En eventyrlig teaterlek

---

5

TEATER

«Siste stopp: Nordpolen»

Idé, konsept og regi: Vilde Johannessen og Sebastian Skytterud Myers

Med: Unn Vibeke Hol, Alisandra Riber Sparre, Olivia Christine Andersson Thompson, Lars Halvor Andreassen, Sebastian Skytterud Myers og Amanda Hedvig Strand

Feil Teater, spilles på Kloden Teater

---

Det startet bokstavelig talt i det små da Feil Teater senhøstes 2021 lanserte sitt svært pandemivennlige teaterkonsept «11-trikken går til Nordpolen». Forestillingen ble spilt for høyst tre til fire personer om gangen, som alle ble dyttet rundt av skuespillerne selv i en hjemmesnekret trikk. Men om budsjettet antagelig var lavt og omstendighetene ugreie, så evnet Feil Teater å gi publikum en veldig egenartet og flott teateropplevelse. Så flott at teaterkompaniet i fjor laget en ny trikkeforestilling i et større format, da på Kloden teater, det fortsatt ganske nye scenehuset på Økern. Det endte med en velfortjent Heddapris til den forestillingen.

Denne jule- og vintersesongen satser kompaniet på en ny trikkeopplevelse på Kloden, og det er åpenbart at kreativiteten og fortellergleden ved dette konseptet fortsatt er der hos gjengen i Feil Teater. For maken til oppdagelsesferd skal man lete lenge etter i Oslo akkurat nå. Og ja, det er fortsatt gratis for dem som vil komme og være publikum!

Inngangspartiet til Kloden er gjort om til et venterom for tjue reisende. Her sitter vi på stoler og venter, mens underlige beskjeder kommer over callinganlegget. På veggen henger et minst like underlig linjekart som viser et trikkesystem der stasjonene heter alt fra «Hjem» til «Bakvendtland», til «Hode», «Skulder», «Kne» og «Tå». Dette trikkeselskapet heter altså ikke Nordpolen Magiske Trikketransport for ingenting. 11-trikken går fortsatt til Nordpolen, og det er dit vi skal denne gangen også. Vi reiser i følge med Alva Sørensen (Alisandra Riber Sparre) og bestemoren hennes, Sol Sørensen (Unn Vibeke Hol), som en gang har jobbet som trikkereparatør.

Alva vil til Nordpolen for å ønske seg noe, for det man ønsker seg der, vil gå i oppfyllelse. Og hun har et viktig ønske som hun må få oppfylt. Men det er ikke bare bare å komme seg til Nordpolen, skal det vise seg. Trikkelinjen er rammet av flom, blant annet, og bestemor Sol husker dessuten ikke veien til trikken, så vi blir med på en reise av de sjeldne før vi til slutt finner trikken og ender på Nordpolen.

Vår felles vandring til trikken tar oss gjennom en verden full av overraskelser. I en dyrehage treffer vi reinsdyret Randolf (Lars Halvor Andreassen) som er pensjonert julenisse-reinsdyr, og som blir med oss videre på veien. Dette skaper nesten en slags «Trollmannen fra Oz»-følelse, der mennesker og dyr i samlet flokk går til et magisk sted. Så går vi gjennom en løype over brennende lava (i alle fall ser det sånn ut) som gir assosiasjoner til barndommens besøk på lekeland, før vi kommer til en merkelig hotell-lobby der ingenting er som på et vanlig hotell. Jeg skal ikke røpe hvor ferden går videre, for overraskelsesmomenter er noe av kjernen i denne forestillingen.

[ Annie med hjertet på rett side (+) ]

Hele veien er skuespillerne kjempegode til å trekke barna blant publikum inn i forestillingen – eller leken, vil jeg heller si. For dette er på alle måter en lek, og det må løses både ett og to og tre problemer på veien. Barna får frigjøre seg litt fra foreldrene de er sammen med og oppleve ting på egen hånd, og de som var på premieren, ble fort veldig entusiastiske. Når skuespillerne også husker hva barna heter, skapes det en veldig fin kontakt mellom teatertruppen og deres yngre publikum.

I «11-trikken går til Nordpolen» var det lett å begeistres over de scenografiske løsningene som var gjort. Scenografien, som nå er signert Tobias Lehrskov-Schmidt og installasjonsdesigner Frida Vige Helle, er enda mer imponerende i denne produksjonen på Økern. Særlig scenen der vi er inni en hjerne er veldig spennende løst, og bare det å slippe oss inn i en hjerne er jo en knall-idé! Også når vi sitter i trikken på vei til Nordpolen, er vi omgitt av et vidunderlig landskap laget av gamle tekstiler, og Nordpolen selv er en åpenbaring i hvitt. Når vi beveger oss fra ett rom til et annet, dukker innganger og nedganger opp på de utroligste steder, og det er gjort et fortreffelig arbeid med å gjøre vandringen så eventyrlig som mulig i både det visuelle og det lydlige. Den magiske stemningen er det ikke noe å si på, med andre ord.

En ting som slår meg ganske tidlig i forestillingen, er at dette egentlig er ganske sakte teater. De ulike scenene er relativt lange, og det skjer ikke så store og dramatiske ting under denne oppdagelsesferden av en forestilling. Det er noen digresjoner og fortellinger, mye tull og verbalt tøys, og det brukes ganske god tid på de momentene som er vesentlige for fortellingen. Kanskje er det Feil Teaters intensjon å lage noe som nettopp går litt sakte? Mens vi venter på trikken, blir i alle fall en av foreldrene i publikum kurert for stress, godt hjulpet av alle barna og den snurrige, giftgrønne og litt skumle legen doktor Rosenstock (Amanda H. L. Stand). Så midt i alt det morsomme og rare er det gjort plass til litt ettertanke, og det kan jo heller ikke skade.

Feil Teater har virkelig klart å lage et konsept som stadig kan fylles på ulike og nye måter. Trikketuren til Nordpolen kan være ramme for ulike fortellinger, og årets tur viser at det fortsatt er masse liv i konseptet. Så mye liv at jeg ikke håper tittelen «Siste stopp: Nordpolen» er siste stopp for Feil Teaters trikketurer i vinterhalvåret.

Forestillingen er gratis og spilles helt frem til til 31. januar. Passer for barn fra 6 år.