De ga ut de beste norske bøkene i 2023

En brakdebut, noen av Norges fremste romanforfattere, en tegneserie og et knallhardt oppgjør med rasisme preget bokåret 2023. Dagsavisens Turid Larsen og Mode Steinkjer velger et knippe favoritter her.

Tore Renberg: «Lungeflyteprøven»

Tore Renberg ga oss høstens heftigste historietime med romanen «Lungeflyteprøven». Han har diktet fram 1600-tallets skrekk og gru, prakt og eleganse, klasseskiller og elendighet slik det hele utfoldet seg i det sentraleuropeiske Sachsen. Der den 15-årige godseierdatteren Anna Voigt blir beskyldt for å ha drept sitt nyfødte barn. En forbrytelse som straffes med halshogging. Lærde jurister, leger, prester, øvrighetspersoner, en skarpretter og flere døgenikter inntar scenen. Sentralt står den skarpe og forfengelige historiske Christian Thomasius som skal bane vei for rettferdigheten, som har trange kår. Tore Renberg har gitt den historiske romanen en foryngende skjønnhetsoperasjon. (TL)

Vigdis Hjorth: «Gjentakelsen»

Heftig og smertefullt om en 16-åring betraktet på 48 års avstand av den voksne fortelleren. I denne syltynne romanen på 143 sider klarer Vigdis Hjorth å tegne opp et bilde av det sterke livssuget til en 16-årig jente. Hun som i året 1975 raser ut av huset på Tåsen, vekk fra en kontrollerende og overnervøs mor for å møte kjæresten med moped. Han som ikke har lov til å ha noen bakpå. Men kjæresten springer ved siden av, «lett som en fjær». Skildringen av det klønete samleiet som følger, er både til å gråte over og le av. Dette er Vigdis Hjorth i storform. Så enkelt og åpent og hjerteskjærene sant kan det altså gjøres. Og under det hele ligger denne mørke anelsen om «det store skjelvet», et overgrep som må ha skjedd en gang langt tilbake i barndommen. (TL)

[ Fikk du med deg hva de beste bøkene i 2022 var?  ]

Oliver Lovrenski: «Da vi var yngre»

Oliver Lovrenskis roman «Da vi var yngre» er et utbrudd av sjelden energi og selvinnsikt på med utspring i hans egen generasjon. Det er en debut det kommer en av sånn rundt regnet hvert tiende år, en eksepsjonell utgivelse med en samling historier som til sammen utgjør en langt større fortelling. En fortelling fra Oslos drabanter fortalt på et brukket norsk, korthogd og muntlig og holdt i en sosiolekt som er egnet til å gi en norsklærer infarkt. Men på grunn av språket, de sammenvokste slanguttrykkene fra ulike kulturer og bokens oppstykkede og likevel sammensveisede struktur, blir helheten bak saftige onelinere både nyansert, eksplosiv og sårt treffende. De korte kapitlene, skrevet i jevn flyt uten versaler eller punktum, er i hovedsak sett i bakspeilet, men de føles som de flyter i sanntid. Det handler om Ivor. I likhet med forfatteren selv, har han kroatisk bakgrunn. Ivor, Marco, Jonas og Arjan, alle representanter for ulike kulturer i det oppvoksende Oslo her og nå, utgjør en tenåringskvartett i en nedadgående spiral med forbilder som er så fraværende at de må finne nye. (MS)

Frode Grytten: «Den dagen Nils Vik døde»

Dette er Frode Grytten på sitt beste. Han som måler ut ord og setninger skreddersydd for fortellingen han skal formidle. Slik at hverdagshelten Nils Vik, frakteskipperen i det vestlandske fjordlandskapet får den plassen i litteraturen han skal og bør ha. Han som hver dag gjennom et langt liv har sørget for å få mennesker over fjorden, til arbeid, til doktor elle kanskje til bryllup. I sorg og glede. En gang hjelper han et barn til verden. Frode Grytten forsyner den trivielle hverdagen med en høy himmel.Dette er blitt en lavmælt saga fortalt med den autoriteten som Frode Grytten har i kraft av sin poetiske stemme. Da blir en dag på fjorden også en del av livsmysteriet. (TL)

Sumaya Jirde Ali: «Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme»

Sumaya Jirde Ali ble alvorlig syk av rasisme. Denne høsten kulminerte det i en bok som illustrerer rasismens ødeleggende makt, en livbøye av en bok skrevet til seg selv og alle andre. Det er den tristeste fortellingen fra og om det moderne Norge vi har lest på lang tid. Og samtidig ligger det en enorm styrke i måten den fortelles på, med en litterær skjønnhet over alt det vonde historien hennes rommer. Fordi Ali har poesiens kraft til å sette andre ord på hvordan hetsen, hatet og sjikanen hun er blitt utsatt for, bryter ned både sinn, kropp og selvbilde. «Et liv i redningsvest» tar utgangspunkt i Alis nedtegnelser til seg selv, nærmest en dagbokroman med hennes yngre jeg som adressat. Hun kom til Norge da hun var sju, og er blitt en av de mest synlige aktørene i kampen mot rasisme og diskriminering, som skribent, feminist og samfunnsdebattant, og etter hvert dikter og dramatiker. Hvor mye det har kostet, forsøker hun gjennom denne boken å fortelle til oss og til seg selv idet hun på et stille vis tar bladet fra munnen. (MS)

Lars Ramslie: «Fjellet, geværet, vannet»

