Gir en stemme til dem som sjeldent blir hørt

---

4

FILM

«Vertshuset The Old Oak»

Regi: Ken Loach

England/Frankrike/Belgia – 2023

---

Dette har virkelig vært det store filmåret for gamle ringrever. 81-åringen Martin Scorsese regisserte en av årets beste filmer med «Killers of the Flower Moon», 86 år gamle Ridley Scott sto bak eposet «Napoleon», 82-åringen Hayao Miyazaki gjorde comeback med animasjonsfilmen «Gutten og hegren - og nå står den 87-årige kjøkkenbenkrealisten Ken Loach klar med det han hevder er hans aller siste spillefilm.

Loach er en av de få sosialrealistene som faktisk kommer fra miljøet han skildrer, og ikke overvåker underklassen i fugleperspektiv. En britisk arbeiderklassefyr som har viet livet til å gi en stemme til dem som så sjeldent blir hørt. Loach er en mann av folket og sosialist på sin hals, så det er lett å beundre hans utrettelige politiske engasjement, moralske kompass og humanistiske empati. Men det betyr ikke at alle filmene han er like vellykkede. «Sorry We Missed You» (2019) var hans svakeste på mange år, og antydet at den økende sosiale urettferdigheten i hjemlandet tynger Loach så til de grader at han har mistet alt håp. «Vertshuset The Old Oak» er heller ingen munter partyfilm, men her velger Loach å forlate oss med et betryggende budskap om at tingenes tilstand kan bli bedre hvis vi bare stiller opp for hverandre.

Ken Loach tørker støvet av det gamle Arbeiderparti-begrepet «solidaritet» og tar oss med tilbake til en sliten gruveby i Nord-England i 2016, mens britiske myndigheter motvillig tar imot et lite antall syriske flyktninger som ikke akkurat ønskes velkommen med åpne armer i lokalmiljøet. Arbeidsløse hooligans raser. Fremfor å rette frustrasjonen, raseriet og fortvilelsen mot politikerne som sviktet dem, velger isteden samfunnets mest vanskeligstilte å gå til angrep på de siste som fortjener det: flyktningene som er et like stort offer for sitt lands myndigheter som de selv er.

Ken Loach har alltid stilt seg på side med sliterne, så det smerter ham sikkert desto mer å se at den britiske arbeiderklassen har blitt en yngleplass for rasistisk hat i Brexit-æraen. I yngre dager sto de på barrikadene og kjempet sammen for arbeidernes rettigheter, og på eldre dager har de blitt bitre skittstøvler radikalisert av de samme konservative politikerne som er arkitektene bak den økende fattigdommen. Som en av rollefigurene sier i filmen: «Når vi ser etter syndebukker ser vi alltid nedover, aldri oppover». Den unge, syriske fotografen Yara (Ebla Mari) har ankommet denne slitne landsbyen sammen med sine søsken og mor, på flukt fra Assad-regimet som med stor sannsynlighet har myrdet hennes pappa. Hun har så vidt kommet seg ut av bussen da en hooligan i Newcastle United-genser knuser kameraet hennes, men den godhjertede pubeieren TJ Ballantyne (Dave Turner) tilbyr seg å få det reparert. Han er en fraskilt, deprimert mann som bor alene sammen med sin nusselige terrier Marra. Det er lett å frykte det verste så fort vi ser at en gjeng snauskaller i området går rundt med aggressive kamphunder de knapt har kontroll over.

TJ utvikler knytter gradvis et nært bånd med Yara og hennes familie, mens stamkundene i puben murrer foraktfullt over muslimene som «får alt opp i hendene og tar seg til rette». Hva blir det neste, en moske? TJ har kjent disse folka siden oppveksten, og er avhengig av dem for å holde puben sin i live. Dette var engang en folksom, fruktbar gruveby, men nå er bare en håndfull desillusjonerte fastboende tilbake. Alle sliter med sitt. Så TJ holder munnen lukket når gjestene spyr ut rasistisk hat i puben, ungår aktivt konflikter og vil helst ikke bli innblandet. Hans barndomsvenn Charlie (Trevor Fox) vil låne bakrommet i puben til et folkemøte om motstand mot innvandring, men TJ nekter plent. Til gjengjeld går han med på å pusse opp dette rommet for å servere gratis mat til både flyktninger og vanskeligstilte i området (under slagordet «solidaritet, ikke veldedighet»), noe de mer forbitrede elementene slett ikke setter pris på.

Herfra er det lett å anta at det brygger opp til en kule varmt i nabolaget, men Loach (og hans faste manusforfatter Paul Laverty) er ikke særlig interessert i å skape dramatikk. Hvis «Vertshuset The Old Oak» blir hans aller siste spillefilm, da akter Ken Loach å forlate oss med et mer optimistisk manifest. Ok, man kan formelig føle at Ken tørker bort en sentimental tåre i øyekroken så fort det er snakk om fagforeninger, gruvestreik og arbeidsfolk som står sammen mot makta. Han sørger over en verden der solidaritet, klassekamp og samhold ikke lengre betyr noe for folk, og i likhet med de fleste som har mesteparten av livet i bakspeilet føler nok Ken Loach at alt var bedre før.

Som vanlig plasserer han sine egne ord i munnen på rollefigurene, men det er kloke ord vi burde høre på. Dette er en mer hjertevarm og positiv film enn vi har sett fra Loach på noen år, som velger å tro på det gode i mennesker. De rike blir enda rikere, mens de fattige får det stadig vanskeligere. Politikerne svikter oss totalt, og uansett hvor hardt vi jobber blir det aldri nok til å holde hodet over vannet. Konstant motgang kan gjøre gode folk onde, så det er lett å forstå at noen gir seg hen til bitterhet og raseri. Men Ken Loach ber oss om å beholde håpet, finne trygghet i samhold og satse på at ting kan ordne seg hvis vi tar bedre vare på hverandre. Noe særlig finere julebudskap i disse nedgangstidene er det vanskelig å finne.