Jon Fosses Nobelforelesning: Snakker om angst, ensomhet og Gud

Jon Fosse har reddet liv med diktningen sin. Både sitt eget og andres. Det sier han i Nobelforelesningen med tittelen «Eit taust språk», som inngår i den offisielle feiringen av Nobelprisene i Stockholm, før selve prisutdelingen og den kongelige banketten søndag 10. desember.

Her sier Jon Fosse at han var redd diktningen hans har bidratt til å legitimere selvmord. Men alle brevene, gratulasjonene og meldingene han har fått for Nobelprisen i litteratur, har overbevist han om det motsatte. «Det er fleire sjølvmord i diktinga mi. Fleire enn eg likar å tenkja på. Eg har vore redd for at eg slik kan ha vore med på å legitimera sjølvmord. Så det som rørte meg aller mest var dei som med reine ord skreiv at diktinga mi rett og slett hadde redda livet deira».

Jon Fosse holder Nobelforelesningen på sitt eget nynorsk. Det er også oversatt til svensk og engelsk. Fosse kommer inn på selvmord i diktningen helt mot slutten av foredraget, noe som i en mer billedlig forstand peker tilbake på det sterke lyset i hans ofte mørke undergangstekster. Forelesningen begynner med fortellinger om angst og ensomhet, men ender i nær sagt jubel, i hvert fall så nærme som Fosse kan komme den. Slik avslutter han «Eit taust språk»:

«Eg har for så vidt alltid visst at dikting kan redda liv, kanskje har den til og med redda mitt eige. Og om mi dikting også kan hjelpa til med å redda andres liv, ja så kan ingenting gleda meg meir enn det».

Søndag mottar Jon Fosse som den første norske forfatteren på 95 år verdens største litteraturpris. En bragd som ikke kan måle seg med noe annet, inkludert det som har med ski og lærkuler å gjøre, skrev jeg da det ble offentliggjort at Jon Fosse får Nobelprisen 2023 for sin «nyskapende dramatikk og prosa, som gir en stemme til det usigbare». Gjennom å holde Nobelforelesningen på sitt eget tale- og skriftmål, gir han en stemme til nynorsken.

Etter nyheten om Nobelprisen i oktober har vi vært vitne til den reneste Fosse-feberen, og ikke bare her til lands. Interessen for romanene og dramaene har ført til omfattende opptrykk av både eldre utgaver og de kritikerroste bøkene som danner «Trilogien» og «Septologien». Allerede nå er det klart at to nye skuespill skal oppføres neste år på Det Norske Teatret.

Jon Fosse har hatt ry på seg for å være sær, for å være taus og lite snakkesalig, og for å være litterært vanskelig tilgjengelig. Nå har mange fått oppdage at han kan være både humoristisk, øm, rå, fandenivoldsk og svært tilgjengelig – selv med sine gjentakende slynger, mangel på punktum og stadige repetisjoner. Og at han er stillfaren som person er en sannhet med modifikasjoner. Om og når han vil, snakker han som en, ja, foss.

Nobelforelesningen er obligatorisk for alle mottakere av den høythengende prisen. At den holdes offentlig er en forutsetning for at også vinneren av litteraturprisen skal få utbetalt prispengene på 10 millioner svenske kroner. I Jon Fosses forelesning, som ble strømmet på blant annet fra Svenska Akademiens nettsider, slapp han oss inn i sin verden, den litterære, inn i skriveprosessene og bak ordene. Om at bruken av ordet «pause» er det mest benyttete i dramatikken han skriver, om teater som lytting, ja, om at skulle han bruke en metafor for det å skrive, «må det altså bli å lytta». Og dermed «minner nesten sjølvsagt dikting om musikk».

I Fosses forfatterskap finner man etter hvert også det religiøse, selv om han var uttalt hedning da han debuterte med «Raudt, svart» i 1983. Han hadde høylytt meldt seg ut av statskirken. Senere skulle han melde seg inn igjen. I Nobelforedraget avslutter han det hele med å takke Svenska Akademien for prisen, og helt til slutt et «Og takk til Gud».