Endelig var Lars Ramslie tilbake med ny roman, etter hele 7 års taushet. Og hvilken roman! Så enkel og så intenst skriver han fram det vanskelige forholdet mellom en far og en sønn. Det hele foregår i løpet av en eneste dag. Faren har tatt med seg sønnen Lars på ni år til gården der han vokste opp. Nå skal de på fjelltur, en slags manndomsprøve, med gevær og en liten matpakke. Det er sønnen som forteller, og hele tiden henvender seg til denne faren som nesten alltid var borte, en «mann som var glad i å slåss», men som også kunne vise omsorg, kanskje litt hjelpeløs omsorg. Det er en heftig, suggererende kraft i denne fortellingen som ruller fram mellom fjellrabbene. Så mye savn, så mye tapt kjærlighet. (TL)

Karl Ove Knausgårds: «Nattskolen»

Karl Ove Knausgård overrasket med et særdeles kraftfullt kunstnerportrett som fjerde bok i verket som ble introdusert i 2020 med «Morgenstjernen». Det er ingen stor overdrivelse å kalle «Nattskolen» et skjebnedrama. Samtlige av de tre foregående bøkene har vært preget av flerstemthet, et kollektiv av stemmer har kommet til orde. I høstens bok er det den ambisiøse, arrogante og tidvis kyniske kunstfotografen Kristian Hadeland som har fortellerstemmen. Leseren følger ham gjennom studieår i London, og fram på stadig stigende kurs mot kunstmetropolen New York. Underveis leder forfatteren Knausgård oss inn på filosofiske og idehistoriske stier - som han pleier, denne gangen sømløst bakt inn i fortellingen. «Nattskolen» er blitt et spennende epos, mørkt og utfordrende. (TL)

Maria Parr: «Oskar og eg»

Maria Parr befester posisjonen som en av våre fremste forfattere av bøker for barn og gjerne også hele familien, i et forfatterskap som teller moderne «klassikere» som «Vaffelhjarte» og «Tonje Glimmerdal». Med «Oskar og eg» bretter hun ut finstemt hverdagsskildring fra det samme bygdeuniverset, med tydelige figurer mot en litt mørkere klangbunn. I den oppstår spørsmålene, og her berøres situasjoner og konflikter som noen hver vil kjenne seg igjen i. 9-åringen Ida fører ordet, som i Maria Parrs språk kanbåde være humoristisk og nesten fandenivoldsk, men historien hviler først og fremst på lillebroren Oskar som er 5 år. Barnas blikk på de voksne utgjør sammen med de sprelske innslagene i handlingsmettete kapitler en kombinasjon som fint oppfordrer til påstanden om at Parr skriver seg inn i tradisjonen til Astrid Lindgren. (MS)

Steffen Kverneland: «Skygger»

Med «Skygger» fortsetter en av Norges ypperste tegnere en utforskning av det personlige og intime. Steffen Kvernelands utvikling som kunstner har gått fra det uærbødige, satiriske og rabulistiske tegneserieformatet, via de smått geniale «Amputerte klassikere»-seriene, til bokverk (sammen med Lars Fiske) som «Olaf G» og «Kanon», og deretter «Munch» i 2013. Årets «Skygger» følger dreiningen som skjedde gjennom den selvbiografiske «En frivillig død», om farens selvmord, men nå er det som om han «tar» snapshots her og nå, av sin egen hverdag, funderingene som følger med, bestrødd med minner, hvordan ting fortoner seg i og utenfor hans egen familie og hvilken verden han oppdrar sønnen sin i. Hvordan øde pandemigater, påtrengende krigssituasjoner og de foregående generasjonenes voldshandlinger spiller inn i en nærmest meditativ tankeflyt. Denne strømmen, som er gjenkjennelig, klok, intellektuell og springende intuitiv, fester han så til papiret med briljerende bruk av teknikker og sjangre, fra det fotografiske til det vannbaserte og utviskende. Strengt komponert, likevel frydefullt levende, personlig og inkluderende. (MS)

Erlend O. Nødtvedt: «Olav Nygards seng»

Den tidligmodernistiske lyrikeren Olav Nygard ga ut bare fire diktsamlinger før han døde tilnærmet ukjent i 1924, 40 år gammel. Ettertiden ga han rett i ordene han skal ha ytret på dødsleiet, om at «mi tid kjem nok», selv om han fortsatt er for obskur å regne. Kanskje kan Erlend O. Nødtvedt bøte på dette med «Olav Nygards seng», eller kanskje ikke. Nødtvedt, som fikk en fortjent større leserkrets i 2021 med den burleske romanen «Mordet på Henrik Ibsen», har med «Olav Nygards seng» diktet seg inn i sengens eier gjennom det viltert drømmende, med den selvbygde senga som katalysator og med nattens mare som følgesvenn: «sittemerket på brystet har klør i avtrykket».

Erlend O. Nødtvedt fra Bergen er et litterært unikum, en umettelig ordsluker som i sin femte diktsamling tar setningene «prosa er utvannet poesi/poesi en utvisket drøm» nærmest bokstavelig når han med søvnens abstrakte uro siterer ikke bare Nygard, men også de bibelske evangeliene og de gamle filosofene, like gjerne som lyrikerkolleger, Hulda Garborg, Harold Bloom og mellom linjene popkulturelle referanser. «Olav Nygards seng» er en «hundre års elskovsbyrde/hundre års sottesengsbyrde» som knaker og brister under Nødtvedts fabulerende frodighet, men for den tålmodige bærer den hva det skal være. (MS)