---
5
TEATER
«Kristiania Magiske Tivolitheater»
Etter en idé av Atle Knudsen, dramatisert for teater av Kjetil Indregard
Regi: Frede Gulbrandsen
Med: Fredinad Falsen Hiis, Eldar Skar, Henriette Faye-Schjøll, Emma Bones, Sigrid Husjord, Natalie Bjerke Roland, Ingvild Holthe Bygdnes, Mari Hauge Einbu, Marius Lien, Mari Dahl Sæther m.fl.
Hovedscenen, Oslo Nye Teater
---
Om det er noe som kjennetegner årets juleprogram ved flere av hovedstadsteatrene, må det være at det inneholder en rekke forestillinger som ikke har julens sedvanlige kos og mas i sentrum. På Folketeateret byr de på musikalen «Annie», på Nationaltheatret viser de Dickens’ «En julefortelling», som vel handler mest om medmenneskelighet sånn generelt, og på Oslo Nye Teater vises «Kristiania Magiske Tivolitheater».
Denne forestillingen har riktignok sitt utgangspunkt i NRKs julekalender fra 2021 med samme navn, men som flere anmeldere av TV-serien påpekte den gangen, handler dette mest om teater og om forholdet mellom fattig og rik, og ikke så mye om jul. Slik er det også i forestillingen på Oslo Nyes hovedscene. Men gjør det egentlig noe, når det vi får uansett er ganske solide saker?
«Kristiania Magiske Tivolitheater» henter sin historie fra Oslo like etter forrige århundreskifte, da byen fortsatt het Kristiania og byen hadde et tivoliområde for alle slags forlystelser, også teaterforestillinger. Tivoliet lå omtrent der Høyres Hus ligger i dag og strakte seg videre bakover mot det som nå er Klingenberg kino. Fortellingen er imidlertid fri diktning, og hovedpersonen er gutten Luka (spilt av Ferdinand Falsen Hiis), som en dag roter seg inn på tivoliteatret, hvor han fort blir en del av miljøet.
Men teatret er truet. Den rike eieren Erle Butenschøn (Henriette Faye-Schjøll) mangler plutselig penger og tenker at å selge teatret til en hotelldirektør (Gabriel Ramirez) rett før jul er løsningen. Så står altså de rike mot de fattige, barn står mot voksne og griskhet står mot nøysomhet, i det som etter hvert blir en ganske intrikat vei til forsoning og en lykkelig slutt for både teatret og alle de involverte.
Det er mye som skjer i denne fortellingen, og det er ikke til å komme bort i fra at det blir ganske travelt når en historie som først er spredt utover hele tjuefire episoder skal kokes ned til en to timers forestilling. Det er en av skaperne av TV-serien, Kjetil Indregard, som også har bearbeidet fortellingen for teaterformatet, og han har klart å bevare både plot og karakterer slik at det er gjenkjennbart. Samtidig får teatermediet kanskje en enda bedre plass i scenefortellingen nettopp fordi den spilles på en scene foran et publikum.
Trylletriks, artisterier, sang og dans skjer rett foran oss, her og nå. Og Gjermund Andresens både lune og fargesterke scenografi, som strekker seg ut i teatersalen, sørger for at publikum der ute også får være publikum ved Kristiania Magiske Tivolitheater.
Men selv om det er mye som skjer på relativt kort tid, er dette veldig god underholdning helt fra den forrykende starten med sang- og dansenummeret «Kristiania» til den minst like forrykende slutten, der både rike og fattige hjerter gleder seg. Her er det mye å more seg over, mye fin sang og dans, mange snurrige karakterer, og så får vi både akrobatikk og trylling. Det er vanskelig å ikke la seg rive med av et godt trylletriks eller to, og Ferdinand Falsen Hiis imponerer med sine ferdigheter når Luka blir til tryllekunstneren lille Flinkini. Anette Werenskiolds kostymer, særlig kjolene og hattene til de rike damene, er noen vidunderlige skapelser, som også har mye humor i seg. Erle Butenschøn har en kreasjon (eller hatt) på hodet som ser ut som en kunstferdig brettet serviett. Herlig!
Dette er jo en fortelling som har en ganske tydelig moral, litt sånn som Dickens’ «En julefortelling». I «Kristiania Magiske Tivolitheater» handler det om at de fattige for en gangs skyld skal vinne over de rike, og at idealisme og troen på det gode alltid er ens beste allierte. Det er ikke noe feil i det, men for en voksen kan det hele iblant oppleves som litt forenklet. Med tanke på at Oslo er en by der klasseforskjellene de siste årene bare har økt, ender man opp med en liten bismak i munnen av all denne optimismen på vegne av forholdet mellom fattige og rike.
Mens Dickens i sine fortellinger har en dybde i skildringen av forholdet mellom de ulike samfunnslagene, blir «Kristiania Magiske Tivolitheater» en anelse grunn. Men det kan like gjerne være fordi nedkortingen av historien fra serie- til teaterformatet gir mindre rom for at de mest vesentlige karakterene kan strekke seg utover det aller mest stereotype. Her er det hovedplot og spennende handling som har fått stå i sentrum.
Det er i uansett ikke noen typisk julestemning man sitter igjen med etter å ha sett denne forestillingen, men det er ikke noe egentlig minus. De som har sett NRKs julekalenderserie og syntes det var en fin førjulsaktivitet, kommer nok til å like forestillingen også. Og alle som liker trylling og akrobatikk og spreke shownumre, har mye å glede seg til.
