«Annie» med hjertet på riktig side

---

5

MUSIKAL

«Annie»

Av Thomas Meehan (bok) og Martin Charnin (manus), Charles Strouse (musikk og sanger)

Kunstnerisk ansvarlig: Atle Halstensen

Regi: Samuel Harjanne

Med Henriette Steenstrup, André Søfteland, Sanne Kvitnes, Gunnar Eriksson, Ida Holten Worsøe.

Alternerende i rollen som Annie: Thelmine Vanay Olafsen, Leah Louise Borgen Johansen, Agnes Naomi Mwaniki Duvold

Folketeateret

---

Med «Annie» lanseres nå et vinterlig wonderland på Oslos største musikalscene, kort sagt starten på et årlig juleeventyr der i passasjen, en erstatning for «Reisen til Julestjernen». Den amerikanske familiemusikalen om den foreldreløse fattigjenta Annie er bygd på Harold Grays tegneserie «Little Orphan Annie», som igjen inspirert av et langt eldre dikt dukket opp i Chicago Tribune i 1924.

Hundre år etter at Annie-skikkelsen og det karikerte persongalleriet og skildringen av det klassedelte samfunnet ble skisset opp i avisformat, har Folketeateret lagt sin versjon tett opp til originalmusikalen. Geografisk og i sosial forstand er vi forflyttet til New Yorks 5th Avenue i etterdønningene av Wall Street-krakket i 1929. Dette gjør musikalen mer aktuell enn godt er også i norsk sammenheng. Med underliggende temaer som dyrtid, økende fattigdom, store klasseforskjeller, arbeidsløshet og framtidsfrykt i et urolig verdensbilde, griper den en tidsstemning som på ingen måte føles fremmed. «Annie»s suksessoppskrift er imidlertid tidløs.

Det handler om håp og mot, og ingen har dette så til de grader som Annie, 11-åringen som bor på et sjabert barnehjem for jenter, men som i sin ukuelige tro på at foreldrene en dag skal komme tilbake for å hente henne, lyser opp tilværelsen for både barna på hjemmet og etter hvert USAs aller mektigste. Den eneste hun ikke overvinner, er Miss Hannighan, en nærmest Dickensk erkeskurk som mener at ingenting er verre enn et jentebarn, at «unge damer er som en tumor» som hun synger i «Jentebarn». Verst i hennes øyne er selvsagt Annie.

Regissør Samuel Harjanne og kunstnerisk ansvarlig Atle Halstensen i produksjonsselskapet Scenekvelder behøver ikke gjøre mye ekstra for å understreke tematikken. Den som vil kan lese mye undertekst inn i en historie som ellers flyter på sjarmen, på glitrende versjoner av de kjente sangene og på et ensemble i toppslag. Og her er det umulig ikke å bli revet med av Annie-skikkelsen – på premieren spilt av Thelmine Vanay Olafsen – og de andre barna som med ukuelig showbizglede gyver løs på «For et beinhardt liv» så scenedekken revner. Det er en ensembleversjon av «It’s the Hard-Knock Life» som slår akkurat så hardt som den skal, og som gir mørke under alvoret som gir grobunn for musikalens håpefulle mantra «I morgen», sunget av Annie selv.

«Annie»-musikalen hadde urpremiere på Broadway i 1977, men historien er også før denne filmatisert en rekke ganger. I dag gjelder først og fremst 1982-klassikeren med Aileen Quinn som Annie og Albert Finney i rollen som den ensomme milliardæren Oliver Warbuck som inviterer et foreldreløst barnehjemsbarn til å bo i herskapshuset hans gjennom julen. Folketeateret-musikalen vil være som bjelleklang for alle som har et forhold til denne versjonen, hvor regien fint balanserer det litt odde i at en voksen milliardær litt uvillig ber hjem en foreldreløs som skal feire med han selv og hele hans store stab av tjenere. Som alle andre i «Annie», har også han, tross sitt nære vennskap til president Roosevelt (Øyvind Boye Løvold) og makten til å endre USAs skakkjørte økonomi, en forhistorie full av tårer.

