Helgens nye låter: Malin Pettersen skriver ønskeliste og El Cuero har noe usagt

---

5

LÅT

Malin Pettersen

«Santa»

---

Ikke før har Malin Pettersen snudd opp ned på sin egen posisjon innen nordicanasjangeren med popalbumet «Trouble Finding Words», så tar hun formatet inn i juletradisjonen på sin helt egen måte. Dette er både americana og RnB, men mest av alt en nydelig popsang med dempet juleakkompagnement inkludert en og annen bjelle, litt knipsing og lysende kor fra skyggene.

«Santa» er en harmoni- og vokalsterk sang om, ja julenissen, om ensomhet, hjertesmerte, savn og det å ønske at denne desembermåneden blir en å huske. Kort sagt alt det som hører julen til. Hennes egen lett melankolske gitar, twangen i pedal steilen, vokal, teksten og den lekne klarheten i arrangementene og allsangrefleksen, gjør at noe som kunne blitt klisjéfylt får et riktig så originalt glimt i øyet. Skrevet og produsert av Pettersen selv, med Veslemøy Narvesen som tromme- og juleklangmester og et band bestående av Øyvind Blomstrøm (bass med mer), Stian Jørgen Sveen (pedal steel), Nikolai Grasaasen (piano) og Mathias Rognskog (klokkespill/tamburin).

Erika Norwich med sterkt budskap

---

5

LÅT

Erika Norwich

«Usynlig»

---

Noen ganger trenger man ikke pakke inn budskapet i altfor store bilder. Erika Norwich ga nylig ut EP-en «Fra hjertet til hodet og ut», og hennes solide posisjon på TikTok vil gjøre at den sangen hun nå kommer med, tematisk i tråd med mye av det hun har sunget om tidligere, kan komme til å sette spor hos mange. Det er en pianoakkompagnert og «stor» ballade om psykisk sykdom og selvmord blant unge, en rett fram historie som ikke kunne vært sterkere om hun hadde valgt mer vidløftige virkemidler.

«E det sånn at man må dø for å bli sett», spør Norwich med utgangspunkt i en historie om en ung jente som prøvde å holde ut, men som sangen viser fant det lettere å dø. «Usynlig» er fiksjon, men alvoret i den er dessverre helt reelt. I et kommersielt poplandskap er derfor dette en usedvanlig sterk utgivelse, sjeldent direkte og av den grunn viktig både for dem som kjenner seg igjen, enten de er unge selv eller foreldre, eller man som kjenner noen som sliter. Som sang understreker den Trondheimsartistens solide talent som låtskriver og vokalist, samtidig som den vil kunne skape grobunn for å snakke om det aller vanskeligste, også på tvers av generasjonene. (Trenger du noen å snakke med? Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no, Mental Helse: 11 61 23)

---

5

LÅT

Eie

«Skin»

---

Emilie Eie går inn i førjulstiden med fascinerende støy og skurr ispedd kledelige mengder desperasjon og tvil på sangen «Skin», som ifølge Stavanger-artistens pressemelding handler om å grue seg til høytiden. Hun har spilt i en rekke band de siste årene, og er en meningssterk vokalist og musiker i hjembyen. Med prosjektet som bare er kalt Eie ga hun ut en EP tidligere i år, og også med «Skin» (som i «hud») tar hun et langt steg i retning noe bunnsolid tuftet på rockens mørkeste understrømmer, på støypop, gothrock, grunge og en produksjon man kan fryde seg over.

Hun skrur gitaren inn mot Dinosaur Jr., og hør bare hvordan hun bruker theremin og autoharpe som øvrige glitrende støyelementer. Piano, fuzz og glidende harmoniflater understreker store melodiske lydbilder og en klar vokal som med stor spennvidde formidler mye tvil. Om hva man skal komme hjem til. Om man i det hele tatt skal hjem? Av alle sangene som kommer nå og som handler om å grue seg til noe, går denne langt utenpå det meste. Og den behøver heller ingen datostempling. Innspilt hos Espen Eidem, produsert og for det aller meste spilt av Emilie Eie selv, supplert av Harald Harestad (elgitar) og fin koring fra Ariel Aarstad, Milja Jørgensen, Simen Amundrud og Frank Tore Tjørhom.

