Kultur

Bah humbug, for en julefortelling

Anne Krigsvoll er utsøkt ufyselig som Charles Dickens’ bitre og hatefulle gjerrigknark Ebenezer Scrooge. Men har Nationaltheatret plassert henne i feil stykke?

Dagsavisen anmelder

---

4

TEATER

«En julefortelling»

Av Charles Dickens

Regi: Maren E. Bjørseth

Med Anne Krigsvoll, Jan Gunnar Røise, Maria Kristine Hildonen, Petronella Barker, Marika Enstad, Bernhard Arnø, Jacob Jensen, Hanna-Maria Grønneberg med flere

Nationaltheatret

---

Den ikoniske stabeisen som møter fire gjenferd natt til julaften, er blant verdenslitteraturens mest uslitelige figurer. I hjemlandet er «En julefortelling» for en nasjonalskatt å regne, på linje med å gå rundt og synge «carols», eller julesanger. «A Christmas Carol» som Dickens-historien opprinnelig heter, har da også funnet veien til filmen og scenen utallige ganger, og den inntar Nationaltheatret med kor av julesanger og glitrende snø som faller over imponerende kulisser. Og av alle ting, som det reneste «rocky horror Dickens show», som om teatret har valgt å raide et Halloween-utsalg midt i julestria.

«En julefortelling» er årets juleforestilling og for øvrig Anne Krigsvolls offisielle avskjedsforestilling på teatret hun har vært ansatt ved siden 1982. For å si den sånn, den 6-åringen som nå opplever henne kanskje for første og siste gang, vil ikke glemme henne. Ikke vi andre heller. Det er en forrykende karikerende rolle hvor hun kan spille ut hele registeret som Scrooge-skikkelsen rommer. Men Krigsvoll kjemper mot øvrige elementer i oppsetningen som undergraver stykkets iboende gotiske og hjemsøkte mørke og elendigheten både i og mellom linjene. Det føles mer som en gimmick enn som en bevisst modernisering eller nytolkning av rammefortellingen.

«En julefortelling» på Nationaltheatret.

Maren E. Bjørseth regisserer Jack Thornes dramatisering av kortromanen, som for øvrig har vært et fast og svært populært innslag på teaterscenen The Old Vic siden 2017. Det er en renskåret utgave som setter Scrooge i sentrum, som går rett til kjernen av denne fryktede lånehaiens iskalde og nesten sadistisk ubarmhjertige sjel. Eller? Hvordan har det seg hans trofaste og underbetalte assistent Bob Cratchit (Jan Gunnar Røise), eller nevøen Fred (Jacob Jensen) aldri gir opp håpet om en vennlig gest fra Scrooges side? Kan det hende at det ligger en kime av godhet ett eller annet sted der inne?

Etter å ha kastet nevøen på dør og tvunget Bob til å jobbe så sent at han knapt kommer seg hjem til familien til jul, teller den ensomme og frydefullt innfule Scrooge sine penger før han går til sengs. Men ikke før har han sovnet, før gjenferdet av hans gamle kompanjong Jacob Marley (Ågot Senstad) dukker opp. Marley vil vise Scrooge hva han er i ferd med å etterlate seg, og hva etterlivet vil dømme han til. Marley forteller at i løpet av natten vil han bli oppsøkt av tre ånder.

En etter en skal skrømtene fra fortidens, nåtidens og framtidens jul vise han hva han har snudd ryggen til, hvilke gode valg han har unnlatt å ta, og hvor korrumpert han er blitt i hjerte og sjel i sin egoistiske jakt på penger. En ting er hvordan han selv vil bli husket, men hva forårsaker han av andres lidelse og armod, til og med død? Barns død? Er det for sent?

«En julefortelling» på Nationaltheatret.

Nationaltheatrets «En julefortelling» er en familieforestilling, strammet noe inn med tanke på språk og sidespor og fått en anbefalt aldersgrense seks år. Til gjengjeld er den viltvoksende når det gjelder scenografi og særlig kostymer. Her er skjeve, imponerende og fargerike hus og arbeidsværelser, pepret med fine detaljer, brokader og farger, og et ensemble som spiller og danser ut de frodige skikkelsene enten de er spøkelser eller de er sanselige og vennlige sjeler som Røises Cratchit eller Hanna-Maria Grønnebergs Isabella, Scrooges store kjærlighet som han selv var skyld i at glapp.

