Hat og mørke i nære relasjoner

---

5

TEATER

«Natten. Kaos. Stillheten»

Av Lars Norén

Regi: Erik Stubø

Med: Trond-Ove Skrødal, Janne Kokkin, Jo Saberniak, Paal Herman Ims

Trøndelag Teater

---

TRONDHEIM (Dagsavisen): Det blir mørketid også på teatret når den svenske dramatikeren Lars Noréns tre klassiske dramaer basert på hans egen oppvekst slås sammen til en trilogi på Trøndelag Teaters hovedscene. Samtidig er denne sviren av en tekst lysende i måten den rører opp i det menneskelige bunnslammet, hvordan den blottstiller en familie som er i ferd med å gå til grunne i et oksygenfattig vakuum av mistro, ensomhet, svik og hat.

Lars Norén var ved siden av Jon Fosse den mest sentrale nordiske dramatikeren i sin generasjon. I hjemlandet en gigant etter Strindberg, og som gjennom sine omstridte valg, sine åpenhjertige dagbøker og ikke minst dramaer ble blant de fremste kritikerne av det svenske samfunnets dobbeltmoral. Han loddet de dype klasseskillene og avgrunnen hos familier som sakte knuses under vekten av tiltakende økonomisk armod, sinnslidelser, depresjoner og avhengighet. Hans egen familie var ikke noe unntak.

De tre stykkene som utgjør utgangspunktet for «Natten. Kaos. Stillheten» er basert på dramatikerens egen oppvekst i en familie som drev et lite stasjonshotell i Skåne. Trilogien med sine avskygninger ble stående igjen som et hovedverk i hans kunstnerskap da han 76 år gammel døde i januar 2021, som følge av komplikasjoner knyttet til Covid. Nå har Eirik Stubø for første gang samlet trilogien til en samlet forestilling på fire timer og førti minutter, innlagt to pauser. Det føles aldri så omfattende når man sitter i salen.

Få regissører har så grunnleggende innsikt i Noréns finmaskede lag av emosjonelle lag som Stubø, som var nær venn av Norén og som i flere omganger har arbeidet med dette materialet. Her har han skrellet bort både langtidsgjester og alt annet. Tilbake står kjernen på fire som utgjør familien. Den kreftsyke moren, selve limet mellom de fire. Den alkoholiserte og bitre faren. Den arge og forsøksvis fornuftige musikkelskeren og hans yngre bror som skriver poesi og skal bli forfatter. Han skal i sin labile mentale psyke komme til å gå inn og ut av institusjonene, i opposisjon, men ute av stand til å løsrive seg. Han er Lars Noréns alter ego i denne sammenhengen, det skjøre hjertet i fortellingen.

Opprinnelig har familiemedlemmene ulike navn fra stykke til stykke, men her beholder de gjennomgående de samme navnene. «Natten er dagens mor» (1982) og «Kaos er nabo til Gud» (1983) er de to første stykkene, som også er satt opp i Norge en rekke ganger. Blant annet av Kjersti Horn på Nationaltheatret. Noen år senere skrev Norén «Stillheten», og sammen utgjør de en trilogi om en ødeleggende oppvekst og en bakgrunn preget av sinnslidelser og depresjoner. «Stillheten» satte for øvrig Stubø nylig opp på Den Nationale Scene, mens han på Nationaltheatret i 2021 satte opp «Etter stillheten», en mer abstrakt epilog til trilogien om et forsøk på en familiær forsoning etter døden.

De tre installasjonene som utgjør «Natten. Kaos. Stillheten» vektlegger de fire personene ulikt. I «Natten» settes søkelyset på faren Martin. Det er yngstesønnen Davids bursdag. Moren Elin er sliten optimist, preget av sykdom, mens brødrene krangler og David selv totalt urimelig. En tilsynelatende lovende bursdag torpederes av at faren er begynt å drikke igjen, og eldstebroren Georg konfronterer han både psykisk, verbalt og så fysisk. Under dialogen, utfallene og bortforklaringene ligger det vonde dem imellom som et kjærlighetshungrig ovnsgap det skal lite til for å fyre opp i.