Fay og Skaar synger Anne Grete Preus

---

6

LÅT

Fay Wildhagen og Skaar

«Når himmelen faller ned»

---

Egentlig ingen julesang dette, men her har vi uansett den vakreste versjonen som tenkes kan av Anne Grete Preus vintersang, den med linjene «Det snør himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer». «Når himmelen faller ned» er hentet fra albumet «Møtested – en hyllest til Anne Grete Preus», som utgis samtidig med denne singelen. På albumet har Fay Wildhagen samlet noen av Preus’ mest sentrale låter og invitert gjester som tolker sangene til artisten som døde i 2019 på sin måte.

Her har hun selv tatt med seg Skaar med seg som duettpartner i en produksjon som lik innholdet i sangen «stanser opp» i undring og ettertanke. Med kun Wildhagens keyboardakkompagnement og Askjell Solstrands piano hører man styrken og intensiteten i Wildhagens nydelige vokal og hvor fint den harmoniserer med Hilde Skaars stemme som lander som lett skarrende snøfnugg over det hele. En usedvanlig vellykket tolkning av en sang mange har et forhold til, av en sanger som forhåpentligvis enda flere oppdager gjennom denne hyllesten.

El Cuero er tilbake

---

4

LÅT

El Cuero

«Dream It Up Again»

---

Rocken er nesten alltid best i trioformat. Nå er El Cuero tilbake med sin første låt på hele seks år, og det etter å ha gitt ut sju album som gjorde dem til noe av det fremste innen den americana-inspirerte gitarrocken her til lands. Men så, etter «For All Remaining Days» i 2017 ble det stille. I hvert fall fra El Cuero. Medlemmene derimot har ikke ligget stille. De har hevet hyra i band som Kvelertak (Håvard Takle Ohr), The Dogs (Tommy Reite) og Spidergawd. Men nå har vokalist, gitarist og låtskriver Brynjar Takle Ohr funnet ladekablene og gnisten i El Cuero igjen, nå som trio.

Han har fått med seg broren Håvard og bassist Reite, mens bandets tidligere gitarist Øyvind Blomstrøm faktisk er å finne på en annen av ukas utgivelser, Malin Pettersens «Santa». Uansett, «Dream It Up Again» er en solid rockelåt med dybde og amerikansk driv hvor gitaren og Brynjars vokal hinter til høy himmel og åpne drømmende landskap. Låten er hentet fra et kommende nytt album som har fått den symbolske tittelen « … are we done yet?». Apropos Spidergawd hvor Brynjar er med på gitar, så er det Spidergawd-sjef Per Borten som står for innspilling og produksjon av El Cueros nye, og det høres i den sjenerøse miksen av referanser og store lydbilder hvor harmoniene og den blødende tradisjonsrocken renner i strie strømmer. Han gjør El Cuero tettere og mer komplekse enn vi kan huske å ha hørt dem før. Det er bare å glede seg til fortsettelsen, nærmere bestemt album 8. mars og etterfølgende turné.

Janos med EP

---

4

EP

Janos

«Skydiving»

---

1980-tallet er på ingen måte over. Nå dukker Oslo-kvartetten Janos dekadent ned i klubbjungelen og kommer opp med en 5-spors EP som oser av overskudd. Samtidig har den et pastellnostalgiens drag over seg, som lett kan forveksles med melankoli. Janos Andersson er svensken som byttet ut en gryende solokarriere for det norske bandet som nå begynner å få en solid tilhengerskare med sjangerblandingen av alternativ og catchy gitarpop, 80-tallsynth ala Pet Shop Boys, småpunka «glitter and gloom» og nåtidig inspirasjon fra for eksempel The Weeknd. De fem låtene som utgjør det som er gruppas andre EP er lett varierte, og hvor «Om dig» stikker seg mest ut rett og slett fordi Janos her synger på morsmålet svensk. Det er ingen dum ting, snarere gir det låten et særpreg som et par av de andre mangler.

