Nostalgisk gjenforening

---

4

FILM

«Tilsammans 99»

Regi: Lukas Moodysson

Sverige/Danmark - 2023

---

Tilbake i år 2000 fikk Lukas Moodysson en betydelig internasjonal hit med dramakomedien «Tilsammans», som utspilte seg på i et kaotisk raddis-kollektiv i 1975. I en flyktig periode var Moodysson en av de sterkeste stemmene i svensk film, og sto bak sosialt bevisste publikumssuksesser som «Fucking Åmål» (1999) og «Lilya 4-Ever» (2000). Men etter de fiendtlige reaksjonene på hans feilvurderte antiporno-manifest «Ett hål i mitt hjärta» (2004) fikk han aldri helt ting tilbake på rett kjøl igjen.

Det gjorde muligens sin skade at Ingmar Bergman hyllet en ung Moodysson med ordene «vi er vitne til fødselen av en mester!», og isteden ble den genierklærte humanisten en menneskefiendtlig kyniker. Kampen for å leve opp til andres forventninger kan bli en forbannelse. Men årene går, og vi blir alle eldre. Så det er lett å skjønne at Moodysson føler et behov for å vende tilbake til bedre tider, gjenforene gamle venner og gjøre et forsøk på å gjenta en eldre suksess. «Tilsammans 99» er hans første film på ti år, og en verdig oppfølger som finner sin egen identitet. Du kan se tilbake, men ingenting er som før. Mye har forandret siden sist, selv om Moodyssons affeksjon for disse figurene forblir like sterk uansett hvor «jobbiga» kan være.

24 år har passert, og det overbefolkede kollektivet som engang var så fylt av liv har nå krympet ned til bare to personer. Den patologisk konfliktskye pasifisten Göran (Gustaf Hammarsten) bor fortsatt sammen med den biseksuelle tekstilkunstneren Klasse (Shanti Roney). De avholder sine ukentlige gruppemøter, diskuterer miljøvennlig oppvask og klamrer seg til gårsdagens idealer. Men alt går litt stridt nå, føles litt tomt og de sliter med å rekruttere nye samboere.

Göran har stadig sexdrømmer om ekskona Lena, et frilynt blomsterbarn som tilbake på syttitallet lå med omtrent alle i kollektivet, og likegyldig knuste hjertet hans. Klasse bærer på sine egne skjulte lengsler, og en varm sommerdag i 1999 arrangerer han overraskelsesfest på Görans fødselsdag. De gamle vennene fra kollektivet er invitert tilbake, og godhjertede Göran øyner et håp om å få dem alle til å flytte inn igjen. De idealistiske ildsjelene som skulle forandre verden har blitt akkurat det de foraktet: middelaldrende, satte og uengasjerte. De fleste har mer enn nok med seg selv.

Gårsdagens marxister er fremtidens kapitalister, det er naturens nådeløse gang. Også tilbake er uromomentet Lena (Anja Lundqvist), som kommer sammen med det hun hevder er sin voksne datter. En stokk stum kvinne som foretrekker å bli kalt Kompis (Clara Christiansson Drake). Lena har ikke sett Göran siden hun ble kastet ut av kollektivet, men han blir umiddelbart betatt igjen - uten å ane hvor ustabil hun er nå. Lena har vært ut og inn på psykiatriske klinikker, er «jättestökig» og ser ut til å ha bygget hele identiteten rundt sine psykiske problemer. Hun er veldig lett gjenkjennelig for oss som har hatt nærkontakt med akkurat denne typen mennesker, og blir fort utmattende. Resten av gjengen befinner seg på et annet stadium i livet, men er ikke så annerledes som de prøver å gjøre inntrykk av. Den politisk korrekte hypokonderen Signe (Cecilia Frode) la i sin tid ned totalforbud mot fjernsyn og materialistiske Pippi Langstrømpe, men nå lager hun barneprogram for svensk TV. Hun innbilder seg at huset er full av skadelig mugg, skaper dårlig stemning og er akkurat like avsindig irriterende som før. Så ingen blir særlig skuffet over at hun tar med seg ektemannen og forlater festen på et tidlig tidspunkt.

Det har gått noen år siden de fleste av oss så «Tilsammans», og det kan være en utfordring å holde oversikten på alle sammen. Noen er lett gjenkjennelige, andre er nye tilskudd som ankom kollektivet etter at vi sist forlot dem – og enkelte har forsvunnet siden sist. En av skuespillerne har dessuten blitt byttet ut på grunn av personlige problemer. Michael Nyqvist døde av kreft i 2017, og vi blir fortalt at hans rollefigur Rolf enten omkom i en togulykke eller begikk selvmord. Enken Elisabeth (Lisa Lindgren) føler seg utilpass blant de intellektuelle ekssamboerne, så hun stikker av til en ungdomsfest i et nabohus sammen med Peter (David Dencik). En raring ingen uansett kjenner igjen, og flere mistenker har sneket seg inn uten invitasjon (godt mulig de har rett; han var i alle fall ikke med i første film).

Barna som var vår innfallsvinkel inn i dette miljøet i «Tilsammans» er nå fraværende, noe som forandrer dynamikken – men mobbeofferet Fredrik (Henrik Lundström) har kommet tilbake for å lage mat i takknemmelighet over at kollektivet tilbød en trygg frihavn under en turbulent oppvekst. Kverulanten Erik (Olle Sarri) har blitt en konservativ kranglefant, som prøver å manne seg opp for å ta et rasende oppgjør med de kommunistiske idealene han engang personifiserte. Feministen Anna (Jessica Liedberg) har blitt en kronisk fraskilt forfatter med høy litterær anseelse, som koker over av frustrert vulgærbitterhet så fort hun blir litt rødvinsbrisen. Hennes plan er å pule eksmannen Lasse (Jonas Karlsson), en teaterregissør som ankommer kledelig sent sammen med sin unge skuespillerkjæreste Mirjam (Julia Heveus).

Dette ensemblet er gjennomført overbevisende, og føles som de samme sterke personlighetene vi møtte for et kvart århundre siden. Moodysson gjenfinner kombinasjonen av skarpt observert humor og melankolsk alvor, selv om «Tilsammans 99» er mer en nostalgisk «hang out»-film enn sterk historiefortelling, og føles langt mindre vital enn forgjengeren. Ingen stor overraskelse at denne gjenforeningen vil ende med skuffelser, munnhuggeri, slåssing og brustne hjerter. Allikevel klarer Moodysson å vrenge alt rundt til en oppløftende slutt, som er rørende optimistisk både på vegne av rollefigurene og oss i kinosalen. Livet er en kamp, men vi velger selv vindmøllene vi kjemper mot – og alt ordner seg med litt hjemmelaget havregrøt.