---
5
FILM
«Napoleon»
Regi: Ridley Scott
USA/England – 2023
---
Etter suksessen med «2001: En romodysse» viet mesterregisøren Stanley Kubrick enormt mye tid, svette og (muligens) tårer til sitt neste prosjekt: en episk storfilm om livet til den franske hærføreren Napoleon Bonaparte med Jack Nicholson i den tiltenkte tittelrollen. Kubrick planla filmprosjektet ned til minste neurotiske detalj, og sto klar til å skape det han beskjedent hevdet ville bli «den beste filmen noensinne laget». Så ble produksjonen skrinlagt på grunn av de enorme kostnadene. Kubrick tok mye av det han hadde lært under forarbeidet og benyttet det i sin neste film: «Barry Lyndon», som inspirerte en britisk reklamefilmskaper til å regissere sin egen debutfilm plassert i samme tidsepoke: «The Duelists» (1977). Den unge mannens navn var Ridley Scott, som nesten femti år senere nå står klar med sin egen storfilm om «Napoleon».
På et tidspunkt ble Scott tilbudt manuset til Kubricks «Napoleon»-film, men det var ikke historien han hadde lyst til å fortelle. Så isteden startet han et separat «Napoleon»-prosjekt, som har et litt snevrere fokus og en helt annen innfallsvinkel. Den innfallsvinkelen er til stor grad definert av Joaquin Phoenix, vår tids fremste skildrer av neurotisk selvforakt og psykisk smerte. Så hans tolkning av Napoleon Bonaparte er en liten mann som skjener voldsomt mellom patologisk usikkerhet og selvhevdende bravado; mens han kompenserer for sin seksuelle utilstrekkelighet ved å lede Frankrike inn i en serie bakkekamper som totalt sto ansvarlig for over tre millioner døde soldater. En høy pris å betale for liten penis.
Fremfor å horve over hele livshistorien til Napoleon snevrer Scott inn fokuset til de snaue tretti årene etter den franske revolusjonen, mens han klatret til toppen av Europas maktelite som Frankrikes enerådende keiser og deretter trillet rett ned igjen. Fra Napoleons tid som ambisiøs kaptein som hyperventilerer av adrenalinfylt redsel under frigjøringen av Toulon, til han ble den «uovervinnelige» hærføreren som led sitt legendariske nederlag under slaget ved Waterloo. Ridley Scott gir ikke noe entydig svar på om han føler at denne keiseren manglet klær, så å si, men filmens syrlige tone legger ikke skjul på at han har en sunn forakt for de fleste selvutnevnte autoriteter.
«Napoleon» er jevnt over mer humoristisk enn forventet, og inneholder noen oppriktige gøyale øyeblikk. På et tidspunkt får Napoleon et raptusanfall over de arrogante britene som «tror dere er så jævla bra bare fordi dere har båter!», og hans tendens til å knulle sin likegyldige kone bakveien som en overivrig kanin understreker at Bonaparte var like utilstrekkelig i sengen som han var en formidabel strateg på slagmarken. Ridley Scotts pragmatiske kynisme kommer tydeligst frem i hans skildring av maktkampene i Frankrikes øverste sjikt, der den ene herskesyke taskenspilleren avløser den neste - og alt høytflygende tåkeprat om nasjonens ære bare er et påskudd for å tilfredsstille egoene til smålige menn.
Scott har langt mer respekt for de militærstrategiske manøvrene på slagmarken, og ingen nålevende filmskaper fanger bedre opp krigsscener i massiv skala enn Sir Scott. Muligens fordi hans strategi for å skape film på stort lerret ikke er helt ulik måten general Wellington (glimrende portrettert av Rupert Everett) kontrollerte bakkekampene. Han fanget opp disse kampscenene med åtte separate kamerateam samtidig, alle sendt ut på slagmarken under strenge marsjordre fra general Ridley Scott.
Det fremste ankepunktet her er at kinoversjonen bare forteller deler av historien. Under skuespillerstreiken fullførte Ridley Scott redigeringen av en komplett «direcor’s cut», som er halvannen time (!) lengre og vil bli vist i sin helhet på Apple+ en gang i fremtiden. Scott burde være godt vant til at filmene hans blir fiklet med av klåfingrede studiosjefer, noe som påvirket blant annet «Blade Runner» og «Kingdom of Heaven». I dette sjeldne unntakstilfellet ser det imidlertid ut til at Sir Scott selv insisterte på at «Napoleon» ble kuttet ned til 158 minutter på kino. Mye av det som forsvant på klippebordet var angivelig detaljene rundt Napoleons masochistiske kjærlighetsforhold til kona Josephine Bonaparte (Vanessa Kirby).
Filmen er jevnt over veldig bra castet, men hvis det er en person som virkelig utmerker seg her så er det Kirby. Hennes Josephine Bonaparte er alternativt patologisk upålitelig og ekstremt sårbar, mens hun snurrer Napoleon nådeløst rundt lillefingeren sin med et sensuelt flir. Deres dypt usunne avhengighetsforhold ser ut til å være basert på gjensidig fornedring og stadig skiftende maktbalanse. En konstant krig på hjemmebane, som Napoleon var dømt til å tape. Kjærligheten er en slagmark, som Pat Benatar engang sang. Det er i seg selv mektig imponerende at snart 86 år gamle Ridley Scott har fått muligheten til å iscenesette et epos i et så digert format, og at han gjør det med så mye energi. Budsjettet var angivelig rundt romslige 200 millioner dollar, noe som gir Scott sjansen til å iscenesette storslagne slagscener som salige Stanley Kubrick sikkert ville ha gitt et anerkjennende nikk til. Den planlagte Kubrick-versjonen skal for øvrig bli en sju episoders miniserie for HBO Max, produsert og delvis regissert av Steven Spielberg.
Det spørs om Kubrick ville ha akseptert de kreative frihetene Scott koster på seg her, som allerede har fått en del historikere til å rynke på nesen (Scott har i karakteristisk diplomatisk stil kommentert at de historikerne som ikke personlig var til stede på Waterloo kan føkke så veldig off). Undertegnede mangler ekspertisen til å stadfeste hvor mye av «Napoleon» som er historisk korrekt, og hvor mye som er rent pølsevev - men som storslagent epos er dette nok en imponerende hjemmeseier for Scott. Fortellerrytmen er litt haltende, noe som trolig skyldes at Scott så seg nødt til å stramme inn spilletiden såpass drastisk, så det skal bli spennende å se om hans komplette firetimers-versjon av filmen har en bedre flyt. Med stor sannsynlighet, skal vi dømme ut ifra Ridley Scotts tidligere «director’s cuts».
