert i champagne-spy, kokainsvette og elefantbæsj. Sex, drugs og jazztrompet. Damien Chazelle feirer magien som ble skapt i dette kaoset med en manisk maksimalisme som noen sikkert vil finne utmattende, men «Babylon» fanger fortsatt opp essensen av Hollywoods hedonistiske barndom mer treffsikkert enn noen annen respektabel storfilm. Bakrusen blir brutal, men festen var fantastisk så lenge den varte.

«Past Lives»

«Past Lives»

Regidebutanten Celine Song gir oss årets vakreste og mest melankolske kjærlighetshistorie, som setter seg fast i mellomgulvet og etterlater en klump i halsen. Hun utforsker det buddhistiske begrepet «In-Yun». Fornemmelsen av at to personer umiddelbart har en nær tilknytning til hverandre fordi vi er dratt sammen av skjebnen, og tett forbundet over flere livsløp. I det ene livet kan vi være uatskillelige, i det neste suse hurtig forbi hverandre. Så vi befinner oss i krysningspunktet der reinkarnasjon møter romantikk. Udødelig kjærlighet. Såpass. Ikke småtteri.


«Oppenheimer»

«Oppenheimer»

Dette eksplosive karakterdramaet kartlegger livshistorien til en mann dømt til å bære vekten av hele verden på sine spinkle skuldre. Så ta deg en rosinbolle, Barbie. Det finnes knapt noen andre filmkunstnere som har opparbeidet tilstrekkelig kommersiell goodwill til å få laget et drama som dette i så stor 70mm-skala, men den rent ut mesterlige måten Christopher Nolan iscenesetter alt sammen fortjener stående applaus. Fyren er på høyden av sine betydelige ferdigheter her, og «Oppenheimer» er hans hittil mest krevende, komplekse og tyngende presisjonsverk.

Studio Ghibli

«Gutten og hegren»

Hayao Miyazaki trosset nok en gang pensjonisttilværelsen, og vendte tilbake med sin første tegnefilm på ti år. Nok et magisk eventyr preget av personlige fikseringer, helt overveldende fantasirikdom og en truende undertone som sikkert vil skremme buksevannet av barn, iscenesatt med alt Miyazaki har igjen av detaljfokusert lidenskap. I en alder av snart 83 år er det uvisst om Miyazaki har det i seg å fullføre flere langfilmer, men med «Gutten og hegren» har han i alle fall gitt oss en siste, håndlaget drømmereise som virkelig er verdig hans betydelige kulturarv.

«Tár»

«Tar»

En selvnytende, pretensiøs kulturstøtte dirigerer sin egen undergang og snubler rett ned i metoo-orkestergraven, mens Cate Blanchett gjør en maktdemonstrasjon av en skuespillerprestasjon som umiddelbart ble en internett-meme. Det er vanskelig å plassere «Tár» i noen bestemt sjanger, men hardt presset ville jeg ha beskrevet dette som en sofistikert psykologisk thriller om maktmisbruk og fasadebygging, med noen sylskarpe satiriske undertoner og en nattsvart sans for humor. Eventuelt et fascinerende karakterportrett som innimellom sklir inn i en skrekkfilm.

Film

«John Wick Chapter 4»

Denne spektakulære hodeskudd-symfonien klokker inn på nærmere tre timer, og føles fortsatt ikke et sekund lengre enn den burde være. Man kunne kanskje ha trodd at regissør Chad Stahelski brukte opp alt kruttet i løpet av de tre første filmene om den sagnomsuste leiemorderen John Wick (Keanu Reeves), men «Chapter 4» overgår alt vi har sett tidligere. Han har skapt noe i nærheten av den perfekte actionfilmen her, en finale som er så fordømt elegant iscenesatt og imponerende velkoreografert at formelen blir opphøyd til ren action-kunst.

«Spider-Man: Across the Spider-Verse»

«Spider-Man: Across The Spider-Verse»

Vi har alle blitt grundig overmettet av superheltfilmer, men den banebrytende Oscar-vinneren «Into the Spider-Verse» ga oss entusiasmen midlertidig tilbake. Denne oppfølgeren strekker strikken enda lengre og spenner over et bredt spekter av sterke følelser – og animasjonsstiler. Et fargesprakende festfyrverkeri som er oppriktig imponerende iscenesatt og en sann fryd fra begynnelse til slutt. Livs levende popkunst skapt av spindelvev, som hever nivået på hele mediet! Eneste ankepunktet er at vi må vente til engang i 2024 for å få den siste halvparten av historien.

«The Creator» med John David Washington og Madeleine Yuna Voyles som KI-barnet. Foto: 20th Century Studios

«The Creator»

Den britiske «Rogue One: A Star Wars Story»-regissøren Gareth Edwards cashet inn all kommersiell godvilje for å få skapt dette dystopiske lidenskapsprosjektet, og han sørget for at hvert eneste øre av budsjettet er oppe på lerretet. En ambisiøs sci-fi-film i James Cameron-modus, som er gjennomført imponerende, teknisk nyskapende og iscenesatt i en skala vi ikke har sett maken til på flere år. Tragisk at «The Creator» ikke ble sett av flere på stort IMAX-lerret, for dette er trolig den beste i sin sjanger siden «Blade Runner 2049» og «Dune: Part One».

«Beau is Afraid.

«Beau Is Afraid»

Etter «Hereditary» og «Midsommar» drar Ari Aster oss dypt ned i en tvangsnevrotisk odyssé som skaper en bra simulering av å være fanget i et spektakulært panikkanfall – mens vi sakte druknes i en surrealistisk skjærsild-sump full av skyldfølelse, selvforakt, morskomplekser, skam og eksistensiell angst. Alt som venter på oss ved reisens slutt er fordømmelse, fortapelse og et forskrekkelig penismonster. Jeg har muligens misbrukt ordet mindfuck for mange ganger, men dette marerittet er sannelig en skikkelig mindfuck. Hull i hodet, nå. Mange takk, mister Aster.

«The Banshees of Inisherin»


Og disse filmene boblet rett under:

«Return To Seoul»

«Aftersun»

«The Banshees of Inisherin»

«Guardians Of The Galaxy Vol. 3»

«Napoleon»

Napoleon

«Decisions To Leave»

«Talk To Me»

«The Killer»

«Maestro»

«Vanskapte land»

Fler artiklar för dig