Kultur

Iskaldt oppgjør i Midtvesten

«Fargo» er tilbake i toppform med en morsom og brutal historie om husmoren Dot Lyon, og hennes kamp for livet mot de nådeløse menn.

Dagsavisen anmelder

---

5

TV-drama

«Fargo 5»

HBO Max, premiere 22. november

---

Dorothy «Dot» Lyon er en vever og litt beskjeden type, en vanlig Minnesota-husmor som lever i småbyen Scandia med mann og datter. Hun har hverdagslivet, en dominerende svigermor og en konfliktsky ektemann å håndtere når hun en dag får to maskerte menn på døra. De vil bortføre henne, men erfarer på den harde måten at hun er mer enn kapabel til å forsvare seg. Hun er faktisk, som en av karene konstaterer etterpå, en tiger.

Dorothy «Dot» Lyon får ubudne gjester og mye mer oppmerksomhet enn hun setter pris på i denne femte «Fargo»-historien, som også er den morsomste siden den første serien fra 2014.

Bortføringen er bare begynnelsen på kampen mellom Dot Lyon (Juno Temple) og en mann som bærer nag, en sheriff Roy Tillman (Jon Hamm) som lett kunne blitt Donald Trumps neste justisminister. Han er cowboy-typen med egne oppfatninger om rett og galt, som forakter Washington og FBI og sverger til tradisjonelle amerikanske verdier og naturens orden – der menn er menn og kvinner adlyder.

Sheriff Roy Tillman (Jon Hamm) lever den amerikanske cowboy-drømmen på prærien i North Dakota, når han får vite at Dot Lyon befinner seg i nabostaten Minnesota.

Sheriff Tillman har beltespenne med mottoet «Hard mann for harde tider» i fullt alvor, men han er også en farlig kjeltring med lite tanke for menneskeliv. Han har en sønn som heter Gator og et mannskap av håndlangere med deputy-stjerne, noe som i praksis betyr at Dot må se seg mer over skulderen enn noen gang.

Selv har hun klart seg uten for mye oppmerksomhet, helt til hun blir involvert i noe håndgemeng på et skolestyremøte, blir arrestert og havner i strafferegisteret med fingeravtrykk og det hele.

Svigerdatter og svigermor prøver å takle hverandre med en dose «Minnesota Nice» i «Fargo 5»: Juno Temple i rollen som Dorothy «Dot» Lyon, Jennifer Jason Leigh spiller den forholdsvis kyniske Lorraine Lyon.

Hun burde ikke ha brukt taseren sin på mattelæreren som kom i veien, og definitivt ikke på en politibetjent, sel om det bare var for å beskytte datteren i tumultene. Alt dette oppstyret som følger vil hun i det lengste ikke snakke med noen om, verken den altfor ettergivende ektemannen, den mistroiske svigermoren eller det økende antallet lovens håndhevere fra diverse etater som begynner å dukke opp.

Delstatspolitimann Witt Farr Lamorne Morris) prøver å komme til bunns i dramatikken som involverer Dot Lyon, men blir overrasket over at hun blånekter for at noe skal ha skjedd.

«Oh dear», sier Dot Lyon med umiskjennelig nasal Midtvesten-dialekt kjent fra tidligere «Fargo»-landskap. Til sist holder det ikke å møte omverden med den selvutslettende unnvikende natur som ifølge serien særpreger norskættede amerikanere i Minnesota – den tanngnissende passivaggresive livstinnstillingen kalt «Minnesota Nice». Dots ektemann, en velmenende Kia-forhandler, er blant de lokale som har usunt mye Minnesota Nice, i den grad at hans hjelpeløse konfrontering med Dot og hennes rare oppførsel i de fire første episodene er historiens svakeste punkt og vanskelig å svelge.

Wayne Lyon (David Rysdahl), Dots KIA-forhandlende ektemann er konfliktsky og ettergivende som få, men reagerer på konas merkelige oppførsel og ting som skjer hjemme.

Da er det lettere å tro på de brutale voldsmennene og deres enkle og stupide framtoning, vant som de er til at vold skremmer andre og løser alt til deres fordel. Disse karene sørger også for mye av komedien, for det er de det går hardest utover når de prøver å få fatt i Dot Lyon og hennes nærmeste. Her kommer de med kjekkas-holdning og Prodigys «Smack My Bitch Up» på soundtracket i det ene øyeblikk, for å oppleve motgang og smerte i det neste.

Blant annet i form av situasjoner som må være en ren hommage til julefilmen «Alene hjemme» og metodene Kevin brukte for å stoppe innbruddstyvene Wet Bandits. Forskjellen er at Dots feller ikke er barneleker, for er det noe som særpreger «Fargo»-seriene er den kontante skildringen av stump vold og dens konsekvens.

En annen fellesnevner er de brutale møtene mellom alminnelige, hederlige folk og de samvittighetsløse psykopatene som «Fargo»-seriene forteller om, den klassiske kampen mellom det gode og det onde. Noen av dem er verre enn de andre voldsutøverne: leiemorderen Ole Munch, en veldig spesiell mann med muppetsveis og som har det med å snakke om seg selv i fjerde person.

Ole Munch (Sam Spruell) er den mest unike blant voldsutøverne i «Fargo 5», og det handler om noe helt annet enn det norsk-lydende navnet hans.

Han er minst like skremmende som Billy Bob Thornton i den første «Fargo»-serien, eller Javier Bardems kalde hit man i Coen-brødrenes «No Country for Old Men».

Ole Munch og Roy Tillman er ubehagelige framtoninger, og de har med å komme overrumplende på representanter for loven, enten de er fra Scandia-politiet, på delstatspolitiet eller FBI. Felles har disse etatene at de ikke blir kloke på Dot. Det blir ikke den skarpe svigermoren hennes heller, spilt av Jennifer Jason Leigh, som leder USAs rikeste kreditorselskap og har et gigantisk maleriet med ordet NEI på kontoret. Hun utstyrer også familien med automatrifler som de skal posere med på årets julekort.

Det er mye talende, mørkt og fargerikt med typene i det mørke og absurd komiske «Fargo»-universet, og denne femte historien er den best gjennomførte, morsomste og mest underholdende siden den første som kom i 2014. Denne gangen er vi også tilbake i vår tid, og i en politisk virkelighet som er nesten like plausibel som den er oppdiktet.

Med en handlekraftig kvinne i sentrum for hendelsene har «Fargo 5» også mer til felles med universet skapt av «Fargo» fra 1996, filmen av Joel og Ethan Coen som den første serien i Noah Hawleys Midt-vesten-antologi var spunnet over.

Serien sørger også for å minne oss på slektskapet til filmen med en introtekst til hver episode, en beskjed som også skal understreke at denne historien kommer fra et absolutt absurd univers:

«Disse hendelsene fant sted i Minnesota i 2019. Navn er forandret etter ønske fra de overlevende. Resten er fortalt akkurat som det skjedde, av respekt for de døde.»

Å påstå noe så bastant i en tid der debatten raser om TV-drama basert på virkelige hendelser, om «Makta» og «The Crown», er nesten som å be om bråk og forvirring. Men dette er altså bare en del av forestillingen, og like usant som det er sagt.

Anmeldelsen er basert på fire av ti episoder.