«En julefortelling» på Nationaltheatret.

Petronella Barker, Marika Enstad og Maria Kristine Hildonen er isolert sett ubetalelige. De to første har mest å spille på i visuell forstand gjennom Katja Ebbels kostymer, mens særlig Hildonen som framtidas jul forsøksvis kan vektlegge det mørket Scrooge har forårsaket og står overfor. Norunn Standals lysdesign, Ebbells lutende og skyggefulle scenografi og scenerøyken som ruller inn over scenen som smog er akkurat så foruroligende som den skal være. Men det er som noen har vært redde for at det skal bli skummelt.

Dermed tyr man til kostymer og virkemidler som kunne vært med i et karneval i en Baz Luhrmann-film. De ulike julenes gjenferd minner mer om noe fra «Rocky Horror Picture Show», eller som om John Waters «Hairspray» hadde blitt klonet med «Bram Stoker’s Dracula». Kort sagt en kitsch-idé som skaper kontraster som går langt over hodene på barna i salen og sikkert noen av de voksne også.

«En julefortelling» på Nationaltheatret.

Scrooge så helst ser at de fattige sulter i hjel fordi det vil løse problemet med overbefolkning. Dickens lot han med det målbære den samtidige samfunnsøkonomen Thomas Mathus’ teori om at matvareproduksjonen ikke ville holde tritt med befolkningsveksten. Dickens skrev «A Christmas Carol» i løpet av bare seks uker, men veien fram til endelig utgivelse i desember 1843 var lengre. Han leste en offentlig rapport om den utstrakte og sterkt økende bruken av barnearbeid i England. Dette var noe Dickens, som da allerede hadde skrevet «Oliver Twist» og «Pickwick-klubben», kjente på kroppen fra han selv måtte droppe skolegangen som 11-åring for å jobbe i en skopussfabrikk da faren ble sendt i gjeldsfengsel. Tanken var først å skrive en politisk pamflett som skulle rette søkelyset mot uretten i det sosiale klimaet som ble kalt «The Hungry 40s» i 1800-tallets England, men Dickens var ikke sosialist som Marx og Engels, som for øvrig leste den samme rapporten. I stedet skrev han en julefortelling som han ønsket skulle slå som en storslegge inn i folks bevissthet. Og det gjorde den.

«En julefortelling» på Nationaltheatret.

Legger man dette historiske forelegget til grunn blir karnevalsfargene og kort og godt den renvaskete idyllen i «En julefortelling» på Nationaltheatret merkelig malplassert. Det er som om det kunstneriske teamet ikke har stolt på at historien, forvaltet gjennom de beste skuespillerne, holder mål i seg selv. Så det pøses på med store parykker, hav av blomster og røde og rosa overdådigheter og Dry Martini-sippende dekadanse, alt det selv ikke Scrooge ville hatt råd til om han hadde villet betale. Lenger unna John Leechs dunkle originalillustrasjoner til boken kommer man ikke.

«En julefortelling» på Nationaltheatret.

Londons «Hungry 40s» er det få spor av, annet i en og annen replikk. Det skitne, smogsotete, fattige og vondt klassedelte ser man så lite til at man i hvert fall ikke greier å relatere det til økende fattigdom her hjemme. Kort sagt de farlige klasseskillene som alltid har vært en viktig del av Dickens fortelling utover den moralske «slegga», den Scrooge på herlig vis utsettes for når han loses gjennom sin egen fortid, nåtid og framtid. For all del, dette er aldri kjedelig og historien og dens budskap kan aldri draperes helt bort, men spriket mellom forelegg og resultat forvirrer. Familier med litt større barn vil få et underholdende frikvarter, Bjørseth tvister konklusjonen på klokt vis og skuespillerne med Krigsvoll i spissen er en opplevelse. Men en bit av hjertet i julefortellingen går tapt når man pakker bort kjernen og verden slik den var og er i tyll fra det man kunne anta var nærmeste interiørbutikk der man får 3 for prisen av 2. Eller som Scrooge selv ville sagt: Bah humbug!