«Haakon. Historier om en tronarving»: Et lekent og nært portrett

---

BIOGRAFI

Kjetil S. Østli / H.K.H. Kronprins Haakon

«Haakon. Historier om en tronarving»

Cappelen Damm

---

««Er du klar?’ spurte jeg Mette før vi gikk inn døra til alle journalistene og fotografene. Da løp hun ut for å kaste opp. To minutter senere kom hun tilbake. ‘Er du klar nå?’ ‘Ja, nå er jeg klar.’»

Dette er et sitat fra Kjetil S. Østlis bok «Haakon. Historier om en tronarving». Vi som husker nitti- og totusentallet vet hva det dreier seg om, men vi har aldri hørt den direkte uttalt før, den gruelige frykten som må ha vært der på bakrommet før det kommende kronprinsparets pressekonferanse 1. desember 2000. Tre dager før århundrets bryllup måtte Mette-Marit Tjessem Høiby fortelle hele Norge, representert ved 89 frammøtte journalister, om sin fortid. Da var det hyggeligere da paret tok brodden fra det hele noen dager før det igjen, da gikk ut av leiligheten på Adamstuen, kjøpte seg en kaffe på St. Hanshaugen og lot det stå til.

«Haakon. Historier om en tronarving» er nettopp det, en bok fylt av historier, men gjennom dem også betraktninger, anekdoter og analyser, faktisk mest fra kronprinsens egen side som gir et utfyllende bilde av hvem og hva han er blitt. Biografier om kongelige personer, levende eller døde, har gjerne en servilitet over seg, et skall som skjuler det man egentlig vil vite. Dette skyldes tilbakeholdenhet og hemmelighold rundt både personen det gjelder og monarkiet som institusjon. I «Haakon. Historier om en tronarving» kommenterer Kronprinsen indirekte hvilke barrierer forfattere som Kjetil S. Østli kan komme over. «Bestefaren min brant de fleste av brevene sine», sier Haakon om kong Olav, som Tore Rem for ikke lenge siden skrev to tykke og gode bind om, men som altså ikke fikk tilgang til førstehånds brevkilder.

Kong Olav likte ikke tanken på at det private ble allemannseie, og skal også ha sagt at barna ikke skulle etterlate seg skriftlig materiale. Dette kan, sammen med den åpenheten som både kong Harald og dronning Sonja har vist de senere årene, ha bidratt til at en biografi som «Haakon. Historier om en tronarving» er blitt så direkte, at hovedpersonen ser hvilket bidrag han kan selv kan gi til å forme et så sammensatt bilde av seg selv og rollen han har som mulig. Østli har likevel garantert hatt rammer å forholde seg til, og han vet i likhet med personen dette handler om hva som forventes av en bok midtveis i livet.

Kronprins Haakon snakker så åpent han kan om Ari Behn, og om søsterens valg og livsanskuelser. Det er nok detaljer og fakta i boken til å tilfredsstille de som er interessert i nye innblikk i vår nære kongehistorie. Men det er snarere rollen og forventningene, enn det er avsløringene som utgjør bokens indre motor.

Biografien er blitt til gjennom en rekke møter, reiser og intervjuer, og er blitt imponerende omfattende. Den speiler et helt liv, og det som skal komme. Østli har hatt en rekke samtaler i noenlunde uformelle situasjoner både på Slottet og Skaugum, og han har fått følge kronprinsen alene og kronprinsparet samme på en rekke oppdrag og reiser. Innsynet har gitt han grunnlag for egne skildringer, mens for eksempel måten han forteller om Mette-Marits naturlige og ertende kommentarer til Haakon løfter inntrykket av forholdet dem imellom. Som når hun innledningsvis «klager» på at Haakon har et surfebilde som skjermbilde og ikke av henne og barna. Han spøker da også selv med at dette helst må bli en bok om «vannaktiviteter», om surfing og windsurfing, to av hans store lidenskaper. Helst ville han bodd på Maui.

Vi får mye surfing, men forholdet mellom han og Mette-Marit utgjør naturlig nok en sentral del av boken. Også konkrete innsyn i det som var en svært vanskelig tid. Som at Slottets møte med den norske redaktørstanden for å forsøke å roe ned situasjonen før forlovelsen, bare får spekulasjonene og synsingen rundt paret til å eskalere ytterligere. Haakon er da aspirant i Utenriksdepartement: «Jeg var så sliten og lei meg at jeg måtte ta en halvtimes timeout for meg selv inne på et tomt kontor på UD. Der inne begynte jeg rett og slett å gråte. Ok, alt er kaos, tenkte jeg».

