Dolly Partons nye album: Rokker ved countrymusikken

---

4

MUSIKK

Dolly Parton

«Rockstar»

Butterfly/Big Machine

---

I 2002 spilte Dolly Parton inn en versjon av Led Zeppelins «Stairway To Heaven». En i utgangspunktet helt vanvittig ide. En av tidenes mest ikoniske countryartister skulle synge en av tidenes mest ikoniske rockelåter, men også en av de mest storslåtte, som vanskelig kunne overføres til countryformatet? Undervurder aldri Dolly Parton! Hun tok den helt hjem til seg selv. Den begynte dempet og vakkert, i en bluegrass-stemning som tok vare på folkesangen i originalen, med fele, banjo, mandolin og steelgitar, og spilte seg i løpet av seks minutter opp til en jublende gospelavslutning. Eksplisitt forkynnende med sine nye tekstlinjer, «Oh, the great almighty dollar/Leaves you lonely, lost and hollow/You can’t fool yourself forever/You gotta work to get to heaven». Coverlåtenes kunst på sitt beste. Det er dette som menes med å «gjøre sangen til sin egen».

21 år etter har Dolly Parton gjort «Stairway To Heaven» på nytt, for hennes lenge annonserte rockealbum. Men her framfører hun den i det opprinnelige arrangementet til Led Zeppelin, slik at den bare er en kopi av originalen. Det hjelper ikke at hun har med Lizzo. Slik er mange av innslagene på Dolly Partons «Rockstar». Gamle sanger om igjen, omtrent som de alltid har vært, bare med hennes karakteristiske stemme på toppen. Men det er mye å glede seg over her også.

Historien om dette albumet startet da Dolly Parton ble nominert til den amerikanske Rock & Roll Hall Of Fame i 2022. I USA er skillelinjene mellom pop, rock og country formelt sett store, selv om mange artister ikke har de samme fordommene som publikum, plateselskap, radiostasjoner og konsertarrangører. Countryrock har jo vært et begrep i over 50 år. Og bare tenk på hvordan Taylor Swift bygget seg opp fra å være en lovende countrysanger til å bli verdens største popstjerne.

Jeg skrev tidligere i år om countrymusikkens solide posisjon i den amerikanske popkulturen, med Luke Combs’ populære versjon av Tracy Chapmans «Fast Car» som et av eksemplene. Tracy Chapman ble aldri omtalt som en countryartist, men forleden vant «Fast Car» prisen som årets sang under Country Music Awards, 35 år etter at hennes egen versjon kom ut. Den er bare enda et eksempel på disse kunstige musikalske skillelinjene.

Rock & Roll Hall of Fame er et museum som er mest kjent for sitt æresgalleri av utvalgte artister som har gjort seg gjeldende i minst 25 år. Parton var overkvalifisert i ansiennitet, men har sannsynligvis blitt forbigått i gjentatte tilfeller av rockisme, skrev vi da nominasjonen ble kjent. Så viste det seg at dette stakk dypere. Dolly Parton syntes ydmykt at hun ikke var kvalifisert til å være med i et æresgalleri av rockeartister.

Administrasjonen i Rock & Roll Hall of Fame forklarte at rocken anerkjenner sine røtter i country, gospel og soul og at hun definitivt hørte hjemme i det gode selskapet. 16 personer var allerede med i både countrymusikkens og rockens halls of fame, blant dem Ray Charles, Elvis Presley, Johnny Cash og Chet Atkins, men etter at sistnevnte ble innlemmet i rocken i 2002 hadde det stoppet litt opp.

Dolly Parton lot seg overtale, og uttalte at hun gjerne ville lage et ordentlig rock & roll-album en dag, for å takke for tilliten. Når Dolly Parton omsider fikk slippe inn sto porten åpen for Willie Nelson i år, det skulle bare mangle, og nå kommer kanskje mange andre etter.

Det er ikke sånn at Dolly Parton aldri har flørtet med rocken før. Men da hun gjorde «Help!» av The Beatles var det i umiskjennelig bluegrass-versjon. Hun har sunget Neil Youngs «After The Goldrush», «Crimson And Clover» av Tommy James & The Shondells, til og med Katrina & The Waves’ «Walking on Sunshine», men hele tiden på sine egne premisser. Vi kunne også nevne «Great Balls of Fire» av Jerry Lee Lewis. Mange synes forresten at «The Killer» egentlig var countrysanger, så da ville ringen være sluttet.

