Ingen hestekur mot sosial nød

---

4

TEATER

«Equinas’ diagnose»

Regi og kostymer: Claire de Wangen

Scenografi og lys: Morten Bendiksen

Komposisjon/lyddesign: William Kjeldsberg

Medskapende skuespillere: Fredrik Petrov, Line Heie Hallem, Jonathan Ibsen, Moa Meinich, Anne Kokkinn, Lilou de Wangen

Spiller på Veterinærhøgskolen på Adamstuen

---

Det er ikke lenge siden aktiviteten ved den gamle Veterinærhøgskolen på Adamstuen i Oslo ble lagt ned. I 2020 ble hele forsknings- og studiemiljøet der flyttet til Ås, og siden har stedet stått tomt. Oslo kommune og eiendomsselskapet Linstow har når kjøpt opp hver sin del av det store praktbygget på eiendommen, og det har blitt utviklet planer og ideer omkring hva bygget skal romme videre. Men enn så lenge er det altså tomt, og for en kunstner som Claire de Wangen og hennes deWangen-produksjoner, er dette et perfekt sted å skape en opplevelsesforestilling.

Claire de Wangen har som spesialitet å skape stedspesifikke forestillinger der særlig forlatte hus og lokaler har blitt brukt som utgangspunkt. Ofte bruker hun fiksjonen og forestillingen til å la veggene snakke, og mange ganger har hun lagt handlingen til en fiktiv fortid. Denne gangen er forestillingen mer en nåtidig fortelling om mennesker som har flyttet inn i den gamle Hesteklinikken på Veterinærhøgskolen fordi de ikke har noe annet sted å bo.

For den som har opplevd deWangen-produksjoners forestillinger tidligere, er det mange elementer som er velkjente i denne forestillingen. Som flere ganger før, deles vi også nå i grupper, som ledes gjennom ulike rom og situasjoner i Hesteklinikken på ulike tidspunkter. Vi får utdelt headset når vi kommer, og deler av fortellingen får vi gjennom lytting til disse, mens andre deler opplever vi uten headset. Å ta av og sette på headsettet flere ganger gjennom forestillingen er ganske forstyrrende, og det er som om vi hele tiden beveger oss mellom to ulike tilnærminger til det vi skal oppleve med litt ulike typer av lag med fiksjon. Det tjener ikke forestillingen, og som fiksjon blir dette oppbrutt og rart.

Som i tidligere forestillinger følger vi flere ulike karakterer, som vi får vite litt, men ikke alt om, og de står også i et forhold til hverandre som utover i forestillingen blir tydeligere. Enkelte tråder forblir imidlertid løse, men det er også noe som gjerne følger med disse forestillingene. Allikevel er denne forestillingen mer konsistent og sammenhengende enn flere av deWangens tidligere produksjoner, og det er fint, men kunne gjerne vært utnyttet enda bedre. For som fortelling er dette veldig statisk og uten noen tydelig utvikling eller noen spennende vendinger.

[ Annie med hjertet på rett side ]

I «Equinas’ diagnose» befinner vi oss ikke bare i et fiktivt univers befolket av snurrige karakterer med like snurrige ideer, vi treffer altså et knippe skikkelser som har flyttet inn i den gamle Veterinærhøgskolen midlertidig. Noe av det første vi hører i headsettene, er en radiosending om en uendelig lang kø utenfor Fattighuset og opprør på grunn av mangel på mat. Når vi så treffer den østeuropeiske «businessmannen» Nico (Fredrik Petrov) i grilldress og flipflops, som mer enn hinter om at han er papirløs, og vi stadig vekk passeres av den noe stusslige Ågot (Anne Kokkinn), er det lett å se at dette er en fortelling om de som har falt utenfor. De som ikke vet hvordan de skal komme seg videre.

Lenger ut i fortellingen treffer vi også en pamp av en byggherre (Line Heie Hallem) som er full av både visjoner og strategier, men er ute av stand til å huse dem som trenger det mest. En gravid ung kvinne (Moa Meinich) prøver forgjeves å få en bitteliten leilighet, men avspises med en plass i stallen. Det er fortsatt vanskelig å få plass i herberget når det nærmer seg jul, med andre ord. Det sosiale engasjementet i denne forestillingen er fint, og selv om jeg ikke har sett alle deWangens produksjoner, oppleves dette som et noe sjeldent og litt nytt element i en slik produksjon.

[ Lars Noréns sterke trilogi om en dysfunksjonell familie spilles samlet av et fantastisk ensemble på Trøndelag Teater (+) ]

Det sosiale engasjementet er også flettet fint sammen med det som er forestillingens tittel, «Equinas’ diagnose». I små (og kanskje litt for få) drypp får vi høre fortellingen om hestemedisineren Adam Equinas, som lenge har forsket på hvordan mennesker skal bli snillere med naturen, med dyrene, og med hverandre. Først tror han at vi må bli mer like dyrene – men han ender med å mene at vi må bli mer menneskelige. Det er også en god tanke, men jeg undrer meg over at jeg ikke fylles mer av denne forestillingen, slik jeg for eksempel ble fylt av «Shiemens» fra 2022, som var en samproduksjon med Det Norske Teatret. «Equinas’ diagnose» er litt mindre vill og litt mer moralsk enn deWangens forestillinger pleier å være.

I tillegg til de fire karakterene jeg har nevnt, treffer vi også den unge Kalvin (Jonathan Ibsen) som prøver å finne en plass i verden, selv om han i utgangspunktet var et uønsket barn, og vi treffer jenta Lynx (Lilou de Wangen) som avslutningsvis viser at hun representerer ungdom og håp for fremtiden. Det blir ganske pretensiøst og svulstig, og forestillingen klarer ikke å inspirere meg til å være menneske på en ny måte eller å se lysere på de samfunnsproblemene forestillingen tar opp. For selv om tankene er store, blir forestillingen som helhet både for oppbrutt og for statisk til å virkelig løfte tankene.