I bakspeilet er viraken rundt det som skulle bli Norges kronprinspar absurd, men også forståelig ut fra datidens situasjon. «Det var som om et lys kom inn i lokalet», sier Haakon selv om det første møtet i en bar i Kristiansand. Med alenemoren som muligens hadde en fot innen housemiljøet. Dette var tross alt før kong Harald hadde snakket ordentlig ut om vanskelighetene rundt den gjengjeldte kjærligheten til daværende Sonja Haraldsen, som i sin tid satte hele monarkiet i spill. Dette lyset som Haakon kaller det, strømmer også gjennom boken, og setter både samfunnsutviklingen og forholdet mellom Haakon og Mette-Marit i perspektiv.

Kronprins Haakon måtte ikke vente i like mange år som faren måtte før paret fikk foreldrenes og etter hvert offentlighetens velsignelse. Haakons møte med Mette-Marit var «skredet». Indirekte siterer Østli Haakon på erkjennelsen av Mette-Marits framtidige rolle i livet hans: «Nå ryker jeg, jorden forsvinner under føttene, jeg kjenner det, dette er skredet, og jeg aner ikke om jeg kommer til å få puste etterpå.»

Vi har vel aldri hørt en kommende eller sittende regent ordlegge seg på denne måten før. Men så er da også kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit – eller bare Mette som hun omtales i «Haakon. Historier om en tronarving»» – på alle vis representanter for en ny tid.

Kjetil S. Østli gir gjennom tittelen en lovnad om at dette er historier. De kan være saftige nok, men er ikke nødvendigvis kronologisk gjenfortalt. Det avhenger litt av situasjonene, og ofte beskriver han seg selv inn i dem. Gjennom å delta i frilufts- og friskusaktiviteter med den aktive kronprinsen kommer fortellingene og skildringene om barne- og ungdomstiden, og ofte ender refleksjonene i et krevende Europa av i dag. Boken er et eneste langt møte med en tronarving som evner å favne bredt, men samtidig ser han både forfatteren og leseren i øyene. Og det er i høy grad en historie om mestring, fra plassen øverst ved Kongens bord til det være seg brett eller windsurfing og helt ned til det å være far og selv barn.

Det som ofte gjør mest inntrykk er de hverdagslige historiene som gir glimt inn i en lukket verden. Som hvordan det har seg at alle i kongefamilien spiser så fort, en «arv» fra kong Olav som alltid ble servert først og som spiste så fort at det knapt var mulig å få i seg mat for andre. Ingen spiser når kongen er ferdig. Her er de «rå» følelsene om å gå fra ungdom til voksen, om å tøyle sinne, om å tape i brettspill og nær slå i stykker en vask. Om å løsrive seg, flytte utenlands, studere og så komme hjem igjen.

Haakon beskrives som en vinnerskalle. En som trives i de utfordrende elementene, og en som slåss for både seg selv, familien og situasjonen og landet han er født til å regjere over. Kronprins Haakon byr på seg selv. Derfor kan vi også tilgi forfatter Kjetil S. Østlis gjennomillustrerende beskrivelser av måten han fikk omgås med tronarvingene på. Hans passasjer er førstehånds beskrivelser, og kronprins Haakon åpner opp så mye som det er mulig.

Østli er en god sakprosaforfatter, men han bruker også virkemidlene som portrettør og journalist, og slik får han fram andre sider ved mennesket som står i sentrum. Haakon har lest mye, og siterer stadig forfattere og samfunnsforskere, like lett som han snakker om musikk, den han leste om i musikkaviser som Puls og Beat da han var ung, men som ikke forberedte han på møtet med hip hop. «Hva er et godt liv?», spør han et sted. «Jeg blir aldri ferdig med det spørsmålet. For meg holder ikke ‘å ha det bra», fortsetter han, og vektlegger det å gjøre noe av betydning, noe som står i en større sammenheng. Med det binder han også sammen sin egen historie og arv, ikke bare fra faren, men også bestefaren og oldefaren, som det for Norge og monarkiet viktige «Kongens nei» under utbruddet av andre verdenskrig. Kunne han klart det, spør han seg selv. Etter denne boken bør i hvert fall ikke leseren være i tvil.

Gjennom å fange og sette ord på den underlige, men også befriende sammenhengen mellom ansvar, alvor, plikt og lek, har Kjetil Østli skapt et knakende godt og sympatisk portrett av kronprins Haakon. Et som med rette plasserer han i øyehøyde med folket han er født til å en dag skulle regjere over.