Kultur

Den vonde fortellingen fra det moderne Norge

Sumaya Jirde Ali ble alvorlig syk av rasisme. Nå har hun skrevet bok som illustrerer rasismens ødeleggende makt, en livbøye til seg selv og alle andre.

Dagsavisen anmelder

---

BOK

Sumaya Jirde Ali

«Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme»

Cappelen Damm

---

«Men så får du ikke lov til å leve». Denne setningen i Sumaya Jirde Ali bok fanger hele essensen av hva den handler om. «Et liv i redningsvest» er den tristeste fortellingen fra og om det moderne Norge jeg har lest på lang tid. Og samtidig ligger det en enorm styrke i måten den fortelles på, med en litterær skjønnhet over alt det vonde historien hennes rommer. Fordi Ali har poesiens kraft til å sette andre ord på hvordan hetsen, hatet og sjikanen hun er blitt utsatt for, bryter ned både sinn, kropp og selvbilde. «Det er smertefullt å anerkjenne at du så lenge levde i et mentalt og kroppslig goldt landskap, at du fra ung alder ble lært til å tro at det er dem som drukner deg som en dag vil rekke deg redningsvesten».

Sumaya Jirde Ali

«Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme» er Sumaya Jirde Alis nedtegnelser til seg selv, nærmest en dagbokroman med hennes yngre jeg som adressat. Hun kom til Norge og Bodø da hun var sju. Familien var somaliske flyktninger. Før hun var ute av tenårene hadde hun blitt en av de mest synlige aktørene i kampen mot rasisme og diskriminering, som skribent, feminist og samfunnsdebattant, og etter hvert dikter og dramatiker. Hun har brukt egne erfaringer til å stå opp for det hun tror på, med en stemme mange andre ikke har.

Hvor mye det har kostet, forsøker hun gjennom denne boken å fortelle til oss og til seg selv. Mens hun har stått i stormen, sier hun samtidig til sitt yngre jeg at hun skulle «ønske at du på dine egne og på så mange andres vegne tillot deg å uttrykke din frustrasjon, oppgitthet og sinne». Nå tar hun på et stille vis bladet fra munnen.

Hets og trusler

Sumaya Jirde Ali har fått mange priser for stemmen hun har vært og fortsatt er. Synligheten i offentligheten førte til omfattende og grov sjikane, hets, trusler og forfølgelse. Hun var 19 år da hun fikk voldsalarm. Politianmeldelser og mediedebatter rundt kommentarfeltenes nettroll og fremmedfiendtlige nettaviser, er veldokumentert fra før. Uten å navngi eller avsløre spesifikke detaljer berører boken flere av disse konkrete sakene og hendelsene. Men den er ikke først og fremst et oppgjør med enkeltpersoner eller institusjoner.

Sumaya

I bredere forstand handler «Et liv i redningsvest» om strukturell rasisme, uavhengig av at den handler om henne, om alder, hendelser eller hvorvidt noen velger – eller ikke velger – å være synlig i offentligheten. Boken har tematiske forgreininger til teaterstykket «Havet tar det det ikke gir», som hun skrev med utgangspunkt i diktsamlingen «Når jeg ser havet, slokner lyset» (Aschehoug, 2021). Dramaet som ble satt opp på Den Nationale Scene var en intim beretning om flukt og fluktveier, oppbrudd og menneskeverd, og om å forstå diasporaens veier.

«Et liv i redningsvest» er en av mange fortellinger om det som møter de som kommer til et nytt land og en ny framtid. Om hva som møter dem i Norge. «(Boken) handler om annerledesgjøring, diskriminering, fetisjering, objektivisering og eksotifisering», skriver hun selv. De mest opprivende delene av boken er derfor ikke nødvendigvis om hetsen i det offentlige, men om det som skjer i det skjulte. Kommentarene hun og mange andre hører i forbifarten, apelydene, spørsmålene som avdekker maktstrukturer eller nøytrale ord som får henne til å skvette fordi for henne blir de aldri nøytrale. Men også den infame, åpenlyse rasistiske kommentaren. Som i en time i åttendeklasse, da en venn som egentlig ikke var en venn ut av det blå kommer bort til henne og kommenterer utseendet hennes. «Sa han unnskyld», spør han. Du snur deg og ser på ham. «Hvem?» «Han som kjørte over deg»».

Vi ser et samfunn der det meste kan bortforklares med at det var en spøk, en ubetenksomhet eller at fylla snakket. Sumaya Jirde Alis personlige erfaringer løper ut fra en erkjennelse av at hun ikke lenger behøver å forklare eller bevise rasismen hun har opplevd, helt siden barndommen og de første skoleårene i Bodø. Det fulgte henne gjennom ungdomstiden, inn i studietiden i Oslo og i rollen som skribent, debattant, forfatter og redaktør.