Gud blir siste ord i Jon Fosses Nobelforedrag, noe som reflekteres i måten han søker det åndelige på også i diktningen, romanene og dramatikken. «Et taust språk, frå heilskapen i eit verk», som han sier, og legger til:

«… kanskje kan eg våga meg til å snakka om heilskapens ånd, ei ånd som talar liksom både nært og fjernt. Og kva høyrer ein då, om ein lyttar godt nok etter? Ein høyrer stilla. Og slik det har blitt sagt, så er det berre i stilla ein kan høyra Guds røyst.»

Jon Fosse framførte sitt Nobelforedrag i de fasjonable lokalene til Svenska Akademien som deler ut Nobelprisen i litteratur. Her utdypet han konsekvensene av redselen for høytlesning. «Det var på ein måte som om redsla tok språket frå meg, og at eg så å seia måtte ta det tilbake.»

Det handler ikke minst om ensomhet, om ensomheten i det å skrive og i det skrevne. Mannen som torsdag ettermiddag snakker til hele verden mens øynene er rettet mot Stockholm, røper først som sist at skrivingen kom som en reaksjon på hans nærmest lammende redsel for å lese høyt da han gikk på skolen.

«Gjennom angsten for høgtlesing gjekk eg så å seia inn i den einsemda livet til det skrivande mennesket er – og der har eg halde meg sidan», heter det i forelesningen som er umiskjennelig Jon Fosse. Ikke ordknapp, men ydmyk og uten noen form for store fakter i måten han lar ordene vekte også det som ikke blir sagt.

«Livet er ikkje til å skjøna», sier han, og fortsetter: «Slik det heller ikkje er til å skjøna at eg no står her og freistar seia nokre meir eller mindre forstandige ord om det å dikta i samband med at eg blir tildelt Nobelprisen i litteratur». Slik taler i all beskjedenhet en vestlending født i Strandebarm og bosatt utenfor Bergen og i æresboligen Grotten.

Vi minner gjerne om at da han i 2005 mottok St. Olavs orden takket ved å (blant annet) si «her står eg og kan ikkje anna». Han bruker litt flere ord i Stockholm, men heller ikke her er det snakk om å ville stikke seg fram. Som han sier: «Sikkert er i alle fall at eg aldri har skrive for å uttrykkja meg sjølv, som det heiter, heller for å koma meg bort frå meg sjølv». Han lover dessuten at han skal holde fast ved sitt, og ikke la seg påvirke av Nobelprisen.

I forelesningen går han tett inn på sin egen litteratur, på dramaproduksjonen og særlig de siste store prosaverkene «Trilogien» og «Septologien». Sammen med skuespill som «Nokon kjem til å koma» er disse blant verkene trolig ligger til grunn for prisen til Fosse. I foredraget vever han sitt eget liv inn mellom linjene, men det er «skrivinga» som får lov å være bærebjelke. Han forteller om hvorfor han begynte å skrive, men også hvordan det hadde seg at han på et tidspunkt la prosaen til side og begynte å skrive for teater.

«Eg som ikkje ville skriva for teater enda opp med i om lag femten år berre å gjera det. Og stykka eg skreiv vart til og med spelte, ja etter kvart har det vore ei mengd produksjonar i mange land.»

Jon Fosse er en mann som veier sine ord, og han sier da også selv at han lytter seg framover når han skriver. Det gjelder kanskje foredrag som dette også, hvor han på ingen måte forsøker å framstå som noen annen enn den han er. At han får Nobelprisen viser at det er mer enn nok. Om å begynne å skrive dramatikk sier han følgende:

«At eg enda opp som dramatikar – ja kva skal eg vel seia om det? Eg skreiv romanar og dikt og ønskte ikkje å skriva for teater, men gjorde det i si tid fordi eg – i ein offentleg finansiert freistnad på å få skrive meir ny norsk dramatikk – vart tilboden ein for meg, fattig forfattar som eg var, god slump pengar for å skriva opninga til eit stykke, og enda opp med å skriva eit heilt stykke, det første og framleis mest spelte stykket mitt, Nokon kjem til å koma.»

