Ingen forteller denne historien bedre

---

5

MUSIKK

Delara

«Shahrazad»

GR:OW

---

«En dag skal vi løpe fritt på Azadi-plassen», synger Amanda Delara på «Forbidden Song», som går rett til kjernen av alt det hun kjemper for musikalsk og politisk. Man kan for all del lytte, danse og oppleve Delaras «Shahrazad» for musikkens skyld alene, men dette er en albumdebut med mange lag. Håpet om endring ligger som en rød tråd gjennom hele, enten det formidles følsomt og poetisk gjennom slør av drømmer, eller i som utslag av en sterk og direkte vilje.

Amanda Delaras foreldre kom fra Iran, selv ble hun født i Sverige og vokste opp i Norge, i Lillehammer. Bare en gang som barn besøkte hun landet hvor slekten hennes er fra. Nå vil det være umulig for henne å dra til et regime hvor kvinner ikke skal synge eller danse offentlig, eller ytre seg. Og det gjør Delara, som en av de mest kritiske stemmene mot de iranske styresmaktene. Særlig har hun vært tydelig og synlig i sin kritikk etter at Masha Amini døde 22 år gammel i moralpolitiets varetekt, som igjen skapte en bølge av protester verden over.

Fra «1001 natt»

Det ulmer fortsatt i Iran, og det ulmer også under Delaras «Shahrazad», oppkalt etter fortelleren i «1001 natt». Sjeherasad er vesirens datter som unngår å bli beordret drept av sultanen slik de andre kvinnene han kaller til seg er blitt. Hver natt begynner hun å fortelle en ny historie uten å gi bort slutten. Så sultanen må la henne få leve til neste dag for å høre hvordan det ender.

Den litterære og mytiske Sjeherasad er fryktløs, intelligent og kunnskapsrik, og er å regne som en historisk kvinnelig stemme i det daværende persiske, nå iranske samfunnet. I overført betydning er Sjeherasad et symbol på hvordan kulturforståelse og historiefortelling kan endre det bestående. Den symbolikken bærer Delara med seg til fulle gjennom musikken.

Vil ha frihet i Iran

Akkurat som historiene Sjeherasad forteller, er også Delaras fortellinger uten klare konklusjoner når hun forlater dem. Og de er ikke eventyr. Snarere forsøker de å fange historiene og følelsene til millioner av iranere og spesielt kvinnene, i et ufritt samfunn, uten ytringsfrihet og bevegelsesfrihet. Men også om et land og et folk fylt av skjønnhet og kjærlighet, slik hun beskrev det i et portrettintervju her i Dagsavisen. Det handler også om forestillinger samlinger som «1001 natt» og skikkelser som Sjeherasad har øvd på hvordan for eksempel Vesten ser på Midtøsten. Som synger i den monumentale lille låten «Free my people – free their love»:

«Youth is wasted on the young

Western news portrait us dumb

Holy war? That’s contradiction

Free my people – free their love»

Det ligger kompleksitet i det Delara formidler også, om identitet og det å stå i to kulturer uten å ha tilgang til den ene. Det manifesterer seg som smittsom elektronisk popmusikk som skinner lik gull på et klubbgulv eller i eteren, men også rop om frihet ikke bare i ordene, men i komposisjonene, arrangementene og det musikalske uttrykket i seg selv. Hun fortalte nylig til P3 at hun på et tidspunkt i karrieren ble anbefalt å «roe ned på politikken». Det rådet fulgte hun heldigvis ikke. I et sammensatt bilde finner vi for eksempel smarte og dobbeltbunnede stikk til den delen av den arabiske kulturen hvor friheten måles gull. At selv i «City Of God», eller Dubai?, vil man ikke kunne kjøpe seg til alt.

«City Of God» er et tidlig høydepunkt på «Shahrazad». Med sin nesten eteriske stemme virker Delara lett tilbakeholden når hun med elegant presisjon smyger versene inn i øret over en myldrende underskog av elektroniske impulser. Albumet, og særlig den første delen, er ikke bygget over de store faktene. «Forbidden Song» er nesten for skjør i troen på melodiene og tekstenes tyngde, og på en imponerende vokal tilstedeværelse.

