Hvem er Nasjonalmuseet til for?

Nasjonalmuseets nye direktør, Ingrid Røynesdal, har snart sittet to måneder i førersetet. Hun har ikke sittet stille, men hun har heller ikke markert seg offentlig. Hun må snart stake ut kursen videre. For selv om museet utad fortoner seg som en suksess med en og en halv million besøkende i løpet av det første året etter åpningen i juni i fjor, er det grunn til å spørre hvem Nasjonalmuseet er til for?

Bortsett fra utstillingene med Thorvald Hellesen, Louise Bourgeois og Årsutstillingen til kunsthåndverkerne, som Nasjonalmuseet strengt tatt bare er vertskap for, har flere av årets utstillinger blitt møtt med skarp kritikk. Problemene bunner i strukturelle problemer som den nye direktøren må finne en løsning på.

Jeg har tidligere pekt på at Røynesdals manglende fagkompetanse kan bli hennes styrke. Hun er en god leder som ikke er redd for, men heller søker å forene motsetninger. I tillegg til å være gift med en billedkunstner, synes hun å være godt orientert om det meste i kulturlivet. Men utgangspunktet hennes kan like gjerne bli et problem: Hvis museet skal fylle sitt samfunnsoppdrag og nå ut til et bredt publikum, bør de valgene som tas baseres på faglige begrunnelser som tar hensyn til historien og samtiden.

Siden direktøren mangler formell kompetanse, kan hun fort komme i klem mellom motstridende interesser i et museum som har flere års historie med konflikter. På overflaten ser det hyggelig ut. Men Røynesdals største utfordring er å bli kvitt den fryktkulturen flere anonyme og uavhengige kilder har hvisket om gjennom lang tid.

Overraskelsen var stor da Karin Hindsbo ble ansatt som Nasjonalmuseets direktør i 2017. «Alle» ventet at daværende direktør Audun Eckhoff skulle få forlenget åremålet fram til den planlagte åpningen i 2020. Den ble som kjent utsatt i to år. Overraskelsen var ikke mindre da Hindsbo i 2018 kvittet seg med direktørene for museets ulike kunstneriske fagavdelinger. All makt ble samlet hos direktøren med én ansvarlig under henne: Som avdelingsdirektør samling bestemmer Stina Högkvist utstillingene, uavhengig av om det er moderne eller eldre kunst, arkitektur, kunsthåndverk eller design. Problemene denne maktkonsentrasjonen forårsaker ser vi resultatene av nå. Og da tenker jeg ikke på debatten som fulgte etter at samlingsdirektøren kalte Christian Krohgs store maleri «Oppdagelsen av Amerika» for «kolonialistisk».

[ En gigant på Henie Onstad (+) ]

Først var det ullutstillingen «Oltre Terra», som var blottet for lokal relevans. Den italienske designerduoen hoppet bukk over norsk ullhistorie, norske tradisjoner og samtidens norske ulldesignere. De glemte det lokale og forgapte seg i det globale. Norges nasjonale designmuseum la ansvaret hos en ung kurator som ikke evnet å gi italienerne en oppdragsbeskrivelse som ville gjort utstillingen relevant for et norsk publikum. Den skarpeste kritikken her kom fra miljø- og tekstilforkjemperne Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson.

Så kom utstillingen med Harriet Backer, som låste den lysskimrende maleren inne i en mørk og dyster scenografi. Den er det verste eksemplet på dårlig bruk av Lyshallens storslåtte arkitektur: Det var ikke mulig å forstå at utstillingen vises i det spesielle rommet. At utstillingens fortelling om Backer også var blottet for et klasseperspektiv, ble grundig påpekt av i Klassekampen.