Når Fosse foredrar om å skrive for scenen, vektlegger han pausene og det som sies nettopp når noe ikke blir eller vil bli sagt.

«I desse pausane kan det vera så mykje, eller så lite. At noko ikkje kan seiast, at noko ikkje vil seiast, eller at det best blir sagt med ikkje å seia noko som helst. Likevel er eg rimeleg sikker på at det som mest talar gjennom pausane er stilla.»

At Svenska Akademien vektlegger begge deler i sin anerkjennelse av Fosse, innser tørt forfatteren selv også: «Og at eg har blitt tildelt prisen har, så langt eg skjønar, både med dramatikken og med prosaen min å gjera».

Det han ikke sier rett ut, er at han etter femten år brått sluttet å skrive dramatikk, etter å ha skrevet langt over tjue lengre og kortere stykker. Dette er sammenfallende med en dramatisk vending i Jon Fosses eget liv, som han i intervjuer, blant annet i VG, har snakket åpent om. At han var døden nær av alkoholforbruk, og at livet måtte ta en brå vending.

Litterært har han behandlet elementer av dette i prosaen som han har tatt opp igjen nå de senere årene, som i «Septologien» som handler om de to kunstnerne Asle og Asle. De er to personer med samme navn, men som innimellom også er samme person. Dette berører han på fint vis i Nobelforelesningen, hvor han nettopp trekker fram sekvensen den da eldre og edru Asle finner den yngre og alkoholiserte Asle døddrukken i en snøfonn og redder livet hans. Han nevner ikke alkoholisme, men det er umulig å ikke lese det i helheten i denne sekvensen om «Septologien»:

«Og under skrivinga av den opplevde eg nokre av mine lykkelegaste stunder som forfattar, som til dømes då den eine Asle finn den andre Asle liggjande i snøen og slik reddar livet hans. Eller slutten, då den første Asle, hovudpersonen, legg ut på si siste reise, i ein båt, ein sjark, saman med Åsleik, den beste og einaste venen sin, for å feira jul saman med syster til Åsleik. Eg hadde ingen tanke om å skriva ein lang roman, men romanen skreiv seg så å seia sjølv, og det vart ein lang roman, og mange strekk skreiv eg i så fin flyt at alt vart rett med det same. Og det er vel då eg er nærast det ein kan kalla lykke.»

Når han konkluderer forelesningen med å snakke om responsen fra lesere som sier rett ut at diktningen hans har reddet livet deres, så gjelder det altså ikke bare dem, men trolig også forfatteren selv. Slik blir «Eit taust språk» Jon Fosse på sitt mest stillfarne høylytte.

Alle sitatene fra Jon Fosses Nobelforelesning er gjengitt med tillatelse fra The Nobel Foundation / Svenska Akademien. Les hele Nobelforelesningen til Jon Fosse her på Svenska Akademiens egne nettsider.

---

Dette er forfatteren Jon Fosse (64).

Født 29. september 1959 i Haugesund og vokste opp i Strandebarm i Kvam kommune i Hardanger.

Har skrevet over 70 verk, inkludert romaner, fortellinger, dikt, essay og skuespill. Verkene hans er oversatt til over 50 språk og iscenesatt i nærmere 500 produksjoner.

Debuterte med romanen «Raudt, svart» i 1983. Siden har han mottatt godt over 30 priser og utmerkelser, blant annet Brages ærespris, Nynorsk litteraturpris og Heddaprisen.

Det ferske romanverket «Septologien» ble tidligere i år nominert til den internasjonale Bookerprisen, som etter Nobelprisen regnes for å være en av verdens mest prestisjetunge litteraturpriser.

Bor i Grotten, statens æresbolig for fortjente kunstnere, i utkanten av Slottsparken i Oslo.

Er i år tildelt nobelprisen i litteratur.

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen