Blodrød drøm om hvit jul

---

5

TEATER

«Drømmen om en hvit jul»

Av Yngve Sundvor

Med: Gard B. Eidsvold, Lena Kristin Ellingsen, Nader Khademi, Cato Skimten Storengen

Statsteatret i samarbeid med Riksteatret og Nationaltheatret

Riksteatret

---

Man skal være veldig forsiktig med hva man ønsker seg til jul. Eller «jæævlih forsiktig» ville vel helst Gard B. Eidsvold uttrykt det, i rollen som Nicolas fra firmaet Nicolas, Nicolas, Nicolas og sønn. Når han med solid pondus på selveste «julaftan» kommer inn i den ikke akkurat lune julestemningen hos den lett ufyselige, blinde og hjelpetrengende Dagny og hennes to skakkjørte voksne sønner, skal det snart bli full fyr på helvetesilden. Også kalt motorsag. Sønnene Frank og Espen må bare skrive under på et papir først.

Statsteatret er tilbake, og denne forestillingen kan du stryke ordet familie fra selv om handlingen er lagt til jula. Det er en beksvart og blodig komedie, hvor virkningen av vinen som flommer blir ubehagelig konkret, og hvor absolutt ingen ting var bedre før i tida. Det er også hysterisk morsomt slik gode horrorkomedier skal være. Men før du nå tenker at dette ikke er noe for deg, så er dette snakk om Statsteatret. Da foregår de fleste (men ikke alle) de råeste scenene ute av syne, om ikke av sinn. Dessuten er det en myk kjerne i dette galskapens juleevangelium som er rørende og allment.

Statsteatret med Yngve Sundvor som regissør er en institusjon for seg innen norsk teater etter de ti stykkene om 1000 år med Norgeshistorie, det som begynte med «1066 – slaget ved Stamford Bridge» og som avsluttet i fjor med «2066 – Atter ein konge». Nå setter de over til noe helt annet, som det gjerne heter. Eidsvold (Nicolas) og Cato Skimten Storengen (Frank) er sammen med manusforfatter og regissør Sundvor en del av Statsteatrets harde kjerne. Lena Kristin Ellingsen (mor) og Nader Khademi (Espen) er nå å regne som supplerende mannskap når de skal landet rundt med Riksteatret.

Ellingsen med så mange varianter av samme (mors)rolle at hun nær samler hele verdenshistorien under parykkene, Khademi med en fandenivoldsk fysisk timing. Hans ballspillende guttunge er ubetalelig, og når han med stor illusorisk overbevisning kvester seg selv på det være seg en dørkarm eller bestikk som i en asiatisk «martial arts»-film, knekker selv de mest standhaftige i salen.

Det starter med en brå oppvåkning i stua hjemme hos Frank og moren Dagny. Det er julaften, han har ikke lagt pinnekjøttet i vann og han mener det er for tidlig for en gin tonic til mor. Men mor insisterer og maser der hun sitter blind og lam i rullestolen, dessuten døv for det hun ikke vil høre. Og kommer Espen? Det er ti år siden sist? Han kommer. Han er tørst og samvittighetsløs. Hadde det ikke vært best om ikke mor, ja du vet?

Han har ikke før sagt det før julekvelden blir både mørk og stormfull, og inn kommer Nicolas. Ikke bare knerter han mor, han har også med seg en kasse årgangsvin. Nå skal det skåles, og i det sannhetsserumet vinen er trår fordoms juleminner fram. Eller kan hende at virkeligheten ikke var slik sønnene husker den? Kastet virkelig moren seks år gamle Frank ut på selveste julaften i førti grader minus, eller hadde hun en god grunn til det? Storengen spiller i denne scenen gutten som har laget dorull-Elvis i gave til verdens største drittsekk av en far. Det er så rørende at det er til å grine av når Dagny tar skjebnen i eget bestikk før hun synger «Always On My Mind» i Elvis-versjonen.

Vinen er for Statsteatret det åndene fra tidligere tiders jul er for Dickens. I likhet med «En julefortelling» er også «Drømmen om en hvit jul» en slags spøkelsesfortelling. 1971-julen er starten på det hele. Dagny sto på terskelen til en stor (danseband)-karriere, men så kom «noe» i veien. Frank har i det hele tatt ødelagt mye, også etter at han ble født, men Espen har heller ingen grunn til å le hele veien til arven. Det viser flaskeforet fra julen da han trodde han var et stort fotballtalent. Khademis ballkunstner sier alt om at det var han ikke, men mor visste råd. Ikke rart hun synger «You’ll Never Walk Alone» til gutten etterpå.

Men gutta er tørste, og gamle minner tar på. Nicolas greier ikke å stagge dem, og en og annen vin som ikke skulle vært i kassa sprettes. Den tyske Rieslingen fra 1944 er fatal. Og dette hadde ikke vært Statsteatret om det ikke også fantes en vin med et minne fra Det ville vesten. «Mor» Lena Kristin Ellingsen som råtassen Calamity Jane der altså, og Frank som verdens feigeste «Kill Bill». Sangen er «Bang Bang (My Baby Shot Me Down)», mer Nancy Sinatra enn Cher. Nicolas skyller det hele ned med medbrakt «julebrus», fylt med buskis og løden fantasi. Ren galskap, selv om akkurat der ble det kanskje et «minne» for mye.

Statsteatrets tusenårshistorie står igjen som noe av det mest originale og vitale i norsk teater. Med «Drømmen om en hvit jul» er det som om vitaliteten har tatt et nytt byks, inn mot noe mer allment, men like pepret med action og svart humor hvor referansene til (amerikansk) sjangerfilm, eventyr, populærkulturelle fenomener og popklassikere øses av i mer eller mindre moderat monn. I «Drømmen om en hvit jul» er scenografien Ekornes, effektene sylskarpe.

Gard B. Eidsvold er forrykt som denne Nicolas som er så glad i sannhet og grøt, og det får heller være at det ble litt ufrivillig komikk denne kvelden da Eidsvold og lydeffektene av poppende vinkorker ikke var helt synkronisert. Kanskje var det derfor han greide å ta livet av Elvis Presley allerede i 1971?

Khademi og Storengen er komisk briljante i måten de turer fram med galskapen uten å slippe sødmen og sårheten som ligger i bunnen for det hele. Og Lena Kristin Ellingsen er ikke bare en typeskuespiller av rang, men viser igjen hvilket register hun har når hun her synger poengterende sanger til hver av «årgangene», ikke ulikt etter mønster fra Roald Dahls «Charlie og sjokoladefabrikken» hvor Umpa-lumpene bryter ut i sang hver gang et ufordragelig barn er ekspedert.

Sundvors manus stramt viltvoksende, akkurat som regien. Timing er nesten alt, overraskelsene og vendingene i historien resten. Slik får selvsagt en voldelig julaften en litt annen utgang enn man først tror, og kanskje er det like greit i tider som denne. Vi kan trenge noe å skoggerle av, noe uforpliktende som kobler oss av generelt julestress eller verden rundt oss. Særlig når det åpenbarer en kjerne av gull, sannhet og ettertanke.

Turnépremiere på Nøtterøy 14. november. For spilleplan resten av landet, se Riksetatrets nettsider.