Kultur

Falmet postkort fra lykkeland

Finland har blitt kåret til verdens lykkeligste land av FN. Med «Høstgule blader» legger Aki Kaurismäki inn en offisiell protest mot lykken.

Dagsavisen anmelder

---

4

FILM

«Høstgule blader»

Regi: Aki Kaurismäki

Finland/Tyskland – 2023

---

Finland har blitt kåret til verdens lykkeligste land av FNs «World Happiness Report» seks år på rad nå, men nasjonalsymbolet Aki Kaurismäki sender en offisiell protest til juryen med «Høstgule blader». Hans Finland er ikke et moderne utopi preget av lav arbeidsledighet, sosiale goder og fremtidsoptimisme. Det er en depressiv tilstand man bare kan utstå med mye sterksprit og kjederøyking av sigaretter. Kaurismäkis ser ut til å være fast forankret i sin egen storhetstid på slutten av åttitallet. Det eneste i filmen som antyder at det har skjedd noe i Helsinki de siste 35 årene er en internettkafe, og nærværet av eldre tastaturmobiler. Samt at de gamle transistorradioene enten forteller deprimerende nyheter om russernes angrep i Ukraina, eller spiller komisk miserable skillingsviser.

Alt er helt i tråd med filosofien til en regissør som en gang uttalte at han skulle ønske at all teknologisk utvikling hadde stoppet opp i 1962. Denne nedkjørte utgaven av Helsinki er fortsatt befolket av stoiske skapdrankere med vannkjemmet hår og sigarett konstant i munnviken, som er allment deprimerte, kronisk lakoniske og går på brune buler for å drukne sorgene med begge hender. «Høstgule blader» er Kaurismäki første film på seks år (etter «Den andre siden av håpet»), men kunne like gjerne ha vært hans første noensinne.

«Høstgule blader»

Stilen er fortsatt helt uforandret og like minimalistisk som alltid: scener fanget kjapt opp med statisk kamera i første tagning, med lite dialog, mye musikk, stadige referanser til andre filmer og en sans for humor som er tørrere enn munnen stappfull av flatbrød. «Høstgule blader» ble nominert til Gullpalmen under årets Cannes-festival, og endte opp med juryprisen. Den er dessuten Finlands offisielle Oscar-bidrag. En bittersøt kjærlighetshistorie som er så veldig, veldig Kaurismäki. Holappa (Jussi Vatanen) er den erketypiske Kaurismäki-hovedpersonen: en bygningsarbeider uten fast bosted, som smugdrikker vodka fra lommelerke og lider i stoisk stillhet. En mann som ikke sier mer enn han må, men føler mer enn han klarer å uttrykke.

Holappa klager til den tørrvittige arbeidskompisen Huotari (Janne Hyytiäinen) at han er så deprimert av å drikke hele tiden, og drikker fordi han er så deprimert. Perkele! Etter at kompisene tar på seg finstasen og drar til en lokal karaokebule for å skeie ut får Holappa øye på Ansa (Alma Pöysti). En tilsvarende stoisk, deprimert kvinne som bor i en lettere kondemnert leilighet dekorert med loppemarked-møbler. Hun har akkurat fått sparken fra en dagligvareforretning, som straff for å ha tatt et rundstykke som hadde gått ut på dato. Ansa og Holappa er altfor finske til å ta kontakt, men møtes igjen etter at Ansa får seg ny jobb på en enda brunere bule. Holappa tar motet til seg og ber med Ansa ut på kafe, før de drar på kino for å se «The Dead Don’t Die» (av Kaurismäkis tilsvarende lakoniske kollega Wim Wenders). Dette burde være starten på en melankolsk kjærlighetshistorie, men via en serie stadig mer absurde uhell blir de konstant adskilt av skjebnen.

«Høstgule blader»

Jeg er for å være ærlig litt forbauset over at «Høstgule blader» høstet så mange lovord etter årets festivalvisninger, for dette er Kaurismäki på sitt mest slentrende og bagatellmessige. Men det er kanskje noe beundringsverdig og betryggende over at han så stanakket kjører sitt eget løp sammen med den faste gjengen av medhjelpere han har jobbet med siden åttitallet.

I likhet med Ken Loach lager Kaurismäki filmer om de fattige sliterne i arbeiderklassen, folk på utsiden som er fanger i en verden de ikke har noen kontroll over. I likhet med Loach annonserte Kaurismäki dessuten at han hadde laget sin siste film for noen år siden, før han plutselig ombestemte seg og vendte tilbake med «Høstgule blader» - som angivelig ble skrevet på rekordtid mens han puslet med et helt annet prosjekt. Det merkes. Aki Kaurismäki har selv beskrevet dette som den fjerde delen i hans såkalte Proletariat-trilogi, etter «Skygger i paradis» (1986), «Ariel» (1988) og «Piken fra fyrstikkfabrikken» (1990). Skal ikke se helt bort ifra at denne trilogien får en femte del, for Kaurismäki har skrinlagt pensjonisttilværelsen og jobber angivelig med sitt neste filmprosjekt.