Hijab

Hun skriver med poetisk rytme og med inderlighet til jeget, og gjennom det igjen til andre som opplever det samme. Det ligger dyrekjøpt selvinnsikt i det å sette ord på hva man skulle sagt til en langt yngre utgave av seg selv, om man hadde hatt motet. Hun skildrer modningsprosessen rundt dette og sin egen oppvåkning. Også når det gjelder bruken av hijab, som utover plaggets egentlige betydning også handlet om å ikke stikke seg ut. Men planen fungerte ikke etter hensikten. «Du er aldri så svart som når du tar den av deg».

På et annet nivå kan man lese inn en uforbeholden hyllest til skole- og folkebibliotekene, om hvordan Ali oppdaget bøkenes verden, språket og gjennom det sin egen identitet. Etter at Ali i årevis hadde vært i det hun kaller mottakerenden, kom hun fram til at den som bevisst eller ubevisst sier eller gjør noe rasistisk, altså avsenderen, er i en maktposisjon. Ubehaget låses til den som er mottakeren. «En rasistisk hendelse er i seg selv derfor både en påminnelse og en trussel; et ran der det som er mitt, blir stjålet, samtidig som jeg blir fengslet».

Sumaya Jirde Ali. Ansvarlig redaktør i tidsskriftet Fett.

Da hierarkiet av kategorier på et tidspunkt sluttet å eksistere, kunne hun endelig leve. «Men så får du ikke lov til å leve», er likevel overgangen til erindringen om en sjeldent vakker kveld da hun og en venninne gikk nedover gaten med lange smil mens de holdt hender. Selv om hele Norge kjenner hendelsen fra den offentlige debatten, oppvasken og politianmeldelsene som fulgte, er Atle Antonsen-episoden en siste brikke i en lang dominorekke som Sumaya Jirde Ali har levd med gjennom hele sitt enda unge liv. Det er rystende lesing, men dessverre ikke overraskende. Det er avslørende, vondt og trist. Og verst av alt, noe også forsvarstalene for «avsenderen» i denne saken har illustrert, er det at rasismen ikke ser ut til å verken avta eller la seg stanse. Kanskje er det derfor ikke Sumaya Jirde Alis egen skildring av Atle Antonsen-møtet er bokens hovedanliggende.

Det er andre ting som gjør inntrykk på et bredere nivå. Hun husker hvordan hun etter 22. juli-terroren, da hun var 13 år gammel, tenkte at Arbeiderpartiet ble angrepet fordi de «lot mennesker som deg bo i Norge (…) du lurte på hva som var så galt med deg at 77 uskyldige mennesker skulle bli straffet for det».

Etter George Floyd

Etter politidrapet på George Floyd i USA, som også fikk hele Norge til å diskutere eksplisitt og subtil rasisme, «opplever du å bli fem ganger rasistisk trakassert. Byen som har gitt deg trygghet som student de siste to årene, begynner å virke nådeløs».

Selv bruker hun ingen navn i boken. Ingen stedsangivelser heller. I den mest offentlig omtalte trakasseringen hun har vært utsatt for, bruker hun bare den i kursiv uthevede betegnelsen veldig kjent komiker på han som mente at hun var «for mørkhudet til å være her». Kapitlet blir uansett en vond og skammelig konklusjon over et samfunn som bortforklarer slike hendelser, og som understreker hennes egen innledning til boken, om at «rasisme er ran».

Tilblivelsen av «Et liv i redningsvest» er likevel en indirekte konsekvens av denne saken. «Ordene kom over meg da jeg forsto at jeg trolig aldri ville bli moden nok, kunnskapsrik nok, litterært god nok eller psykisk sterk nok til å skrive denne boken. Ordene kom over meg i en tid da jeg var alvorlig syk. Som følge av rasisme», skriver hun med angivelig henvisning til tiden etter episoden på Grünerløkka.

Rasisme kan ligge i det velmenende. Det kan ligge i den svært korte avstanden mellom kompliment og fornærmelse. Og den ligger selvsagt i det åpne. Opplever man det mange nok ganger, forventet eller uten forvarsel, går det på kroppen og helsa løs. Det er umulig å si hvorvidt Sumaya Jirde Ali har opplevd mer rasisme enn andre, men det er få som har stått så offentlig i den som hun har gjort. Hun har aldri skrevet så grunnleggende og personlig om det, som i «Et liv i redningsvest». Slik blir denne boken for noen en betimelig påminnelse om at de ikke er alene, for andre et verktøy for å forstå hvilket ansvar alle har for å komme strukturell rasisme til livs.