Kultur

De vil prege Oscar-spekulasjonene i tida som kommer

Bradley Cooper prøver helhjertet å skape sitt store mesterverk med Gulløve-nominerte «Maestro», et biografisk drama om musikklegenden Leonard Bernstein.

Dagsavisen anmelder

---

5

FILM

«Maestro»

Regi: Bradley Cooper

USA – 2023

---

Leonard Bernstein var en av USAs fremste komponister, dirigenter og musikere, som gjorde det meste med intens lidenskap. Dette er samtidig et lidenskapsprosjekt for Bradley Cooper, som har skrevet manus, regisserer, produserer og spiller hovedrollen som Bernstein gjennom nærmere femti år. Fremfor å horve over hele livshistorien som en standard «biopic», gjør «Maestro» noe mye mer interessant og ukonvensjonelt. Cooper sirkler inn øyeblikkene som virkelig forteller noe essensielt om Lenny og hans kone Felicia, fragmentene som gir oss en klar fornemmelse av hvem de virkelig var. På veien fanger han opp noen fantastiske øyeblikk, med skuespillerprestasjoner av et kaliber som vil dominere Oscar-diskusjonen de neste månedene.

Jeg mistenker også at de imponerende sminkeeffektene av Kazu Hiro vil sanke en velfortjent nominasjon, til tross for de fjollete kontroversene rundt Bradley Coopers jødiske løsnese. Dette er den typen saftig showboat-rolle de fleste skuespillere drømmer om å sette tennene i, og Cooper jafser den opp som en saftig hamburger. Resultatet er på alle måter en bedre film enn regidebuten «A Star is Born» (2018), men samtidig smalere og mindre publikumsvennlig. «Maestro» vil neppe ha den samme appellen for dem som så «A Star is Born» på grunn av Lady Gaga. Cooper har muligens strømlinjeformet sin sidekarriere som filmskaper for å appellere til Oscar-akademiet, men «Maestro» gir inntrykk av å være drevet av et dypt personlig engasjement. Det er mulig at enkelte av aspekter av livshistorien til Bernstein resonerer ekstra sterkt for Cooper, noe som bare forsterker inntrykket av at fyren har investert absolutt alt han har å gi inn i dette ambisiøse prosjektet.

Maestro

Som ung assisterende dirigent på New York-filharmonien lever Lenny Bernstein så åpent som homse som man kan gjøre i USA på 1940-tallet. Han har et forhold til klarinettisten David Oppenheim (Matt Bomer), men dette er fortsatt en tidsalder der respektable herremenn med høy sosial status forventes å gifte seg og stifte familie. Etter at Bernstein får sitt gjennombrudd som dirigent møter han den sofistikerte skuespilleren Felicia Montealegre (Carey Mulligan), som oppfyller alle kriteriene for et konemateriale. Felicia går ikke inn i dette ekteskapet med blåøyd naivitet: hun gjør det klart at «jeg vet akkurat hvem du er», og er helt innforstått med at Lenny i hovedsak er seksuelt tiltrukket av menn. Noe som ikke forminsker nærheten de deler, den åpenbare kjærligheten mellom dem eller hvor viktig Felicia var i Bernsteins musikalske karriere. Hun prøver pragmatisk å se den andre veien mens ektemannen flørter skamløst med unge tøysegutter, men de konstante sidesprangene skaper splintring i ekteskapet.

Alt det usagte Felicia må bære for ektemannen blir stadig tyngre, og bitterheten vokser i takt med skuffelsene. Hans mangel på diskresjon skaper dessuten spenninger i Bernsteins forhold til sin tenårige datter Jamie (Maya Hawke), mens han lyver om ryktene som svirrer rundt hans seksualitet etter påtrykk fra kona. Verken Felicia eller filmen kjøper Lennys påskudd om at han er så full av livsbejaende lidenskap og kjærlighet mot menneskeheten at han bare ikke klarer å beherske seg – og viser oss isteden en genial sjarmør som er så selvsentrert at han ikke er i stand til å forstå skadene han påfører sine nærmeste. Så på sitt vis ikke helt ulik Cate Blanchetts «Tar». På eldre dager ser Bernstein ut til å være tilfreds med å leve ut sine fantasier som flamboyant homse med kokain og unge partygutter, helt til en krise på familiefronten sender ham tilbake til sin fraseparerte kone.

Biodramaet «Maestro», med regissør Bradley Cooper i rollen som Leonard Bernstein, får kinopremiere fredag. Foto: Netflix / Handout

Bradley Cooper har virkelig har gjort hjemmeleksene sine her, ikke bare når det gjelder livshistorien til Bernstein, men også filmhistorien. Scenene som utspiller seg på førtitallet kunne ha kommet rett fra «Citizen Kane», med noen avanserte kameramanøvreringer, lange kjøringer med sømløse overganger og noen oppriktig imponerende komposisjoner med dypfokus. En symbolsk musikal-fantasisekvens der Bernstein lar seg forføre av de svinsende sjømennene i sin musikal «On the Town» (som er så kjent for sine homoerotiske overtoner at Coen-brødrene parodierte det «Hail, Caesar!») antyder også at Cooper kjenner sin Powell og Pressburger. Mens vi forflytter oss til tidlig på sekstitallet sklir filmer over i dype farger som er Douglas Sirk verdig, mens ting blir mer utvasket i takt med at Bernstein mister fokuset.

Bradley Cooper er så forelsket i klassiske Hollywood-filmer at «Maestro» står i fare for å bli en teknisk stiløvelse, og hans detaljfokuserte skildring av Bernstein mer en eksakt imitasjon enn et portrett. Men det fungerer, uansett. Cooper er veldig bevisst at tidligere generasjoner snakket på en helt annen måte enn vi gjør i dag, og fanger opp den affekterte diksjonen, rytmen og tonefallet til Bernstein-familien på en veldig presis måte - med overlappende dialog som er for utstudert til å virke improvisert, men antyder at Cooper har tilbragt mange timer i selskap med lydopptak av Leonard Bernstein. Cooper hevder dessuten at han tilbragte seks år (!) av livet på å lære seg å dirigere de seks minuttene av Bernsteins ekstatiske fremførelse av Mahlers «Oppstandelsen», som vi ser i en uavbrutt tagning mot slutten av filmen – noe som virkelig er å overforbrede seg.

Dette prestisjeprosjektet understreker at Netflix fortsatt er villig til å satse stort; «Maestro» er produsert av Martin Scorsese og Steven Spielberg, som begge på forskjellige tidspunkter skulle regissere filmen. Mens Scorsese har fått høy uttelling for å kapitulere til strømmekreftene (nå sist med «Killers of the Flower Moon») har Spielberg mest bemerket seg med sin offentlige misnøye med Netflix. Det var ikke så mange år siden Spielberg hevdet at Netflix var en «klar og åpenbar fare for kinogjengere», og prøvde å forhindre at filmene de produserte ble Oscar-nominert. Men i 2021 inngikk Spielbergs selskap Amblin diskret en omfattende produksjonsavtale med Netflix, og «Maestro» er et fruktbart resultat av denne avtalen. Alle må til slutt bøye seg for de nye gudene.

Siden ingen tradisjonelle studioer lengre våger å satse penger på prosjekter som «Maestro» har strømmetjenestene blitt filmkunstens siste skanse. Så lenge det varer. Og selv om filmen nå settes opp på kino, kan den oppleves hjemme på flatskjermen fra og med 20. desember.