Delaras historiefortelling er også fryktløs på egne vegne. Albumets mest personlige låt er den mollstemte «Selfish», med fine instrumentale detaljer i en tørr og medrivende trip hop-beat. Her synger hun om et brudd, og ut fra intervjuer kan man forestille seg hva det muligens handler om. «I was 16 years old, living in the cold, stuck between two hells.» Det er vondt slik bare en låtskriver som Delara kan formulere det.

Rumi-poesi

Det er som om «Selfish» på et vis snur stemningen på albumet som helhet. Som en løsrivelse på et følelsesmessig plan. I neste øyeblikk eksploderer det med først «Kalash», så «Didn’t You Know». Denne har vært ute en stund, blant annet i serien «Blodsbrødre». Den er også på albumet noe av det sterkeste Delara har laget, og tøffeste i ordets rette betydning, som hard, uforsonlig og konfronterende. Også vokalt.

Her setter hun ord på aktivismens evige ambivalens, med linjer som «The world is so cruel/Don’t give it attention» opp mot illustrerende marsjerende støvler og noe nær et kamprop. Hun rapper melodiøst over en skurrende, malende hip hop-beat som både kan slå inn dører og danses etter. Teksten er kanskje den tristeste på hele albumet, men samtidig ligger det en stahet i nederlagsfølelsen som lyser så sterkt som bare håpet kan.

Dukker man ned under overflaten ligger en stor del av albumets styrke i dynamikken mellom det drømmende og de konkrete detaljene, i arrangementene og produksjonen som er signert Delara selv sammen med Sondre Haftorsen, Askjell Solstrand, Ole Torjus Hofvind og andre. Man hører inspirasjon fra iransk og arabisk film, fra Rumis poesi, fra persiske lutter, strengeinstrumenter, rammetrommer og fløyter.

Her er den såre trompeten på «Selfish», de blå fiolinene under verset på den hymneaktige «Unbound», de bakenforliggende strengene på «City Of God», energien i «Didn’t You Know», de varme, eklektiske elektroniske detaljene som gjennomgående smelter en persisk puls sammen med kontemporær hip hop og elektropop. Tydeligst er dette på den svaiende «Kalash» med USA-rapperen Beam som gjest.

Delara synger Dariush

Et par av låtene, som «Unbound» og «Fly My Ship To Space», framstår som litt anonyme i helheten. Likevel er «Shahrazad» samlet sett blant de rikeste popalbumene vi har hørt på lenge, og har trolig langt større potensial internasjonalt enn her hjemme. Også når det gjelder resonansen i tekstene. «In dreams I visit parts of me that died when I was a child» (fra «Unbound») er en setning som rommer svært mye. Apropos så står ikke Delara alene som opposisjonell og kunstner mot et regime som har undertrykkelse og frykt som fundament. Hun avslutter albumet med sangen «Cheshme Man» av Dariush Eghbali.

Dariush som han bare kalles, er en av Irans mest kjente popartister i sin generasjon. Han satt flere ganger fengslet før revolusjonen, og bosatte seg i eksil i USA etter 1978 da Iran ble en teokratisk islamsk republikk. Herfra har han fortsatt sin støtte til de opposisjonelle og til alle som søker et liv i frihet utenfor Irans grenser i påvente av at man – med Delaras ord – igjen skal løpe fritt over Azadi-plassen.

Delara gjør en helt egen, overjordisk versjon av «Cheshme Man», en sang om at lykken ligger i fortiden og at han ikke har tårer igjen. Det akustiske gitarspillet til Nacho Mella Tobar (fra Brenn.) understreker sangens lynne og den persiske lyrikken. Men som dette albumet viser, er gjerne den melankolske tristessen, det sårbare og tvilende, bare en del av en enda sterkere og mer sammensatt fortelling. Den handler om håp, og få forteller den bedre og med større musikalsk kraft akkurat nå enn Delara.