---
4
FILM
«Priscilla»
Regi: Sofia Coppola
USA, 2013
---
I fjor fikk vi se Baz Luhrmanns ekstravagante festfyrverkeri-tolkning av livshistorien til «Elvis», så da er det vel bare rett, rimelig og på sin plass at hans ekskone Priscilla får fortalt sin side av historien. Regissør/manusforfatter Sofia Coppola har tatt sitt utgangspunkt i Priscilla Presleys memoarbok «Elvis and Me» fra 1985, og filmen er utviklet i såpass nært samarbeid med Presley at hun er oppført som utøvende produsent - noe som gjør det lett å mistenke at dette vil bli en veldig renvasket tolkning av hendelsene. Men nei, ikke helt. Snarere en overflatisk og kondensert fritolkning av en komplisert forhold, som på sitt vis har et like flytende forbindelse til virkeligheten som Baz Luhrmann. Men «Priscilla» kunne knapt ha vært mer forskjellig fra hans «Elvis»; en nøktern lavbudsjettproduksjon fortalt i beskjeden skala, kjennetegnet av Sofia Coppolas kjølige distanse til materialet.
Dette er definitivt ikke en film strømlinjet for Elvis-fans som foretrekker myten som ble bygget opp rundt «kongen», og helst ikke vil bli påminnet om at det bak fasaden skjulte seg en mann med sine feil og mangler. «Priscilla» skildrer Elvis på en såpass ærlig måte at boet nektet å lisensiere ut musikken hans til filmen. Etter å ha lest manuset kritiserte datteren Lisa Marie Presley Coppolas portrett av faren som et «manipulativt rovdyr», og beskylte henne for å ha «et sjokkerende hevngjerrig og foraktfullt perspektiv».
[ Et sultent blikk på Oslo (+) ]
Det er mulig at Lisa Marie på dette tidspunktet slet med personlige problemer (hun døde kort tid senere i en alder av 54 år), men det er uansett vanskelig å kjenne igjen denne beskrivelsen i filmen – som er fair og balansert i sin skildring av foreldrene. Begge overbevisende spilt av forholdvis ukjente Cailee Spaeny og den australske «Euphoria»-kjenningen Jacob Elordi. Sistnevnte har en mindre krevende oppgave enn Oscar-nominerte Austin Butler hadde i «Elvis», men Elordi gjør like fullt en solid prestasjon som treffsikkert fanger opp rockekongens særegne diksjon og karisma.

Det er kanskje litt lumpent å påstå at Sofia Coppola har kuppet «stakkars rike pike»-sjangeren, men de fleste filmene hennes (fra «Lost in Translation» til «Marie Antoinette») dreier seg om problemene til kvinner som lever i en privilegert boble ikke ulik den hun selv vokste opp i. Noe som slett ikke er ment som kritikk av en filmskaper som for lengst har bevist sine betydelige talenter, og mer en kommentar om hvordan hun har benyttet sin egen livserfaring som en ressurs for å fortelle historier med en veldig spesifikk innfallsvinkel. Så det er lett å se at hvorfor Coppola er tiltrukket av livsløpet til Priscilla Presley, som ble plassert i et låst gullbur tidlig i tenårene, og først brøt ut av det som voksen kvinne. I motsetning til Baz Luhrmann legger ikke Coppola skjul på at Elvis begynte å kurtisere Priscilla i en alder som trolig ville ha fått ham mistenkt for pedofili i dag. Han var 24 år. Hun var et barn på fjorten.
La gå at Presley (ifølge filmen) behandlet henne veldig varsomt og respektfullt, sa de rette tingene og nektet plent å være intim med henne før hun hadde passert myndig alder. Filmen fungerer best i denne innledende fasen av forholdet, som ikke har blitt skildret så utmattende mange ganger før: mens Priscilla Wagner er en håpløst ung pike med en far utstasjonert som luftforsvaroffiser på en tysk militærbase i Bad Nauheim. En ensom jentunge som føler seg utilpass i et land hun ikke kjenner, og slett ikke trives i. Men alt snus på hodet etter at hun blir invitert på en fest hjemme hos Elvis Presley, som avtjener sin velpubliserte militærtjeneste i Tyskland. Allerede her får vi en fornemmelse av at hun er et barn som metodisk blir «groomet», og Priscillas foreldre er naturlig nok bekymret over at den mindreårige datteren deres blir kurtisert av klodens mest berømte mann.

Priscillas førsteinntrykk av Elvis er at han en sjenert guttunge som savner sin kjære mamma, men det er opp til oss å vurdere om alt bare var et spill for å forføre henne. Det blir fort klart at Elvis har all makten i forholdet som utvikler seg mellom dem, og at Priscilla bare er en passasjer på reisen. Ingen stor overraskelse at Elvis viser seg å være en krevende mann som kontrollerer alle aspekter av livet hennes. Han forventer at Priscilla tolerer at han ligger med dem han vil, men virker ikke særlig interessert i å ligge med henne - og behandler henne som en skjør dukke. Etter at Priscilla blir gravid er hun en dukke han ikke lengre vil leke med. Filmen blir mindre interessant etter historien forflytter seg til Graceland, mens Sofia Coppola pliktskyldig gjenskaper de forventede høydepunktene frem til Priscilla forlot en nedkjørt Elvis i 1972.
[ «Fairytale Of New York» lever - men Shane MacGowan er død (+) ]
Coppolas blasert-døsige registil forsikrer at dette aldri blir noen såpeopera, selv om manuset hennes lett kunne ha blitt den typen biografisk TV-film som stadig dukket opp før streaming-æraen (boken ble tidligere filmatisert som den todelte miniserien «Elvis and Me» i 1988). «Priscilla» er såpas kjølig og metodisk iscenesatt at den aldri vekker særlig sterke følelser, men bidrar til å forsterke inntrykket av at Priscilla forble en tilskuer i sitt eget liv – som befant seg på utsiden, selv i sitt eget ekteskap. Stort sett etterlatt alene i Graceland mens Elvis dro ut for å herje med gutta og spilte inn filmer der han forførte de kvinnelige motspillerne sine.
Dette er så velkjent materiale at det eneste Sofia Coppola kan gjøre for å skille seg litt ut er å fokusere på detaljene. Som måten Priscilla må ta seg tid til å feste de kunstige øyenvippene før hun kan kjøre til sykehuset for å føde datteren, eller måten den joviale stemningen i Elvis’ innerste sirkel føles veldig utstudert og unaturlig.

Coppola fanger årvåkent opp de rastløse bena til Elvis, som dirrer av nervøs energi forsterket av en jevn diett av amfetamin. Piller blir introdusert i forholdet deres før Priscilla engang rekker å kysse Elvis, og er et konstant nærvær i hele deres samliv. Piller for å ha det moro, piller for å slappe av. Piller for å sovne, piller for å våkne opp. Piller til du aldri våkner opp igjen. «Priscilla» er på sitt beste i de små detaljene, men blir lite bemerkelsesverdig i den store helheten. Coppola kommer seg aldri under overflaten og forteller oss fint lite vi ikke har hørt så mange ganger før. Kanskje myten er å foretrekke fremfor den underveldende virkeligheten.