Kultur

Plastikk-«Grease» i Oslo Spektrum

«Grease» i Oslo Spektrum frir til alle som allerede er blodfans av musikalen og filmen.

Dagsavisen anmelder

---

3

MUSIKAL

«Grease»

Av Jim Jacobs og Warren Casey

Regi: Tom Sterri

Koreografi: Tomas Glans

Med: Atle Pettersen, Charlotte Brænna, Cengiz Al, Mia Gundersen, Tom Sterri, Espen Bråten Kristoffersen, Maja Chrsitiansen m. fl.

Oslo Spektrum

---

«Grease» er en av disse musikalene som knapt nok trenger en presentasjon. Etter urpremieren på sceneversjonen i 1972 er det filmen med John Travolta og Olivia Newton-John fra 1978 som virkelig har gitt musikalen feste i flere generasjoner. «Grease» er i dag en yndet forestilling å sette opp for både profesjonelle og amatører innen musikalfaget. Taran Produksjoner satte i 2018 opp en versjon av musikalen på Chateau Neuf, og dette var en oppsetning som led under oppjaget spillestil og mangel på god karakterinnstudering. Det ble mer show enn teater, og forestillingen var det en anmelder gjerne kaller «en forglemmelig opplevelse». Men Taran prøver igjen – denne gangen i Oslos storstue, Oslo Spektrum. Den store arenaen innbyr til en noe annen tilnærming til scenefortellingen enn det scenen på Chateau Neuf gjør. Men om forrige oppsetning ble for overfladisk, så er denne versjonen bare blitt enda mer overflate.

Som i 2018 er det Charlotte Brænna som spiller rollen som Sandy, og denne gangen har hun selskap av Atle Pettersen som Danny. Forestillingen byr på flere kjente navn som Tom Sterri i rollen som Vince Fontaine (Sterri er også forestillingens regissør) og Mia Gundersen som læreren Miss Lynch. Cengiz Al, som vi denne høsten har sett i NRK-serien «Dummedag», har en mindre rolle som bølla Kenickie. Denne forestillingens største styrke, er at hele ensemblet på scenen er gode både til å danse og synge. De har også en flott ensemblefølelse i de store dansenumrene som «Born to Hand Jive» og «We Go Together», og det er ingen av skuespillerne som forsvinner i det store, store rommet som Oslo Spektrum jo er.

«Grease» i Oslo Spektrum.

Men det er ganske åpenbart at en scenefortelling som tross alt har noen menneskelige elementer, noe vi skal leve oss inn i, noen vi skal føle med, passer dårlig på en arena som dette. Følelsen man sitter igjen med, er at forestillingen er en slags kopi, en forestilling basert på en idé om hva «Grease» skal være. Det hele oppleves som veldig upersonlig, og verken følelsesladde scener eller humor når ordentlig igjennom.

Scenedekoren består hovedsakelig av store digitale projeksjoner på bakveggen, og disse motivene har noe veldig glatt og plastikk-aktig over seg. I den første scenen, er Sandy og Danny tar farvel blant palmer og bølgeskvulp, ligner de mistenkelig på Barbie og Ken, og vi skal ikke mange scener ut i denne forestillingen før jeg tenker at det hele ser ut som om det er produsert av leketøysgiganten Mattel.

Alt fra kostymer til frisyrer til scenedekor ser mer ut som det er en del av en ny film om Barbie, enn en musikal skapt på 1970-tallet. Dermed er det ikke lett å relatere seg til noe av det som skjer i denne forestillingen. Denne verdenen er det virkelig ikke mulig å nå helt inn i.

«Grease» i Oslo Spektrum.

Det kunstige ved denne forestillingen blir ekstra påtagelig i andre akt, da det plutselig blir tekniske problemer i et svært intimt og romantisk øyeblikk mellom Danny og Sandy mens de sitter i en bil på drive in-kino. En scenetekniker kommer inn, og Atle Pettersen (eller kanskje Danny) kommenterer lakonisk: «Ja, nå ble det kleint med tre personer her». Og det er jo morsomt – det eneste morsomme øyeblikket i denne forestillingen, faktisk. For dette er jo ekte, det er på ordentlig. Det er en impulsiv kommentar, og et øyeblikk lever både personene og situasjonen på scenen. Da ler til og med jeg, midt oppi denne forestillingen som ellers er altfor kalkulert.

«Grease» i Oslo Spektrum

Et par underlige ting må for øvrig nevnes: Noen sanger har tekster på norsk, andre har tekster på engelsk. Skuespillerne snakker jo norsk, så det oppleves som ganske unaturlig når de plutselig synger på engelsk. På Oslo Spektrums hjemmeside står det at engelske tekster åpner for allsang. Men det er ingen som synger i mils omkrets der jeg sitter. Det er knapt noen som tramper takten. En annen snål ting, er at Vince Fontaine, som iblant dukker opp som radioprater på storskjerm, alltid introduseres på skjermen med bildet av en 70-talls-TV med snøvær (masse skurr på skjermen). Hva gjør den TV-en der når han hele tiden sier at han snakker på Radio Vinyl? Hvorfor kom ingen på å vise bilde av en radio?

«Grease» i Oslo Spektrum.

De som vil ha show, får i det minste mye god sang og strålende dans. Og for den som elsker filmen med John Travolta og Olivia Newton-John, er det morsomt at flere av koreografiene i denne forestillingen minner svært mye om de vi finner i akkurat den filmen. Slik sett frir denne forestillingen i hovedsak til dem som allerede er blodfans av «Grease», og på et vis oppleves den som en tidvis underholdende, pen og pyntelig oppsummering av filmen. Har man ikke andre forventinger enn å få høre alle de kjente sangene sunget av dyktige sangere, få noen spreke shownumre på kjøpet og se noe som minner om denne filmen, kan man få en fin opplevelse i Oslo Spektrum.

«Grease» i Oslo Spektrum