Kultur

Marte Eberson synger ut frihetsfølelsen

Marte Eberson favner vidt på sitt nye soloalbum «Free».

Dagsavisen anmelder

---

5

ALBUM

Marte Eberson

«Free»

Grappa

---

Høstens smootheste skive kommer fra Marte Eberson, som med «Free» utgir sitt andre soloalbum. Det første var «Mad Boy» som kom allerede i 2016, mens hun fortsatt var en del av Highasakite. Siden den gang var hun en av tre som brøt med bandet i en mye omtalt feide, og hun har både utgitt musikk alene og spilt med andre. Soloalbumet er noe annet, og som tittelen antyder trolig en frigjøring fra både fortiden og de båndene andre eventuelt har forsøkt å legge på henne når det gjelder musikalske preferanser. I den sammenhengen unntar vi Jon Eberson, som hun de siste årene har både spilt live med og utgitt plater med, og som med utgangspunkt i jazzen har det samme vidsynet når det gjelder musikk som datteren nå åpner opp for i «Free», da med popmusikken som rampe.

Vi befinner oss i et variert sjikt av klassisk pop, jazzsoul og RnB med røtter fordelt over flere tiår, men særlig i 1980- og 90-tall når det gjelder effekter. At tangenter, synth og elektronikk er hennes hovedinstrument legges det på ingen måte skjul på. Men her er også sterke vokaljazzimpulser som på «While My Baby Sleeps», som skjener ut underveis og truer med å innta den alternative gitarrocken, mens den lett groovy «Saviour» tar spranget fra jazzen og inn i en seig, rå funk som kler høstmørket.

låter

Slik kunne man fortsatt. Alle låtene på «Free» har sin egen personlighet, og hver sving kan gi deg en overraskelse. En RnB-låt som «Can´t Get Enough» har noen herlige og sløye synthpartier og en vibe som er nesten uforskammet filmatisk. Og så tittelkuttet, en smygende popperle som oser av diskosvett 70-tallstapet sånn rundt klokka veldig sent på nachspielet. Det vil si engang etter at man har kommet hjem fra diskoklubben hvor hun framførte den lurvete, småfrekke og moogy «Bad Day».

låter

Det er ikke lett å bestemme hvorvidt Marte Eberson tjener på den store sjangerbredden innenfor en ganske stram ramme hvor synth og elektronika naturlig nok har en framtredende posisjon, eller hvorvidt det blir for sprikende. Likevel er denne viften av vellyd en del av et prosjekt som åpenbart handler om frihet, om å gi seg selv lov til å følge impulser og arrangementer som det passer seg, snarere enn å lose alt inn i en gitt form. Et av de beste eksemplene har vi omtalt tidligere, singelen «Come Around», som da den kom var en litt atypisk, sløy og småarrogant sommersolsynder sunget med en stemme som oser av iscenesatt attityde. Et hemmelig slektskap med Dusty Springfields klassiker «Spooky» kalte vi den, og den er nå en av albumets mest særegne og smittende låter.

Jonas Kroon som nylig har jobbet med Ingrid Jasmin, Resa Saffa Park, Anna Of The North og Sebastian Zalo, har produsert sammen med Eberson selv, og det er åpenbart en perfekt musikalsk match. Det er også det sterke musikerlaget, men blant andre Stian Larsen på gitar, ellers kjent fra blant annet kÖök. Audun Erlien, landets mest hardtarbeidende og stødige bassist uavhengig av sjanger, har et eget hjerte for jazz, funk og groovy pop, og gir det til fulle videre i denne sammenhengen. På trommer Marius Simonsen (Montée), samt at Kroon bidrar med programmering.

De beste låtene står fjellstøtt på egne bein, og Ebersons vokal er gjennomgående et ess i spennvidden mellom den lett røykfylte jazzvokalen, soulen og sikker popfrasering.