---
4
FILM
«Adamant – hjerterom på Seinen»
Regi: Nicolas Philibert
Frankrike/Japan – 2023
---
Den franske prisvinneren Nicolas Philibert har en karriere som spenner over 45 år, men den fremste årsaken til at akkurat «Adamant – hjerterom på Seinen» settes opp på norske kinoer er trolig at den ble tildelt Gullbjørnen under årets Berlin-festival. Juryen der har kanskje en tendens til å premiere traurige kompromissvalg som senere blir ukritisk plukket opp av norske distributører, men «Adamant – hjerterom på Seinen» fortjener uansett oppmerksomhet.
Dokumentaren er en skildring av hverdagen på Adamant. Det er et flytende kulturdagssenter ankret opp ved Charles du Gaulle-broen i Seinen, bare en rask spasertur unna Musée d’Orsay og Louvre-museet, og har siden 2010 lyst opp hverdagen for folk med psykiske problemer i Paris. En utvidet del av behandlingstilbudet til Esquirol psykiatriske avdeling ved Saint-Maurice-sykehuset, der et bredt utvalg av psykologer, terapeuter, sosialarbeidere, spesialpedagoger og helsepersonell tilbyr et uformelt treffpunkt for folk som sliter. Denne husbåten ser ut til å operere omtrent som en fritidsklubb; der forholdene legges til rette for å skape et fellesskap for folk som føler seg litt utenfor. Viktigst av alt: dette er sted der de kan være seg selv, få oppfølging og bli tatt på alvor som individer.
Denne arkitektdesignede flytebrygge-bygningen kunne ha sklidd rett inn ved siden av Astrup Fearnley på Aker Brygge. Det legges stor vekt på å få pasientene til å artikulere følelser med kreativitet; enten i form av kunstterapi, håndverk, skriving eller fremføring av musikk. Flere er oppriktig talentfulle. Folk med sinn som er så sensitive at de ikke helt fikser hverdagen, og utfordringene deres spenner over et bredt spekter.
Noen gir inntrykk av å være den typen intellektuelle eksentrikere man ser overalt på metroen i Paris, og det er først over tid at vi aner omfanget av de psykiske problemene deres. Autistiske Frederic kunne ha vært en fargerik universitetsprofessor, men snakker plutselig om sin bitterhet over at Wim Wenders «baserte» flere filmer på livet hans, og hevder at han er reinkarnasjonen av Vincent van Gogh. Francois kommer tilsynelatende fra en ressurssterk familie, men uten sterk medisinering går han inn i sin egen verden, tror han er Jesus Kristus og begynner å oppføre seg veldig destruktivt.
Andre vi blir kjent med har mer åpenbare utfordringer, som holder dem på utsiden av samfunnet. Noen sliter med å skille vrangforestillinger fra virkelighet, skjønner ikke sosiale koder eller har problemer med å kommunisere verbalt. Enkelte hører stemmer og får maniske episoder, men de fleste gir inntrykk av å være følsomme sjeler som er belemret med tyngre byrder enn de fleste av oss.
Dette er stort sett kontaktsøkende, godhjertede personer som er såpass annerledes at mange instinktivt rygger unna dem, men som alle skjuler lengsler og håp om å passe inn et sted. Å bli behandlet med verdiget. Nicolas Philibert fulgte hverdagen på Adamant gjennom flere måneder, uten noen klar slagplan om hva han ville få ut av tiden her. Hans reserverte «flue på veggen»-stil begrenser seg til å peke kameraet mot det som tilfeldigvis skjer rundt ham i lange takninger. Det er vanskelig å beskrive hans innfallsvinkel som dynamisk, men denne samlingen av løsrevne inntrykk er tilstrekkelig til å gi oss en fornemmelse av å være om bord Adamant, mens vi gradvis blir litt bedre kjent med menneskene her.
Philibert fikk sitt gjennombrudd med den prisbelønte barneskole-dokumentaren «Å være og ha – En hyllest til livet» (2002), som endte med et erstatningssøksmål og anklager om at regissøren utnyttet barna i filmen for egen vinning. Så det er lett å forstå at han ønsker å trå veldig varsom med «Adamant – hjerterom på Seinen», særlig fordi temaet involverer mennesker i en veldig sårbar situasjon. Han oppfordrer tilsynelatende ikke til dialog, verken med staben eller klientellet. Kamerateamet venter tålmodig på at noen vil ta kontakt for å uoppfordret fortelle litt om seg selv.
Ingen kan beskylde Philibert for å manipulere omgivelsene, men denne passiviteten sørger samtidig for at «Adamant – hjerterom på Seinen» føles litt uferdig og ufokusert. Han gjør absolutt ingen forsøk på å sette det vi ser inn i en større sammenheng, fortelle noe om psykisk helsevern i Frankrike eller si noe om hvordan Adamant skiller seg ut fra andre behandlingstilbud der. Noe som ikke forminsker verdien i å rette søkelyset mot dem som ofte blir oversett, eller feire innsatsen til mannskapet om bord Adamant – men de fortjener en film som prøver å komme dem alle litt nærmere.
[ En eventyrlig teaterlek (+) ]
[ To mektige protestsanger er høydepunkter fra et liveopptak med Nina Simone fra 1966 (+) ]
