Dagnys Topp 20 – en levende hitparade i Oslo Spektrum

---

5

KONSERT

Dagny + Synne Vo

Oslo Spektrum

---

Dette med «Topp 20», «Top Twenty» har en egen klang i popsammenheng, som standardmålet for hitlister. Dagny presenterte sin egen hitparade i Oslo Spektrum, med 20 sanger som gjorde det klinkende klart hvor langt hun er kommet. Hun var årets nykommer i P3 Gull i 2016, nominert til samme utmerkelse i Spellemannprisen, der hun måtte se seg slått av Astrid S, og har bare fortsatt framgangen siden. Det kan ha vært nærmere 10.000 i Amfiet da Dagny spilte på Øya i fjor, og viste at hun var klar for de store formatene. Opplegget er langt på vei det samme denne lørdagskvelden, forlenget og forsterket av sangene som er kommet ut siden sist.

Dagny kommer på scenen kledd i det sjakkrutete mønsteret som er gjennomgående i scenedesignet hennes. Hun begynner konserten med sommerens singel «Same Again (For Love)». Den slår an tonen for kvelden. Jublende, euforisk festmusikk (i begrepets beste mening), en sang med et løft veldig få kan utkonkurrere henne på.

Deretter rykker hun helt tilbake til start: «Backbeat» er sangen hun fikk sitt første gjennombrudd med, i 2016. Siden har det gått jevnt og trutt framover, til hun denne lørdagen når et foreløpig høydepunkt i karrieren. Nå er det ikke lenger en sjeldenhet for norske artister å opptre i Oslo Spektrum, men det er likevel så mange mennesker til stede at det er en stor begivenhet uansett. Så heite var billettene til denne konserten at de tidlig ble utsatt for dynamisk prising basert på tilbud og etterspørsel, slik at resterende ståplasser ble solgt til det dobbelte av opprinnelig beløp.

Det er lett å forstå at ståplassene er ettertraktede. Mange av sangene til Dagny er det som heter «floor fillers» på popspråket, sånne som alltid fyller dansegulvet der de blir spilt. Gulvet i Oslo Spektrum er stort, men trangt denne kvelden. «Backbeat» har holdt seg godt, og bandet får oppføre seg som rockestjerner. Selv tar Dagny i bruk den lange catwalken som rekker midt ut i den store salen. Pyroflammene varmer høyt opp under taket. Hun forteller oss at dette er en sånn kveld hun en gang skal sitte på gamlehjemmet og snakke om.

«Ray-Bans» er et av de nyere numrene som understreker hvor gode disse låtene er. Alle har fått utdelt Dagny-masker med solbriller, vi ser dem forfra på storskjermene, men påfunnet tar ikke bort oppmerksomheten fra innholdet. Jeg vil bare håpe det ikke var et sponset påfunn. Den litt mer eksotiske «Please Look At Me» sørger for variasjon i settet. «Used To You» er mer rytmisk maskinell, som en mørk Robyn-fantasi. Så settes det fram noen svære trommer som gutta i bandet får dælje løs på, som om de forsøker å konkurrere med Kaizers sine oljefat. I «It’s Only A Heartbreak» er det plutselig seks dansere på scenen også. «Bye Bye Baby» kommer som enda et dansenummer, med pulserende synther, og bass som er så dyp at det er fysisk rystende.

Vi trenger en pause fra dette kjøret. Derfor rigges det for en mindre, mer intim scene midt i salen. Sangeren er tilbake i ballkjole og synger balladen «Highs And Lows». Hun får fram Monica Hjelle, en av landets fremste korister, for å hjelpe ekstra godt til i «Drink About». Hun har spurt sine fans på forhånd om hvilken sang de helst ville høre av de hun neppe kom til å gjøre, og vinneren et «Tension», fra «Strangers/Lovers»-albumet, som høres ut som et lykkelig valg. «I’m Sorry» framfører hun først alene med gitaristen Thomas Kongshavn (sist sett i Spektrum ti kvelder med Karpe), men i refrenget kommer Astrid S syngende inn, til svært stor begeistring i salen.

«Come Over» blir et sånt dele-salen-inn–i-tre-og-synge-nummer som ofte kan være litt slitsomme, men som her går effektivt av seg selv. «Hit Your Heart» presenteres med så mange ildkuler opp fra scenen at det begynner er å bli alvorlig varmt. Men dette er rock. Det er befriende å komme tilbake til dansemusikken i «Wearing Nothing», og «Fools Gold», som Monica Hjelle får ta hjem.

Nå har det vært øredøvende høyt en stund, så det er fint å komme ned igjen, i en slags boksering i kunstig snøvær, i balladen «Coast To Coast». «Love You Like That» har refrenget som er så fengende at den amerikanske superstjernen Kate Perry lånte den for sin «Never Really Over». Her blir den en ny øvelse i allsang, med en avslutning som antyder at kvelden er over. Men det er noe som mangler.

Og Dagny kommer tilbake med et par andre av sine aller sterkeste sanger. Men «Heartbreak In The Making» og «Brightsider» er likevel bare transportetapper fram mot det som må bli konsertens beste kort: For helt, helt til slutt får vi endelig høre «Somebody». En av de aller mest populære i Norge de seneste årene, nesten ett år sammenhengende på den offisielle Topp 20 i 2020/21. Den er en showstopper av de sjeldne, så jublende glad at ingenting kan komme etterpå og matche den. Og som på Øya i fjor slutter det med at Dagny demper bandet, og synger disse linjene med «somebody like you» så stille og vakkert at det nesten ikke skulle gå an.

Konserten med Dagny hadde også en oppvarmingsartist. Synne Vorkinn, bedre kjent som Synne Vo, er blitt en av landets mest spilte radioartister de siste årene, med en rekke relativt velkjente sanger, i tillegg til de hun har vært med på å skrive for artister som Chris Holsten («Smilet i ditt eget speil») og Hkeem & Makosir («Danser videre i livet»). Hun synger på sin karakteristiske Lesja-dialekt, som gir tekstene hennes et ekstra personlig preg.

Å være oppvarmingsartist kan være en utakknemlig jobb, men Synne Vo har gjort seg så kjent at hun blir godt mottatt av en allerede ganske full sal. – Det føles helt uvirkelig, sier hun selv, og legger til at har varmet opp for Dagny før, på Sentrum Scene. Men det var i koronatida, og da var det 20 i salen.

Hun begynner med en av sine første suksesser, «Seksten». Med en stor arenalyd som ikke er ideell for det nære innholdet i sangene hennes. Det flyter bedre i «St. Hanshaugen», og så synger hun flere av disse såre kjærlighetssangene sine, «MVH» og «Når va det over», som kanskje ikke er laget for fest på lokalet, men som høres veldig fine ut uansett.

Hun sier hun skal ta det litt ned, og synger den som for alvor viste hva som bor i henne, og hvor hun kommer fra: «Heime», heter den, og er fortsatt en av sangene som rører meg mest fra de siste årene. Så framfører hun den nevnte «Danser videre i livet», med sin korist Mathea Nicolaisen i rollen til Hkeem, og seg selv som Makosir. I «Lykke til» er linja med «når e møte de i baren» endret til «når e møte de i Spektrum». Den gjør så stor lykke at jobben med å varme opp folket for Dagny er fullført med glans.