Kunsthåndverk for en ny tid

---

KUNST

«Årsutstillingen 2023»

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo

Til 31. desember

---

Årsutstillingen 2023 er så bra at den oppleves altfor liten. Med over 2000 søkere, som er en dobling fra i fjor, har Årsutstillingen opplevd et kvantesprang i volum. Men bare 63 verk av 56 kunstnere slapp gjennom nåløyet til Norske Kunsthåndverkere / NKs jury. Kvaliteten er så god at mange flere kunstnere burde sluppet til. Men det er det ikke plass til. Alternativet til Høstutstillingen vises i de samme salene som huset Nasjonalmuseets populære Thorvald Hellesen-utstilling. Utstillingen burde vært i lyshallen: Kunsthåndverk er materialbasert kunst som tåler lyset i den vakre hallen.

Du får kunsthåndverkets aktualitet rett i fleisen når du ankommer utstillingen. Like innenfor døren henger Terje Grimen og en anonym sjøsamisk aktivists malte og broderte tekstilverk «Repparfjorden 22:45 – 22.08.2021». Det sterke portrettet i stort format markerer at både kunsthåndverket og den politiske aktivismen står midt i vår tid, med forstørrede, digitale piksler som markører for at begge felt bruker moderne, digitale hjelpemidler. Den symbolske teknologihenvisningen er ikke til hinder for at verket har politisk kraft og er laget med godt, tradisjonsbasert håndverk.

Aktivistportrettet kunne like gjerne vært vist på Høstutstillingen. Én som var både der og på Årsutstillingen, er afropeeren Damien Ajavon. Han bruker seg selv som motiv i vevstolen på isen ute på Krøderen. Han monterer sine fotobaserte, sort-hvite og digitale vevnader i en enkel ramme av staur, og retter med det et friskt blikk på forholdet mellom tradisjon og nyskaping. Med hans afrikansk-franske bakgrunn bringer han også noe nytt inn i norsk tekstilkunst, blant annet fordi hans bruk av den digitale jacquardveven er annerledes enn mer etablerte norske tekstilkunstnere. På Kunstnernes hus ble vevnaden stående alene. Her fungerer den i sammenheng.

Det er mer enn samisk (miljø-)aktivisme som plasserer Årsutstillingen midt i vår tid. Miljø er sterkt til stede flere steder, blant annet i Philipp Spillmanns smykker som ser ut som kaviarstriper. De er skåret ut av trålkuler som er blitt skylt i land langs kysten av Nord-Norge. Et annet tema er kvinnehelse, som turneres med rappkjeftet påståelighet av Veslemøy Lilleengen. Med sine malte skinnjakker snur hun vanlige forestillinger om kjønnsidentitet på hodet: De ikoniske motorsykkeljakkene er tradisjonelt harde, maskuline markørplagg. Når de får blodige motiver og påskrifter med kvinnehelsebegreper som «mensen», «menopause» og «endometriose» på ryggen blir det en bevisst provokasjon og et oppsiktsvekkende rop om mer åpenhet.

Det er et faktum at kunsthåndverket er kvinnedominert. Bare 12 av de 56 kunstnerne er menn. I år medfører det at temaet kvinnehelse dukker opp hos flere. Corrina Thornton fikk NKs debutantpris for «Slice», en kort video som viser to hender som skjærer et snitt i et stykke porselensleire. Den gir et rått blikk på assosiasjonen til et keisersnitt, samtidig som den har en estetisk overraskelsesdimensjon. Også May von Krogh bringer (kvinne-)kroppens indre liv frem i lyset. I «Mother» har hun skåret en åpning i en boksesekk der tarmsystemet tyter frem, fremstilt i en estetisk vakker pølseteknikk i porselen. Begge to tematiserer helseproblemer det antagelig ville vært forsket mer på hvis det hadde vært menn som måtte leve med det samme.

