---
5
TEATER
«Fanny og Alexander»
Av Ingmar Bergman
Regi: Kjersti Horn
Med Tani Dibasey, Ingrid Rusten, Nina Ellen Ødegård, Anders Dale, Helga Guren, Leo Magnus De La Nuez, Kim Fairchild med flere
Rogaland Teater
---
STAVANGER (Dagsavisen): Ingmar Bergman får rundjuling når Kjersti Horn setter opp «Fanny og Alexander» på Rogaland Teater, og tar «hele» teatret i bruk bare slik hun kan med håndholdt kamera og et uærbødig forhold til figurene. Vi mistenker dessuten at Horn har et ambivalent forhold til den svenske teater- og filmnestoren og hans arv. De som håper på en opphøyet førjulstund i teatret når hun setter opp «Fanny og Alexander», vil derfor bli fryktelig skuffet. Vi andre kan fryde oss over at hun tar fandenivoldskheten til et nytt nivå.
«Fanny og Alexander» har riktignok aldri vært «kos», selv om filmen og TV-serien forbindes med jul og selskapeligheter. Nå er det som om Horn tar Bergmans kanskje mest berømte fortelling og river den opp som om det var en hjemsøkt knallgul japansk spillfigur så tyll, knapper, puss, verk og barnlig glede fyker veggimellom og fyller teatret helt inn i de ytterste krokene. Hun stikker hull på oppblåstheten ved Bergman og sparker hardt der hvor det er som ømmest. Når kjernen er blottlagt tar hun den iboende galskapen og forstørrer den med maksimal effekt, i en ramme som speiler vår tids avhengighet av video- og skjermbruk. Det går over stokk og stein, som om en rømt Pokémon-figur snublet inn på scenen og slang om seg med menneskenes absolutt verste egenskaper.
Bergmans handling er lagt til begynnelsen av 1900-tallet og til den svenske middelklassen, og er en krønike av Dickenske dimensjoner. Når «Fanny og Alexander» ble hans mest populære film og fjernsynsserie, var det på grunn av en imponerende rolleliste og det overdådige juleselskapet hjemme hos familien Ekdahl med enken Helena som overhode. Det er en fortelling med klare selvbiografiske trekk fra Bergmans side, som lar den alvorlige leken utfolde seg gjennom øynene til søsknene Alexander på snart 11 år, og den litt yngre Fanny. De er barna til Helenas sønn Oscar og Emilie, som driver et teater. De er dessuten maskoter til hele den store og fargerike familien og deres tjenerskap.
Juleselskapet utarter ut i de små timer gjennom barnas livate og storøyde fantasi og de voksnes burleske og lødige drifter som er i fri flyt. Det erotiske og frimodige blir behandlet på flere nivåer. Bergmans manus har et overskudd og et mangefasettert lag av assosiasjoner som i hendene til en regissør som Kjersti Horn lar seg dyrke både som den komedien av galskap og moralske tvetydigheter som den vitterlig er, og som et nålestikk av et drama om menneskelige laster og dyder. Da Oscar under julehelgen faller død om, blir tilværelsen til barna snart snudd på hodet.
Igjen fornyer og utvider Horn og videoregissør Mads Sjøgård Pettersen en audiovisuell oppskrift som man kanskje skulle tro hadde nådd et klimaks gjennom oppsetningene av «Raskolnikov» (2019) på Det Norske Teatret og denne vårens «Romeo og Julie» på Den Nationale Scene. I disse ble nær hundre prosent av forestillingen filmet i realtid rundt omkring i de respektive teatrenes ganger og omgivelser og overført som på kino i salen.
«Fanny og Alexander» bygger på samme visjon, også her med Sven Haraldsson som scenograf og kostymedesigner, men nå løsner de litt på «filmen» som dominerende virkemiddel og legger aldri skjul på at det er teater som utspiller seg i rommet vi sitter i og i tilstøtende lokaler. «Fanny og Alexander» handler tross alt om en teaterfamilie, og selv om det også her er et stort lerret foran på scenen er det ikke større enn at vi hele tiden ser hva som foregår i bakgrunnen, skiftene og hvordan de skaper illusjonene av det være seg høysommer eller gedigne titteskap med en såkalt «green screen» på bakveggen. Dette er metateater, viltert løst med fingeren nervøst hvilende på avtrekkeren. Framfor alt er det teaterlek, eller som Oscar sier: «Den store verden finnes der ute og iblant lykkes den lille verdenen inne på teatret å speile den store verden, om så bare for et øyeblikk, sånn at vi forstår den litt bedre. Kanskje vi gir menneskene som kommer til oss en mulighet til for et øyeblikk å glemme den harde virkeligheten».