Best på EP-en er «Pretty Sad One», en sang om jenta som på mange måter er selve bildet på den litt triste delen av bylivet bandet synger så treffende om, hun som ikke lenger bryr seg om hva hun putter i seg og forlater festen med nye partnere hver kveld. «Pretty sad one, I think you’re the sad one/Party’s over, leaving with a new one/Hope you found a good one» synger Andersson. Som «Pretty Sad One» er også åpningskuttet «Such A Sigh» lettennelig pop med tempo og driv, med Anderssons karakteristiske vokal liggende høyt i miksen, det hele produsert av han selv og keyboardist Aksel Krystad. Bandet består ellers av Håvard Haugland på gitar og Kristoffer Sakseide på bass, og sammen sper de på med lekre detaljer og melodier som setter seg lett i øret. Alle brikkene og ideene er i ferd med å falle på plass, men vi savner enda litt mer gnister og galskap selv om få gjør denne sjangerleken så lekker og morsom som Janos på sitt beste. Det vil garantert høres når de spiller slippkonsert på Dunk i Oslo 25. november.

Bossanova fra Bergen

---

4

LÅT

Goofy Geese

«Mother»

---

Mens andre artister akkurat nå har forstått at det er vinter, disker Goofy Geese opp med en låt så sommerlig og sløy at man kikker etter småfuglene og forventer grønne blader på trærne. Kjernen i bandet er Mats Jøger og Kaja Malena Håvik, som har en uttalt og svært hørbar forkjærlighet for bossanova. Bandnavnet har eksistert en stund under Mats Jøgers domene, men da Håvik kom inn i 2022 oppsto denne drømmende varianten av en popduo som har noe helt eget på gang.

«Mother» er en sløy, luftig og småpoppa låt hvor Jøger forsterket med to øvrige gitarister tryller fram en fin brasiliansk Joao Gilberto-fønvind over strengene. Legg så til et folkpopaktig ekko av Lee Hazlewood og Nancy Sinatra i vokalene, mens refrenget med «Mother» like gjerne kan tippe hatten i retning John Lennon. Det mangler ikke på gode referanser selv om de ligger vel åpent i dagen, i en produksjon som innimellom drømmer seg litt for langt bort. Men på veien til et kommende album utgjør både «Mother» og (i denne sammenhengen) førstesingelen «Bam Bam» svært lovende skritt inn på den litt alternative popveien for bandet som har tilhold i Bergen med Matias Tellez i miksen.

Storm fra Trondheim

---

4

LÅT

Storm

«After A Lie»

---

Han er bare 14 år gammel, men er allerede et kultnavn som har inntatt de aller største scenene. I år spilte han på Tons of Rock, og etter Bylarm i høst er han blitt booket til neste års gigantiske Download-festival i Donington i England, en av Europas aller største rockfestivaler. Han smører ventetida med «After A Lie», en oppfølgerlåt til sjangerhiten «House of Cards» som antyder en liten dreining i retning, bort fra eldre metalcore-forbilder og mer i retning de store melodiøse partiene ispedd trap og kontante tempo- og rytmeskifter.

Leo Davadi Sundli fra Trondheim er definitivt ikke som andre ungdomsskoleelever, men musikken ligger i genene etter faren Sveinung Sundli. Han var inntil nylig med i bandet Gåte som han grunnla sammen med blant andre søsteren Gunnhild Sundli. Storms «After A Lie» er fortsatt langt hardere enn opphavets musikk. I utgangspunktet er låten en tung og seig rocker som hinter til Tønsberg-bandet Seigmen, før Storm skifter gir og gir den melodiøse rakkeren en øsende omgang med gitaren og et lekent, dystopisk og iskaldt komp. Stemmen og den kontante selvsikkerheten kan de fleste langt eldre musikerne innen sjangeren fortsatt misunne han.