Når Dolly Parton først gjør et reindyrket rockealbum er det ikke halvveis. Albumet inneholder nærmere to og en halv time musikk. På vinyl kommer «Rockstar» som firedobbel LP. Her er 30 spor, de fleste med fremstående gjesteartister, ofte de som laget originalene: Sting på «Every Breath You Take», John Fogerty i «Long As I Can See The Light», Elton John i «Don’t Let The Sun Go Down On Me». For ikke å snakke om «Let It Be» med Paul McCartney og Ringo Starr.

Det gleder mitt Heart-hjerte at deres «Magic Man» bæljes ut sammen med Ann Wilson, og også helt uannonsert har noen «Dreamboat Annie»-akkorder helt til å begynne med. Det sies at Partons ektemann har hatt mer et ord med i laget med å velge sanger. Han er tydeligvis en tilhenger av 70-tallets amerikanske radiorock. Det er her vi hører noen av de fineste innslagene på albumet, med «Night Moves» (med Chris Stapleton i stedet for opphavsmannen Bob Seger), «Keep On Loving You» (med Kevin Cronin fra REO Speedwagon) og «Baby I Love Your Way» (med Peter Frampton).

En sentralt spor på albumet, et av de få av nyere dato, er «Wrecking Ball», av og med Miley Cyrus. Jeg kunne ønsket Parton hadde spilt inn Neil Youngs «Wrecking Ball» i stedet. Men visst er det artig å høre en av Partons yngre etterkommere også, på det som ellers er et godt voksent album. Dette hadde vært gøy å høre henne prøve seg på en Taylor Swift-sang her også, gjerne sammen med Swift selv, men albumet til Parton er distribuert av selskapet Big Machine, som Swift mildt sagt ikke er på talefot med.

Noen av sangene høres dessverre utslitte ut. «Purple Rain» av Prince, «We Are The Champions»/«We Will Rock You» av Queen og «(I Can’t Get No Satisfaction)» av The Rolling Stones. Disse er det vanskelig å gjøre spennende så lenge de framføres så tro mot originalene som de gjør her.

Mer interessant er hennes oppdatering av sin egen «My Blue Tears», opprinnelig fra det 52 år gamle albumet «Coat Of Many Colors». Nå som en slags power ballad, sammen med Simon Le Bon fra Duran Duran. Det må sies at den kommer som et endelig bevis på at rocken på ingen måte er countrymusikken overlegen, om noen fortsatt skulle tro noe sånt. La meg også si at «My Blue Tears» kan høres i en fornøyelig versjon med hippiene Incredible String Band på det nye samlealbumet «A Way To Make A Living», med innspillinger andre artister har gjort av Partons sanger i årenes løp. De minner oss om at mange var veldig tidlig ute med å anerkjenne hennes storhet.

Noen helt nye nummer er her også. Flere av disse er bare standardøvelser i tungrockens klisjeer, men en av dem er pophistorisk fornøyelig. «I Dreamed About Elvis» forteller ikke bare om en vanlig drøm om han de kalte kongen, men kommer så langt som at Parton tilbyr Presley en av sine sanger. Som er hennes egen «I Will Always Love You», som Elvis skulle gjøre i virkeligheten, men som «the colonel screwed up», ifølge denne teksten. Manageren «Colonel» Tom Parker krevde nemlig at Elvis skulle godskrives denne sangen, selv om den var komponert av Parton helt alene. Her synger hun refrenget sammen med Elvis-imitator Ronnie McDowell, og selv om dette ikke akkurat tar «I Will Always Love You» til nye høyder er det ganske gøy.

Albumet slutter med en av de få rockelåtene som er like episke som «Stairway To Heaven», nemlig Lynyrd Skynyrds «Free Bird». I en full 11 minutters versjon, der hun har fått lov å mane fram stemmen til Ronnie Van Zandt, som omkom i en ei flyulykke i 1977. Hun har også med dagens utgave av Lynyrd Skynyrd, med gitaristen Gary Rossington, i en av hans siste innspillinger før han døde i vår. «Free Bird» er virkelig en sterk, rørende og imponerende avslutning på albumet.

Les flere saker av Geir Rakvaag her

Mer Nye Takter her