Vi ser en stue med sofaer og stoler, et par senger, et badekar, et barnerom. Derfra bærer det inn på bakscenen, nedover gangene, ned i kjelleren og inn i de mørkeste avlukkene med kameraet på slep. Det er mer løssluppent enn i de foregående Horn-oppsetningene det er naturlig å sammenligne med, med hjertet pumpende i alle ledd av produksjonen så vel foran som «bak» kamera. Dette er som å se Kjersti Horns inderlige og sterke «Scener fra et ekteskap» fra Rogaland Teater i 2019 på vranga. Vi får blåst bihulene fri for puss når det hele settes i scene med Tani Dibasey hyret inn som Alexander og Ingrid Rusten som Fanny i front for et stjernelag av skuespillere.
«Fanny og Alexander» eksploderer i første akt med den tøylesløse viraken rundt juleselskapet og alle frampekene mot teaterdirektør Oscar Ekdahls død. Når Emilie blir enke og alene med barna innleder hun et forhold til Edvard Vergérus, byens biskop, og gifter seg med han. Vergérus er ondskapen personifisert, lokkende innful i Anders Dales skikkelse. Horn plasserer bispegården i teaterets kjellerganger. Det er skrekkscener som ville vært Edgar Allen Poe verdig når biskopen låser barna inne i rom som alene bør få politikernes budsjetter til å løsne når det gjelder nytt teaterbygg i Stavanger.
Handlingen utarter og følger filmen i måten Helena Ekdahl (Kim Fairchild) og hennes kjæreste Isak Jacobi (Helga Guren) konspirerer for å få barna ut av klørne til biskopen. Selve frigjøringsscenen, i originalen ved hjelp av Jacobis magiske krefter, er i Kjersti Horns allegori over filmen «Den uendelige historien» blitt et hysterisk høydepunkt som står i herlig fantasifull kontrast til blandingen av Stanley Kubricks «The Shining» og undringen i Strindbergs «Et drømmespill» som ellers preger bispegårdscenene.
Den vanligvis teksttro Kjersti Horn gir deler av ensemblet frie tøyler over Arne Lygres oversettelse, så når Tani Dibasey med skjelmsk mine maler ut setninger som «It’s craaazy!» og tanker om at Gud er akkurat en «sånn snuska jævel», så er det vel så mye Dibasey over det som Bergman revisited. Han er dessuten kledd i en «Borderlands»-T-skjorte som understreker den grenseløse tegneserieaktige humoren som gjennomsyrer stykket og ensemblet. Og dette er et ensembleløft, kjennetegnet av det tilsynelatende sterke samholdet som Horn og Mads Sjøgård Pettersen etablerer mellom skuespillerne og teknikken, hvor de på scenen naturlig tar jobben med å overføre nærbildene til lerretet som henger over scenen.
Nina Ellen Ødegård og Anders Dale spiller igjen ektemaker på scenen, sistnevnte i rollen som begge Emilies menn, altså Oscar som dør og biskopen. Sammen slår de gnister over blødmene i en energisprutende og humoristisk forestilling om vår tids redsel for verden slik den arter seg utenfor de trygge og etablerte rammene. Men når alt eskalerer er det i dypet av den samme tryggheten at ondskapen i form av religiøs fanatisme virkelig viser sitt sanne ansikt. Her har Tani Dibasey en langt mer deltakende rolle enn Rusten, og mer enn i replikken ligger spillet i blikket. Som Fanny har Rusten knapt en replikk. men med intens nærvær målbærer hun inntrykkene av uretten som rammer de to barna.
Kjersti Horn plasserer «Fanny og Alexander» i skjermkulturens tid, med Pokémon som symbolsk ledestjerne og Pikachu som maskoten som bærer de overnaturlige og elektriske kreftene. For hvor finner vi «svart magi» i dag, denne egenskapen som Isak Jacobi og hans innelåste nevø Ismael er i besittelse av i den opprinnelige «Fanny og Alexander», om ikke i spill- og fantasykulturen og da særlig den japanske populærkulturen. Slutten skal vi ikke engang røpe, men den er akkurat på grensen til hva forestillingen tåler, og et eksempel på at «Fanny og Alexander» er løsere enn de fleste av Horns tidligere oppsetninger, mer spontan og kaotisk på randen til å gå i oppløsning.
En av scenene som tillegges stor vekt er når Nina Ellen Ødegård som Emilie snakker om å dra «teatret over hodet som en kappe av trygghet». Et ankepunkt mot Kjersti Horn og ensemblets «Fanny og Alexander» er at den føles litt for trygg. Den er et konstruert blår av medrivende underholdning og metalek med det være seg teater, film, religion og kjønn, men likevel ville en større grad av risiko rundt tekst og forelegg gjort den enda et hakk skarpere i kantene.