Ensemblet er både finstemt og samstemt, intensiteten i blikkene, det usagte og nyansene i kroppsspråket er som piskesnerter mot en dialog som veksler mellom det hverdagslige og dullete, til det frådende, anklagende og avskyelige. Gjennom det hele, også spilt fysisk av de to sønnene, ligger jazzen fra be-bopens brytningstid på 50-tallet. Dette er en tidsmarkør i dialogen som krydres med referanser til musikere som Gerry Mulligan, Chet Baker, Stan Getz, Frank Sinatra og selvsagt Charlie Parker. De snakkes om, høres på og spiles i selve «soundtracket» fra vinylspilleren på scenen.

Sammen med Erlend Birkelands sobre scenografi på den store og nesten nakne scenen med «resepsjonen» nedfelt i forgrunnen, og Boya Bøckmans virkningsfulle og symbolmettede videodesign, skapes både rom og stemninger hvor ensemblet kan dukke ned i tekstens mange stilltiende utbrudd og lumre insinuasjoner. I motsetning til eksempelvis Kjersti Horns forstørrende og abrupte virkemidler i sine oppsetninger av «Natten er dagens mor» og «Kaos er nabo til Gud», er Stubø mer lyttende, en observatør av de mørke strømmene som rører opp i det som foregår umiddelbart under overflaten, og som bare tidvis bringer det opp som eksplosive utbrudd lik magma på Island.

Som dramatiker går Norén går inn i de samme menneskelige avlukkene som for eksempel Jon Fosse gjør, men han er en halv generasjon eldre og behandler dem mer i tråd med de klassiske dramatikerne som han vokste opp med. Stubø støtter gjennom sine valg opp under slektskapet til for eksempel Eugene O’Neill (særlig «Lang dags ferd mot natt») og Arthur Miller («En handelsreisende død»). Et morsomt apropos er at Stubø viser dokumentarklipp med Norén på videobakveggen idet publikum setter seg. Blant materialet som vises er en humrende passiar mellom Norén og Jon Fosse.

Trond-Ove Skrødal spiller faren som i en perfeksjonert oppvisning av den servile ynkeligheten som nå preger den tidligere så feterte kjellermesteren. Her råtner han med stil i en hotellobby hvor det er lengre mellom gjestene enn mellom de bortgjemte flaskene. Janne Kokkin er moren Elin, som vet at hun alene utgjør forskjellen på det å være en hel familie eller en familie i fullstendig oppløsning. I «Kaos»-delen av stykket er hun blitt mye sykere, og er kommet hjem etter behandling samtidig som sønnen David (Paal Herman Ims) har debutert som forfatter. Også han er kommet hjem.

Georg (Jo Saberniak) ser gjennom dem alle, og giften ligger lik misunnelsen og hatet grønn under ordene og samtalene. Men ikke uten at humoren stikker fram sitt beske hode. til tider bare underfundig og liggende mellom lagene, andre ganger som oppblåste pussigheter og rene ordspill som gjør det hele lett og komisk tross tragedien som ligger som premiss for historien.

Ensomheten som rir faren er verre enn forbitrelsen, og ynkeligheten er provoserende. Hatet sønnene nører under forholdet til faren, men etter hvert også moren på grunn av hvordan hun har beskyttet faren, skal intensiveres i «Stillheten», en mer fragmentarisk del av historien hvor sønnene og framfor alt Georg skal stå i fokus, men ikke uten at David får både rampelyset og sluttordet, spikeren i kisten hvor han som selv har prøvd å ta livet av seg flere ganger ønsker foreldrene døde gjennom et desperat og harmdirrende mantra. Paal Herman Ims utgjør sammen med Trond-Ove Skrødal den sterkeste malstrømmen i en tekst som kutter til blods. Stubø samler det hele til en familiekrønike fra lille helvete.

Mange tomme seter i den store salen viser at Trøndelag Teater sliter med å få publikum til å skjønne hva de går glipp av her. Men den hemmelige tittelen «Natten. Kaos. Stillheten» og stykkets voksne lengde til tross, så er dette et løft av de sjeldne, med et ensemble i toppslag og en tekst som går inn blant de sterkeste vi har.