Halstensen har oversatt «Annie» på nytt, oppdatert språket i noen grad men har også noen anakronismer som mest av alt høres ut som nødrim og blødmer som ikke lar seg plassere noe sted. I en satsing av dette formatet kan man undres over at han ikke har satt en forfatter på jobben, men han og resten av det kunstneriske ensemblet har i hvert fall ikke falt for fristelsen å oppdatere og modernisere uttrykket på musikalen, slik tilfellet var da den ble satt opp på samme scene for ti år siden. Det er har skjedd mye siden da, både når det gjelder historieformidling, koreografi (for øvrig Maria Wulcan i begge versjonene), rolleinnstudering og ikke minst bruk av video som en integrert del av scenografien. Inspirasjonen fra film generelt blir sømløst flettet inn i Petr Hlouseks scenedekorasjoner, også fysisk. Her har vi det grå og karrige barnehjemmet i kontrast til Oliver Warbucks overdådige «townhouse» på New Yorks mest fasjonable gate.

Hlousek skaper gatebilder, fattigstrøk og presidentkontorer som blår i øynene gjennom dybdeillusjonene videobruken inngir, og allerede i starten skjønner vi hvor han vil når «kameraet» tar oss fra Folketeater-bygningen (Arbeiderpartiet-logoen er retusjert bort) over Atlanteren til det store «eplet» og til Rockefeller-bygningen. Her forlates det norske sosialdemokratiet for en stakket stund, til fordel for amerikanske drømmer og hyperkapitalisme. Men ikke uten at hjertet forblir på riktig side, blant annet illustrert gjennom noen herlige ensemblenumre som blant annet radiosketsjen rundt «Oxydent».

Illusjonene i det dekorative er imidlertid lite verdt om ikke den menneskelige faktoren stemmer. Det gjør den her. «Annie» oppfyller alle ønskene man måtte ha om en frydefull musikaljul. Først og fremst gjennom Annie-figuren, som gjennom spilleperioden skal deles på tre jenter, men også i måten det øvrige typegalleriet er modellert etter de karikerte figurene i tegneserien og på andre historiske knagger. Slik har det seg at «Pørni» brått er på scenen i en vulgærutgave på vranga, spilt med frådende spritmarinert barneforakt av Henriette Steenstrup som ser ut som en million dollar i en kjole til to av dem.

Hennes barnehjemsbestyrer Miss Hannigan er totalt blottet for empati, oppslukt av drømmen om det «Luksusliv» hun og broren Rooster har fått lære om gjennom morens tvilsomme ABC. De to er sammen med Roosters kjæreste Lily van der Ritz en del av «Annie»s opprinnelige underliggende kritikk mot forskjellssamfunnets utbyttere. Gunnar Eriksson og Ida Holten Worsøe gjør maksimalt ut av Rooster/Ritz-tospannet, som to sleipe Tim Burton-aktige lurendreiere, uten å skjene for langt ut i satiren.

I rollen som Oliver Warbucks gjør André Søfteland en på kornet stram og reservert milliardær som innerst inne har et hjerte av gull. Sanne Kvitnes i rollen som assistenten Grace blir et emosjonelt bildeledd mellom Warbucks og Annie. På premieren lå stemmeleiene høyt, og det litt overdrevne i kraften kan kanskje tilskrives nervene på en slik kveld, men her skal kapellmester Bendik Eide og hans glitrende orkester ha ros for fleksibilitet og energisk tilstedeværelse, noe som understreker styrken i å ha levende musikere om ikke på, så i hvert fall bak scenen.

«Annie» oppfyller alle forventningene små og store måtte ha til en musikal som dette. Den kunne lett blitt for sukkersøt, eller enda verre blitt en ironisk parodi lokket fram av fortellingens enkle og moralsk rettlinjede sujett. Styrken ligger i måten Halstensen og hans team dyrker musikalens opprinnelige hjerte, og hvordan de stoler på at en snart hundre år gammel popkulturell suksess om klasseskille, håp og solidaritet har kvalitet nok i seg selv til å bære det eventyrlige.