Alt dette viser at det materialbaserte kunsthåndverket er mer aktuelt og bedre enn noen gang. Det tas «kvantesprang» på flere felt. Men det tas også små skritt, og da får jeg lyst til å stemme i med Anne Grethe Preus når hun synger «av og til er én millimeter nok». Slik er det med flere av de mange dyktige kunsthåndverkerne som kan oppleves som gjengangere på Årsutstillingen: Vi kjenner dem lett igjen, men de har beveget seg akkurat så mye at det oppleves som en vesentlig utvikling.

Se bare på nestoren Toril Bjorg (født 1944), som med sin halsklave av flate sølvskiver viser en ganske så ny side. Samtidig vil de som har fulgt henne en stund se at det umiskjennelig er henne. Eller se på Kari Steihaug foruroligende «Husken», et tekstilarbeid som sender tankene til Lars Hertervig og August Cappelens mer enn hundre år gamle malerier av trolsk urskog. Steihaug har flere museumsutstillinger bak seg, men hun er – utrolig nok – debutant på Årsutstillingen. Tematikken hennes er hentet rett ut av samtiden. Det er til og med blitt plass til en elg i solnedgang.

De mange millimeterskrittene gjør at årets utgave av Årsutstillingen oppleves som frisk og gir gjenkjennelse. Stor variasjon og høy kvalitet gir utstillingen et mer engasjerende og estetisk tilfredsstillende preg. Årsutstillingens store publikumsappell skyldes også at den viser at både enkeltkunstnere og faget tar en helt ny retning. Se bare på arbeidene i glass: Blant disse er kun Eirin Hansens store og vakre vase «Føniks – break of dawn» – som attpåtil har en fin historie og er vanskelig å lage – produsert på den tradisjonelt vanligste måten ved å blåse glass.

Alle de andre glassobjektene er resultatet av mer ukonvensjonelle metoder. Debutanten Jeanne-Sophie Aas har trukket hundrevis av tynne glasstråder som hun har festet til en hårbørste som har gått i arv gjennom tre generasjoner. Det er vakkert og så vanskelig å få til at tanken nesten er umulig å forstå. Like nyskapende er alltid eksperimenterende Kari Håkonsen. Hun åpner for visuelle skjønnhetsopplevelser av ekstraordinære dimensjoner med sin ovnsstøpte, sirkulære glassblokk «Tidsrom».

Karin Forslund har også skapt sin «Pink Matter III» i ovnsstøpt glass. Men hennes objekt er så annerledes at du knapt skjønner at det er laget av glass. Også Kirsten Vikingstad Hermansson og Lene Charlotte Tangen støper kunstverkene i ovnen. Men selv om alle fire verk er skapt i samme teknikk, er resultatene så forskjellige at man knapt skulle tro at utgangspunktet er det samme. Hermanssons «Crystal Map» ser ut som skogbunn eller et marint utsnitt fra strandbeltet. Tangen har støpt sitt verk over en gipsform, noe som får «Glacier’s End» til å fremstå som et isfjell som skyter opp av havet. Dette er nyskapende med stor fortellerkraft og et hint av miljøbevissthet.

At glasskunstnerne viser en så stor, kollektiv bevegelse speiles i årsutstillingen som fenomen. Årets Høstutstillingen, som var en av de minste utgavene, viste lite fornyelse. Kunsthåndverkernes nytenkende forskningsvilje er så stor at energien preger Årsutstillingen som en gjennomgående kraft. De materialbaserte kunstfagene har nok av intellektuelle og konseptuelle utfordringer til publikum, men først og fremst tilfredsstiller de vårt behov for taktile opplevelser i en digital tid. Når de samtidig tar opp aktuelle temaer, gir Årsutstillingen et svar på publikums behov for å kombinere opplevelser med engasjement. Noen ganger kan det være dobbelt treffende, som med vinneren av Kunsthåndverksprisen, Siren Dahle. Hennes vakre, teknisk kompliserte og relativt lille vevnad «Concrete Life (Gladengveien 14)» er skapt som en boligpolitisk kommentar. Men i den aktuelle situasjonen, her og nå, fører verket like gjerne tankene til de menneskelige lidelsene som følger bombingen av Gaza.