Et sultent blikk på Oslo

---

5

FILM

«Sult 2020»

Regi: Jan Vardøen

Norge, 2023

---

Det er 21. desember 2020. Det er registrert 2.935 smittede personer. 434 døde. Vaksineringen er knapt i gang. Byen ligger øde, bevegelsene er langsomme og folk lik skygger av seg selv bak lysende munnbind. En av dem er en skygge selv uten maske. Den navnløse hovedpersonen vi møter i «Sult 2020», en moderne fabel fritt fortalt etter Knut Hamsuns klassiker «Sult» fra 1890.

«Det var i den tid jeg gikk og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den» er åpningslinjene i romanen som på mange vis skulle endre litteraturhistorien, og som i over 130 år har øvd stor innflytelse på populærkulturen for øvrig. For Paul Auster ble den retningsgivende i forfatterskapet, mens innen filmen kom den definitive versjonen i 1966 med svenske Per Oscarsson i hovedrollen, filmet i febermettet svart-hvitt i Oslo av Henning Carlsen.

«Sult 2020» er noe annet, men fanger den gnagende essensen i romanens kjerne til tross for at filmskaper Jan Vardøen legger handlingen til vår tid, til en unntakstilstand. Hovedrollen (Jonathan Chedeville) er en pengelens og sultende kunstner som smyger seg ut av døren for ikke å møte husverten han skylder penger, og som strener, halter, småløper og sleper seg gatelangs i håp om at miseren skal snu. At Vardøen gjør han til kunstmaler, skaper noen fine visuelle føringer. Og løsninger på hvordan romanens indre monologer kan omsettes til en filmatisert fortelling ut fra det fysiske og psykiske kaoset han gjennomgår, i forhold til bruken av Oslo-institusjoner og i møtet med og oppbygningen av Ylajali.

Mimmi Tamba i sin første filmrolle som Ylajali setter den mollstemte og symbolske tonen i filmens prolog med en nydelig versjon av arien «Je crois entendre encore» fra Bizets «Perlefiskerne». Som hos Hamsuns navnløse jeg-person, er Kunstneren en skikkelse du som betrakter vil irritere deg grenseløst over, en skrønemaker som i irrasjonell affekt hever seg over nederlagene samtidig som han innbyr til sympati – og undring. Hvorfor går han undergangen i møte når alle han møter strekker ut hendene for å fange han? I sin stahet og stolthet nekter han å motta hjelp.

Det kommer nok flere filmer om nedstengingen under pandemien, men her illustrerer grepet – selv så påtvunget det ble under innspillingen – kunstnerens opplevelse av isolasjon på flere plan. Gjennom sin sultende skjebne er han fra før utestengt fra det lille som er av sosial omgang, helt ned til de basale behovene for fysisk og åndelig kontakt. I en lukket by som stenger ned sosiale bevegelser til det helt nødvendige, blir han en utstøtt. Filmen er som en drøm basert på en tilstand og en tilværelse. Vi har sett dette også i enkelte av Vardøens tidligere filmer, særlig i starten da utelivsgründeren, «Løkkakongen», forfatteren, pizzabakeren, båtbyggeren, musikeren og hva han nå ikke er, bestemte seg for å bli filmskaper. Det er noe med blikket på omgivelsene rundt seg, evnen til å ta inn landskapet enten det er av indre eller eksteriør art.

«Sult 2020» er Vardøens femte spillefilm etter starten med «Heart of Lightness», om en britisk teatertrupp som drar til Lofoten for å spille inn en versjon av Ibsens «Fruen fra havet». Også som regissør fornemmer man at Vardøen ikke har glemt det fremmede blikket han hadde som innflytter til Norge fra England. Så selv om få er så Oslo som han, er det også oppdageren som bidrar til at «Sult 2020», eller «City of Tigers» som er den engelske tittelen, blir en eneste stor kjærlighetserklæring til Oslo. Som filmskaper er Vardøen selvlært gjennom utøvelse, selv om det kan holdes mot han at han gjør det aller meste på egen hånd. Manus, regi, musikk, produksjon, catering.

Med hans forrige kammerspill «Oslo – København» viste han også hvilket grep han har om dialogen, noe som han bygger videre på her i en film der hovedpersonen kan være både provoserende avvikende og konfronterende. Selv om «Sult 2020» er mer filmdikt enn reell «spillefilm», og det er gjennom de poetiske lagene at historien og dens mange humoristiske sider skal oppleves, understreker dialogen de arkaiske verdiene til Kunstneren og hans litt stakkarslige måte å lyve seg bort fra realitetene på.

Med Jonathan Chedevilles navnløse karakter som dunkel og skadeskutt ledestjerne følger vi han langs både kjente og ukjente gater, ned under bruene, inn i byens stygge skjønnhet og gjennom dens umistelige originalitet i det være seg egenartede forretninger, portrom, fasader eller kafeer. Vardøen har selv «reddet» et av disse stedene, Frogner Kino, som han på driver på samme måte som han lager film, uavhengig av offentlig støtte. I filmens opphevede kronologi ser vi restaurantene, galleriene, Norlis antikvariat, vinylbutikken Big Dipper, slakteren og jernvarehandelen på Torshov, de frittstående faghandlene som er så viktig for byens egenart. Skikkelsene vi møter har noe av den samme standhaftigheten som hovedpersonen mot å la seg strømlinjeforme. Som når han nekter å ta imot råd fra det være seg husverten eller galleristen sin.

Jan Vardøen skaper en illusjon av en sammensmelting av det gamle og det moderne Oslo, med en hovedperson som har en livsstil fra et annet århundre, ikke ulik en radmager Hamsun i svart dress. Grepet er likt hvordan man i NRK-serien «Makta» lar fortiden naturlig utspille seg i nåtiden. Her river ikke Kunstneren opp foten fordi han blir overkjørt av en brødvogn som i romanen, men av en sparkesykkel. Han er klisjeen på den lidende og selvrettferdige kunstneren, men også et bilde av nyfattigdom og det å nekte å innrette seg etter teknologisamfunnets stadig strengere sosiale rammer.

En av de mest slående scenene er fra den pandemitomme Folketeaterpassasjen, enda tristere enn vanlig, hvor kunstneren fører en samtale med en svaksynt bedreviter med den mest ulekre matpakken man kan tenke seg. Vardøen kan mat, også når den havner med smørsida ned. Bjørn Sundquist er her en av mange kjente skuespillere som fyller byens brokete figurgalleri. Blant de andre er Ingar Helge Gimle, Hélen Vikstvedt som husverten, Hans Olav Brenner og Charlotte Frogner. Maurice spiller nok helst seg selv.

«Sult 2020» må tas for det den er, som en refleksjon, et minnebilde og en tilstand. Den er ikke for alle, og minst for de som med film forventer en klart definert handling fra begynnelse til slutt. Her smeltes Ole Andreas Grøntvedts intuitive filmfoto fra Vardøens enemerker inn i Hamsuns romanfortelling ned til enkeltadressene, mens regissøren selv leker seg med Oslo som filmkulisse helt ned til at han hyller «Verdens verste menneske» gjennom hovedpersonens eksistensielle kamp. Slik blir filmen en fabel fra Oslo som i sluttscenene følger romanen, men som gjennom nye grep løfter fram troen på enkeltmenneskets nestekjærlighet uansett hvor kaldt samfunnet rundt er i ferd med å bli.