Avslutter familiesagaen med et ømt kvinneportrett

---

ROMAN

Edvard Hoem

«Husjomfru»

Oktober

---

Vi er alle i slekt med Edvard Hoem, fristes man til å tenke etter å ha lest «Husjomfru». Så gjenkjennelig norske framstår alle disse Hoem-ske romanpersonene i sitt ukuelige strev på små jordlapper og digre præriesletter, i beskjedne hus i Romsdal, Dakota, Alberta i Canada eller som husjomfru i en smal seng i Bergen. Julie Elisabeth fra Nordvestlandet har fått hovedrollen i det sjuende og avsluttende bindet om forfatterens egen familiehistorie.

Edvard Hoem har hentet dem fram fra gulnede avisnotiser og kirkebøker. Siden har han lagt til hele sitt dikteriske talent, sin oppdagerglede og alle sine varme og ømme følelser for denne flokken av forfedre som bare lar seg ane som bleke omriss der bak i historiens halvmørke. Det begynte for ni år siden med «Slåttekar i himmelen», romanen om Edvard Hoems oldefar, Knut Hansen Nesje, han som måtte slå gresset om natta fordi han var opptatt med å arbeide for andre om dagen. En umiddelbar suksess, som ble fulgt opp med nye bøker om nære og fjernere slektninger. Noen dro til Amerika og noen ble hjemme. Og en av dem som ble hjemme het Julie Elisabeth Hoem.

Hun var datter til felemakeren Lars Hoem. Han som opplevde Napoleonskrigene og endte opp i engelsk fangenskap, der han lærte å lage fioliner. Tilbake i Norge giftet han seg og fikk sju døtre, og den yngste var Julie.

En natt oppsøkte hun skriveren Edvard Hoem og forlangte å bli romanperson i «Husjomfru». En forfatter kan ikke si nei til et slikt forlangende, hevder Edvard Hoem i bokas forord. Hun står fram som et prektig og arbeidsomt kvinnemenneske under Edvard Hoems kjærlige penn. Kanskje i overkant prektig og prydelig kunne man driste seg til å si etter å ha lest de 400 sidene om Julies liv og skjebne. Eller rett og slett et barn av sin tid, denne overgangstiden mellom det gamle og det moderne Norge, de siste tiårene av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet med elektrisitet og automobiler. Da Julie kommer til Bergen som 18-åring skramler kjerrehjul og hestehover i gatene. Da hun dør i 1911 har nok lukten av hestepærer begynt å avta.

«Husjomfru» er først og sist blitt et ømt, stillferdig portrett av en kvinne med ambisjoner og sterk arbeidsmoral. Likevel dør hun alene, uten penger, og begraves uten slektninger. Etter et langt og iherdig arbeidsliv i andres tjeneste. Men det skal understrekes at dette ikke er en elendighetsskildring. Det er livsmotet og livsgleden som dominerer beretningen om Julie. Mens vemodet og sorgen over livets brutale korthet hentes fram glimtvis av en aldrende Julie i lenestolen på «Alders hvile», et aldershjem der Julie Hoem tilbrakte sine to siste år.

Forfatteren selv dukker opp i teksten for å beklage sin manglende kunnskap om Julie. For deretter å dikte opp noen sannsynlige skjebnetråder som holder henne i live hos leseren. Dette er en kvinne som imponerer, med sin kunnskap og iherdighet, og med sitt mot. Som husjomfru styrte man over tjenerstaben i et rikt hus. Og Julie Elisabeth styrte i flere rike hus, og må ha nydt stor respekt. Hun spiste alltid sammen med herskapet. Men ingen slike privilegier gjorde henne rik eller løftet hennes sosiale status nevneverdig. Og når hun bruker sin frimodighet til å uttale seg kritisk, blir hun møtt med kulde.

Edvard Hoem framstiller Julie som en kvinne som tidlig må ha bestemt seg for å leve et mer uavhengig liv enn det hun ser utfolde seg blant kvinner hjemme i daværende Christiansund. En mor dør altfor tidlig etter mange barnefødsler og strev med å rense klippfisk på svabergene. Allerede som 13 åring skaffer Julie seg jobb som tjenestepike hos en velstående familie, som siden hjelper henne med å komme seg til Bergen. Der hun skal ha hele sitt lange arbeidsliv.

Beskrivelsen av Bergen, av de fine og rike familiene, av livet i gatene, av lukter og smaker, av vær og vind er rene lovsangen til Bergen. Denne romanen vil fryde enhver bergenser. Det er kanskje denne fine balansen i beskrivelsen av rik og fattig, av overflod og knapphet som gjør inntrykk. Edvard Hoem faller ikke for fristelsen til å gjøre de rike kjøpmenn i Bergen til ufordragelige mennesker. De er fulle av latter og overskudd, av klokhet og uforstand.

De store forskjellene i levekår, urettferdigheten og brutaliteten kommer likevel klart fram i fortellingen. Sånn sett er «Husjomfru» også en studie i sosialhistorie og gryende politisk bevissthet. Men det er den gamle damen Julie som minnes sin ungdoms glede og dristighet som etterlater det sterkeste inntrykket. Med «Husjomfru» har Edvard Hoem satt punktum for en familiehistorie med avtrykk rett i den norske folkesjela.