Til slutt kom utstillingen «Hånd og maskin. Arkitektoniske tegninger» som åpnet 16. november. Til tross for noen interessante innslag er det vanskelig å forstå hva museet vil med utstillingen. Den fremstår som navlebeskuende og fagintern, og det er grunn til å spørre hvorfor museet mener dette er viktig nok til å oppta plass i Lyshallen? «Intensjonen er god. Utstillingen er forbausende dårlig.» skrev kritikerkollega Gaute Brochmann i Morgenbladet fredag. Det kan virke som museet ikke ønsker å utnytte arkitekturens særpregede kvaliteter: Nok en gang var Lyshallens glasskledde marmorvegger dekket inn av triste, grå lerretsgardiner.

Problemene begynte allerede før Nasjonalmuseet åpnet. Museet ble kritisert for å være fraværende og passiv i perioden etter at de gamle museumsbyggene stengte. Også åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» ble gjenstand for massiv kritikk. Det var mye god kunst, men museets utvelgelsesmetode og det at de tilpasset utstillingen til et ungdomspublikum som egentlig ikke er interessert, ble debattert over lang tid. De første årenes utstillingsprogram ble også kritisert, blant annet fordi den første utstillingen med en norsk samtidskunstner skulle presenteres så langt fram som i 2025. I tillegg var listen totalt blottet for norske, mannlige (samtids-) kunstnere.

Debatt om utstillingene og utstillingspolitikken er naturlig. Men en vesentlig grunn for problemet ligger i ledelsesstrukturen. Når all makt samles hos én person mister museet det sikkerhetsnettet som kunne fanget opp og justert de problemene som er påpekt her. Når museets ulike fagområder ikke har hver sin avdelingsleder, mister de den justerende redaktørfunksjonen som kunne vurdert og korrigert kuratorenes valg.

Å overvåke valgene som blir gjort for flere utstillinger samtidig, er for mye for én person alene. Direktør Ingrid Røynesdal har ikke daglig ansvar for å følge opp utstillingene. Men det er hennes ansvar å legge de store linjene for Nasjonalmuseets utstillingspolitikk. Med én fagansvarlig avdelingsdirektør under toppsjefen blir museet veldig sårbart for feilvurderinger av det slaget vi har fått demonstrert flere ganger i år.

Ledelsesstrukturen bygger ikke faglighet. Museet har 24 kuratorer som skal forske og lage utstillinger. Det høres mye ut, men de er forsvinnende få sammenlignet med markedsavdeling, formidling, bibliotek og arkiv, prosjektledelse, administrasjon og sikkerhet. Kunsten er i samme situasjon. Nybyggets utstillingsareal er større enn det samlede kvadratmetertallet i de fire museene som ble tvangssammenslått av byråkratene i Kulturdepartementet i 2003. Men en stor del av arealet går med til Lyshallen og dens skiftende utstillinger. Søylerommet må også trekkes fra. Det brukes til å vise verk fra det omstridte sponsorsamarbeidet med Fredriksen-søstrene.

I januar gikk den meritterte kunsthistorikeren Steinar Gjessing ut med skarp kritikk av hva som vises i den permanente samlingsutstillingen. Dette har blåst liv i debatten om Nasjonalgalleriet. Ansvaret for det historisk viktige og fredede bygget er overført til Statsbygg. Audun Eckhoff har i ettertid innrømmet han at han ikke hadde klart, eller turt, å ta opp kampen for Nasjonalgalleriet. Flere har påpekt at den permanente samlingen har for liten plass i det nye Nasjonalmuseet. Nasjonalgalleriet bør tas tilbake og brukes som utstillingsarena for den kunsten det ble bygget for.

Spørsmålet er om Ingrid Røynesdal ser og evner å ta tak i disse problemene? Tør hun å stå opp mot Kulturdepartementet og kreve bruksretten for Nasjonalgalleriet tilbakeført til Nasjonalmuseet? Evner hun å sette fagligheten i førersetet og gjøre om ledelsesstrukturen slik at utstillingene kan skape engasjement og debatt på grunn av innholdet og ikke feilvurderingene? Klarer hun å etablere etiske standarder for sponsorsamarbeid slik at vi unngår debatter som den som har fulgt samarbeidet med døtrene til skatteflyktningen Fredriksen? Den ferske direktøren har mye å leve opp til.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen